– Vi må ikke kutte ut nettbrett til førsteklassinger over hele landet, bare fordi det har vært dårlig bruk enkelte steder
Anekdoter om uvettig skjermbruk kan ikke få styre debatten om læringsteknologi i skolen, mener digitaliseringssjefen i Osloskolen.
– Jeg har stor tiltro til lærerne, og at de på fornuftig vis tilpasser bruken i klasserommene, sier Trond Ingebretsen.
Den siste tiden har det vært debatt rundt et mye omtalt opprop for mindre skjermbruk i skolen . I mai fikk representanter for kampanjen også møte kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) for å legge fram sin sak.
Mens noen lærere har vært kritiske til oppropet og mener det blir skapt en skrekkversjon av den digitale bruken i skolen, ønsker andre lærere debatten velkommen.
Nylig gikk forelder og IT-utvikler Christer Veland hardt ut mot innføringen av nettbrett i skolen til elever helt ned på første trinn. Han mener dårlig personvern og lite forskning på læringseffekter hos de minste barna er blant tingene som gjør at nettbrettene bør ut av småskolen.
– Jeg har hørt om barn som står opp om natta for å finne nettbrettet fra skolen, til tross for at foreldrene har forsøkt å gjemme det, for på skolens nettbrett er det fritt fram hele døgnet, sier Aas.
– Blant de beste i verden
Digitaliseringssjefen i Osloskolen, Trond Ingebretsen, sier at de ikke kjenner seg igjen i det bildet som tegnes i skjermopprøret.
– Unesco mener norske læreplaner er blant de beste i verden. Blant annet fordi de har en god balanse i bruken av digital teknologi. Våre læreplaner sier at vi både skal bruke læringsteknologi og penn og papir. Dette er bestemt av Stortinget og er ikke noe den enkelte skoleeier eller lærer kan velge. Alle må forholde seg til hva som står i læreplanene, sier Ingebretsen.
Han er divisjonsdirektør for tjenesteutvikling, digitalisering og analyse i Osloskolen og har fulgt debatten om skjermbruk i skolen de siste ukene.
– Foreldrenes uro skal vi ta på alvor. Men det vi ikke kan gjøre er å la en anekdote bli stående som en sannhet. At barn står opp om natta for å finne nettbrettet fra skolen, er en slik anekdote. Debatten blir ikke mye klokere av det, sier Ingebretsen som understreker at de har gode filtre som beskytter mot skadelig innhold på de digitale verktøyene i Osloskolen.
– Og fra høsten skal vi teste ut funksjonalitet som gir foreldre og lærere bedre mulighet til å styre nettbrettbruken til barna.
– Da nettbrettene kom inn i de første skolene for flere år siden, var det gode filtre også da?
– Jeg tror det har vært et generelt problem i Skole-Norge, at dette ikke har vært bra nok. Det har kritikerne rett i, og det er noe vi gjør noe med.
Han tror også absolutt det finnes eksempler på uklok bruk av læringsteknologi i norsk skole.
– Men da må vi ta fatt i den ukloke bruken der det foregår og gjøre noe med den. Vi kan ikke ut fra noen slike dårlige eksempler si at også de som bruker læringsteknologien på en glimrende måte, nå må kutte det ut, sier Ingebretsen.
– Avdekker lese- og skrivevansker
Han mener hele skjermdebatten bærer preg av ikke å anerkjenne hverdagen skolen og lærerne står i, for eksempel hvor positiv utviklingen har vært for dyslektikere og andre med lese- og skrivevansker, hvor digitale verktøy har gitt dem en bedre skolehverdag.
Han viser til et eksempel fra Oslo-skolen, hvor de har samarbeidet med Universitetet i Bergen om å forske på bruk av et læringsspill ti minutter hver dag gjennom seks uker.
– Så blir elevenes bruksmønster analysert, ikke resultatene, men hvordan de bruker spillet. Og da klarer man å avdekke elever med lese- og skrivevansker i dobbelt så stor grad som man ville fått til uten bruk av slik teknologi. Da kan disse elevene få tidlig oppfølging. Skal vi ikke gjøre det, fordi noen mener det blir for mye skjermtid, spør han retorisk.
Samtidig er en han enig i at vi må diskutere hvordan skolene bør bruke læringsteknologi til beste for læring og trivsel.
– Og jeg synes det er kjempefint at foreldre engasjerer seg i skolespørsmål. Men jeg savner en mer nyansert debatt. Jeg har lite tro på en skole helt uten læringsteknologi, og heller ikke en skole som bare bruker læringsteknologi. Vi må få til en kombinasjon av digitale verktøy og bøker, penn og papir. Det blir uhensiktsmessig å diskutere om skjermen hører hjemme i skolen eller ikke, sier Ingebretsen.
– Men hvorfor er det akkurat et nettbrett til hver elev fra første trinn som er den store løsningen?
– Jeg mener ikke at nettbrett i seg selv er den store løsningen. Jeg tror at nettbrett, på lik linje med andre teknologier vi bruker i skolen, har en plass. Læreplanen sier at barn og unge skal kunne lese både digitalt og på papir i andre klasse. Da må vi ha utstyr.
– Men innebærer det at alle elever må få hvert sitt nettbrett fra første trinn?
– Det går an å dele utstyr på skolen, men da får vi masse ekstra administrasjon. Da må vi passe på at sensitiv info fra én elev ikke blir liggende igjen på et nettbrett som en annen elev skal bruke. Administrasjonskostnadene vil øke ganske mye, og det vil bli ytterligere press på lærernes tid.
– Skolene bestemmer verktøy
Han mener imidlertid at debatten om hvilket verktøy man bruker, om det er nettbrett eller pc, er et sidespor.
– Om det er et nettbrett eller pc er underordnet. Totalt sett i Oslo-skolen har vi omtrent femti prosent nettbrett og femti prosent pc. Begge deler er verktøy som fungerer veldig godt når de blir brukt riktig, og som kanskje er kontraproduktive om de blir brukt feil. Hva skolene ønsker å bruke av verktøy, bestemmer de selv.
– Hvilke alternativer veide dere opp mot hverandre den gang nettbrett ble valgt som verktøy?
– Vi har ikke valgt nettbrett som verktøy, det er opp til skolene. Vi har også skoler som har valgt pc. Valg av verktøy er en pedagogisk diskusjon som de tar på hver skole.
– Så dere har ikke noen klar pedagogisk begrunnelse for eventuelt å velge nettbrett som verktøy?
– Det er klare føringer i læreplanene, hvor det også ligger klare pedagogiske mål knyttet til bruken av digitale verktøy. I Oslo kommune har vi 182 skoler som vi vet er ganske forskjellige. Vi, som skoleeier, går ikke veldig langt inn i å bestemme hva som skal skje i klasserommet eller hvilke verktøy skolene skal bruke. Vi har full tiltro til lærerne våre og ledelsen på de enkelte skolene. Men de må ha utstyr på plass. De fleste velger nettbrett, og det er helt greit.
– Kan valget av nettbrett ha noe med pris å gjøre?
– Det kan godt tenkes. Skolene har hele tiden tøffe økonomiske prioriteringer. Det er ikke noe nytt.
– Noe av det skjermkritikerne peker på er at det er dårlig pedagogisk begrunnet at hver elev skal ha et eget nettbrett fra første klasse?
– Nettbrettet er et verktøy, ikke et mål. Det er mange misforståelser rundt begrepet digital kompetanse. Begrepet «digital kompetanse» finnes ikke i læreplanen, men begrepet «digitale ferdigheter» er det som blir bruk. Dette er ferdigheter man skal kunne bruke for å nå kompetansemål i læreplanen. For eksempel står det i læreplanen i norsk at digitale ferdigheter blant annet handler om å kunne finne, vurdere og bruke digitale kilder i arbeidet med tekst. Nettbrettet er en tilgjengelig og enkel teknologi, og det oppfyller kravene som står i læreplanen, noe også en pc gjør. Men nettbrettet er et verktøy, akkurat som en pc. Debatten bør handle om hvordan vi kan bruke verktøyene på en best mulig måte i skolen.
– Må finne lokale løsninger
Samtidig mener han det må være åpent for å diskutere om det alltid er klokt å sende nettbrettene med elevene hjem.
– Men dette må det finnes gode lokale løsninger på. Enkelte steder fungerer det helt supert, andre steder ikke. Vi må vokte oss vel for å kutte ut nettbrett til førsteklassinger over hele landet, bare fordi det har vært dårlig bruk enkelte steder.
– Det er åpenbart eksempler på dårlig bruk av digitale verktøy – hvis det ikke er noen nasjonale retningslinjer å forholde seg til, hva med de elevene som går på skoler hvor dette håndteres dårlig?
– Vi, som skoleeier, følger opp skolene våre hele tiden. Men i alle klasserom i hele Norge er det forskjeller. Det er ikke noe annerledes med teknologibruk enn med den tradisjonelle undervisningen. Det er veldig bra mange steder, mens det trengs forbedringer noen steder. Skoleeierne jobber så godt de kan for å få bedring der det trengs.
Han mener det fortsatt er behov for å bygge kompetanse.
– Da må vi diskutere hva som er bra bruk av læringsteknologi, og hvordan vi kan endre det som ikke fungerer. Løsningen er ikke å kutte det ut.
– Ved enkelte skoler forteller de at de ikke har råd til både lærebøker og nettbrett – hva tenker du om det?
– Jeg har forståelse for at skolene har trange rammer. Tallene viser at Oslo kommune bruker omtrent like mye penger på bøker som på læringsteknologi. Noen skoler er mer digitale og andre mindre digitale. Det var heller ikke sånn før digitaliseringen at læreboka på skolen alltid var helt ny og ubrukt, eller at læreboken i tredje klasse var nettopp det som vekket leselysten hos eleven. Enten-eller-debatten om skjermtid er unyansert. Vi bør diskutere hvordan vi skal få til en bedre skole for alle, fremfor å tro at alt løser seg om vi bare tar bort skjermen.
– Tiltro til lærerne
Han understreker at lærerplanene forutsetter at skolene må ha læringsteknologi tilgjengelig for å kunne oppfylle mange av kompetansemålene.
– Samtidig er det sånn at vi har noen tusen års erfaring med bruk av blyant og papir, mens vi har tretti års erfaring med å bruke teknologi som endrer seg nærmest fra måned til måned. Vi må finne ut hvordan vi får dette til å fungere til det beste for elevenes læring og trivsel.
– Men burde man ikke finne ut det først, før man innfører det?
– Hvem skulle funnet ut det?
– Gjennom forskning?
– Skoleforskningen er i stor grad tilbakeskuende. Samtidig er det selvsagt et dilemma. Men jeg oppfatter at det store flertallet av lærerne synes det er veldig bra at det er læringsteknologi i skolen. Lærerne er ekstremt opptatt av elevene sine, og de ville ikke gjort noe som de trodde ikke fungerte eller i verste fall var skadelig.
– Så du er ikke redd for at forskerne om ti år – etter at forskningen på dette har kommet lengre – vil si at «uff da, dette virket visst negativt på læringen»?
– Nei, det er jeg ikke. Jeg har stor tiltro til lærerne, og at de på fornuftig vis tilpasser bruken av læringsteknologi i klasserommene.
