Bruk av skjerm i skolen:
– For mange lærere føles det feil at de ikke har en reell mulighet til å velge fysiske bøker
I et opprop ber tusenvis av underskrivere om mindre skjerm i skolen og mer nasjonal styring med bruk av digitale verktøy. – Det er ikke bakstreversk å ønske seg tilbake til papirbøkene, mener lærer Inger Tveit.
Den siste tiden har det vokst frem et opprør mot skjermbruk i skolen, og kjendisforeldre som skuespiller Ane Dahl Torp og forfatter og medieviter Maja Lunde har vært med å fronte opprøret.
Facebook-gruppen «Opprop for mindre skjermbruk i barneskolen» har fått 18.000 medlemmer, og 6000 har skrevet under på selve oppropet. Nylig fikk representanter for underskriftskampanjen også møte kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) for å legge fram sin sak.
I Facebook-gruppen er det frisk debatt, også blant lærere, både de som støtter oppropet og de som er skeptiske. Utdanningsnytt har tidligere intervjuet tre lærere som har jobbet mye med digitale verktøy i skolen, og de har ikke vært så begeistret for hvordan debatten har løpt i vei.
Blant lærerne som er mer positive til oppropet, er Inger Tveit.
«Det er ikke bakstreversk å ønske seg tilbake til papirbøkene», skrev hun i et debattinnlegg i lokalavisen Varden tidligere i år.
Tveit er lærer i Skien kommune, hvor hun har jobbet på forskjellige skoler helt siden 1996. Hun mener oppropet om mindre skjermbruk i skolen har noe for seg.
– Det er et opprop for mindre skjermbruk, ikke et opprop mot skjermbruk. Det er en vesentlig forskjell, sier Tveit.
I debattinnlegget er hun kritisk til at lærebøkene på flere skoler er i ferd med å forsvinne.
– Mye forskning viser at barn lærer best ved å skrive med blyant på papir, og å regne og løse oppgaver på papir. Det er kjempeviktig for forståelsen. Vi vet også at leseferdighetene blir bedre av å lese på papir, så det er et problem når små barn ikke får nok tid til å gjøre det, sier hun.
– Lærere må ha et reelt valg
Hun mener den største bekymringen en del lærere har rundt dette, er at de ikke kan velge å bruke både digitale verktøy og lærebøker, fordi kommuner og skoler velger heldigitale løsninger uten en eneste skolebok.
– Og de velger bort skolebøkene på grunn av økonomi. Lærere skal ha et reelt valg. Det finnes masse dyktige digitalpedagoger, men kompetansen hos lærere er jo også forskjellig. For mange lærere føles det feil at de ikke har en reell mulighet til å velge fysiske bøker, og at de ikke får den ønskede balansen mellom analoge og digitale læringsressurser på grunn av skolens økonomi, sier Tveit.
Hun frykter at fflere og flere vil søke barna inn på private skoler uten nettbrett og pc på småskoletrinnet, dersom ikke fellesskolen lykkes i å begrunne den digitale satsningen pedagogisk.
I debattinnlegget i Varden skriver hun: «Skolen skal legge til rette for læring for alle elever og stimulere den enkeltes motivasjon, lærelyst og tro på egen mestring. For å oppnå det, må vi gjøre mer av det vi vet virker, ikke fortsette å eksperimentere uten mål og retning. Elevenes læring og utvikling skal stå i sentrum for skolens virksomhet. Vi er nødt til å stille oss spørsmålet om vi legger godt nok til rette for det slik vi driver på nå.»
Vil ikke ha nettbrettet bort
Hun understreker at hun ikke er imot digitale verktøy i undervisningen.
– Jeg vil ikke bli fratatt muligheten til å bruke for eksempel nettbrett i undervisningen. Digitale verktøy er et kjempenyttig supplement. Det gir rom for variasjon, tilpasset opplæring og mengdetrening. Men det digitale kan ikke erstatte det analoge. Vi må fortsette å skrive, regne og lese på papir. Dette handler ikke om enten-eller, men om at det må være en balanse i bruken, sier Tveit.
Hun peker på at den samme debatten utspiller seg i Sverige, hvor utdanningsministeren nå har gitt uttrykk for at den digitale satsingen i skolen har gått for raskt og at de vil satse mer på lærebøker.
Hun forstår også bekymringene som kommer opp knyttet til personvern for elevene, og foreldre som opplever at det mangler filtre og sperrer for innhold på nettbrett elever får på skolen.
– Den bekymringen forstår jeg godt. Det hjelper ikke om foresatte har slike filtre på sine private digitale enheter, hvis det ikke er det på den barnet får utdelt fra skolen, hvor foreldrene ikke har mulighet til å sette det på, sier Tveit.
Hun skjønner også at foreldre føler de mister oversikt over barnas faglige utvikling, og at det er blitt vanskelig å følge opp leksene på en god måte.
– Jeg er selv glad for at mine barn hadde fysiske bøker på skolen, hvor det var lett å følge med for meg som forelder, sier hun.
– Må ivareta metodefrihet
Samtidig er hun ikke enig i alt som kreves gjennom oppropet om mindre skjermbruk i skolen.
– At foreldre engasjerer seg og er opptatt av barnas faglige utvikling og lekseoppfølging er utelukkende positivt. Samtidig er det betenkelig hvis foreldre ønsker å styre hvilke pedagogiske og didaktiske valg lærere kan ta. Når denne gruppen ønsker å få kunnskapsministeren til å innføre at ingen barn fra 1. til 4. trinn skal ha digitale enheter, synes jeg det blir feil. Vi må ivareta lærernes autonomi og metodefrihet, sier Tveit.
I debattinnlegget i Varden skriver hun at god bruk av digitale verktøy forutsetter at lærerne har kompetanse i pedagogisk bruk av IKT: «I det enormt raske tempoet digitaliseringen har skjedd, har mange lærere verken greid å henge med eller fått muligheten til å tilegne seg denne kompetansen»
– Skolen og lærerne skal være lærende organisasjoner som deler kunnskap og erfaringer med hverandre. Da må vi ha gode planer for hva vi vil med den digitale teknologien. Hvilke mål har vi for elevenes læring? Vi vet fra forskning at uavhengig av om du bruker digital teknologi eller lærebøker, er det lærernes faglige trygghet og skjønn som er viktig, sier Tveit.
Hun peker på at det ikke finnes noen fasit på hva som er god undervisning.
– Tatt ut av en faglig kontekst er det svært lite som fungerer. Uansett hvilke verktøy, ressurser og læremidler en bruker, er det klasseledelse, en støttende lærer, tydelige intensjoner, kognitive utfordringer, lærerens evne til å modellere, kunne gi elever konstruktive tilbakemeldinger og lede klasseromsdiskusjoner på en god og inkluderende måte, som har betydning for elevers læring, motivasjon og trivsel, avslutter hun.
