Skolene strekker strikken

Åtte av ti skoleledere var bekymra for skolens økonomi ved starten av dette skoleåret, ifølge en undersøkelse som er gjennomført i samarbeid mellom Utdanningsnytt og Skolelederforbundet. Mer enn seks av ti svarte at de hadde fått budsjettene ytterligere kutta, og omtrent like mange svarer at pengemangelen gjør at ikke alle elevene får det undervisningstilbudet de har krav på.

Stadig trangere økonomiske rammer fører til at rektorer føler seg tvunget til å bryte loven, de sykmeldes eller slutter i jobben. For den enkelte kan dette gi en helsemessig smell som ikke alle klarer å komme helt over. For samfunnet betyr det at mange dyktige ledere som har mye å bidra med i skoleverket, finner seg noe anna å gjøre.

 Det gir et sterkt inntrykk å lese gjennom de åpne svarene i undersøkelsen; hvordan skoleledere uavhengig av hverandre forteller om mye av det samme: sprik mellom lovpålagte krav og økonomiske ressurser. Kanskje det er behov for å si i klartekst at dette kan man ikke klare innenfor de gjeldende rammer? I ett av svarene står det: «Om målet er å tilby en grunnopplæring helt på minimum, så får vi det til med ressursene vi har. Men vi får i liten grad jobbet forebyggende eller satt inn tidlig innsats i den skalaen det egentlig er behov for».

Kampen om kronene

Kunnskapsdepartementets ambisjoner for skolen er større enn bevilgningene som følger med. Utdanningssektoren kommer også tapende ut når kommunene må prioritere, i en tid da en økende andel eldre i befolkningen øker behovet for penger til helse og omsorg.

Men et samfunn som konsekvent forsømmer å betale for det kvaliteten i utdanningssystemet koster, risikerer store problemer på sikt. En betydelig del av befolkningen som mangler grunnleggende ferdigheter både faglig og sosialt. Og med et lavere kompetansenivå følger også svakere økonomisk verdiskaping, og dermed også mindre penger som kan brukes blant anna på nettopp helse og utdanning. Derfor er det viktig å minne beslutningstakerne om et grunnleggende faktum: Å satse på utdanning er en investering.

Den norske staten er rik. Regjeringa og Stortinget må sørge for at kommunene får pengene som trengs for at skolene skal bli så gode som de nasjonale målsettingene legger opp til.

Dårlig oppførsel koster

Men vi kommer heller ikke utenom debatten om hvordan ressursene i skolene blir brukt. En side av dette er kostnadene ved en elevmasse som blir stadig mer krevende.

Dette er en gjenganger, både i svarende i undersøkelsen til Utdanningsnytt og Skolelederforbundet, og i det lærere og ledere i skolen over hele landet forteller om. «Økning i elevutfordringer. Barn som er overveldet og har store og sterke, utagerende følelsesuttrykk» er ett av svarene fra undersøkelsen som setter ord på dette.

Kanskje må skolen i større grad holde seg til kjerneoppgavene: å gi elevene lærdom og personlig vekst, men samtidig i større grad enn det som har vært trenden de siste tiåra også få dem til å forstå rammene for deres individuelle frihet og gjøre dem i stand til å innordne seg når dette er nødvendig.

Det er dessverre mange barn og unge i dag som ikke har det godt med seg selv. En god del av disse vil trenge hjelp for å håndtere tilværelsen nå, også for at de skal bli mest mulig i stand til å takle voksenlivet som venter dem. Men det kan være at det er andre instanser innen helse- og sosialtjeneste som i større grad må trå til når det trengs for å avlaste skolene.

Foreldrene har hovedansvaret

Samarbeidet mellom skolene og hjemmet er en hjørnestein i den norske grunnopplæringa. Det fungerer i de fleste tilfeller godt. Men samtidig er foreldrenes forventninger til hva skolene skal ordne opp i, stadig økende. I enkelte tilfeller virker de omtrent grenseløse. Lærere med en del års erfaring forteller også at foreldre tidligere var mer bevisst på hvordan klassen fungerer som gruppe, er dagens foreldre atskillig mer opptatt av hvordan skolen best kan legge forholdene til rette for deres eget barn.

 Skolen har fått tildelt et stort ansvar for barn og unge, der de tilbringer en stor del av sin våkne tid. Men hovedansvaret for oppdragelsen av barna er like fullt foreldrenes. Det er først og fremst deres oppgave å lære barna sine at de skal oppføre seg ordentlig overfor lærere og medelever. Det er også de som har ansvaret for å lære dem at normalen er at livet går i bølgedaler. Og det kan være at skolene oftere enn i dag må gi dem den brutalt ærlige beskjeden: Dette må dere ordne opp i selv, eventuelt med hjelp av andre enn oss.

Tiltak som virker

I fjor gikk rektorene ved grunnskolene i Fredrikstad sammen om å fortelle både kommuneledelsen og offentligheten om at dårlig oppførsel blant elever gjorde situasjonen uholdbar. Flere av rektorene har også tatt egne grep for å komme problemene til livs. Rektor Mona Häckert ved Haugåsen ungdomsskole fikk laga en «Folkeskikk-plakat», som formidla tydelig hvilke plikter elevene har. Sammen med en del andre tiltak, blant anna for å hindre at elevene reker rundt i gangene når de skulle hatt undervisning, mener hun det har gitt effekt i form av mer ro i timene, mindre kjekling mellom elevene og mindre hærverk.

En annen rektor, Morten Johnsen Rummelhoff ved Trara skole, leste opp eksempler på hva eleven hadde gjort og hvilke skjellsord hen hadde brukt med elevens foreldre til stede. Han sier foreldrene satte pris på ærligheten og får støtte av FAU-leder Linda Renate Skarpås. «Vi er absolutt glade for at foreldre blir mer involvert, og gjerne på et tidligere tidspunkt, før det blir et stort problem», sier hun til Utdanningsnytt. Dette understreker hvor avgjørende det er at skolene får foreldrene med seg i arbeidet med å få bukt med de økende atferdsproblemene som tapper skolene for lærelyst, trivsel og økonomiske ressurser.

Et felles ansvar

Skolelederne står i en særlig skvis. Det er ambisjoner og forventninger fra alle kanter. Samtidig strekker ikke pengene til. Mange av dem legger ikke skjul på at dette kjennes blytungt. Men ansvaret for at skolene får nok ressurser og brukes på en mest hensiktsmessig måte, ligger ikke bare hos dem.

Det hviler også tungt på politikere, både sentralt og lokalt. Og i bunn og grunn må alle som har befatning med skolen, gjøre sitt til at skolene får både de ressursene og ikke minst den arbeidsroen de trenger for å gjøre det de skal: Gi barn og unge kunnskapene og ferdighetene de vil trenge for å mestre livet.

Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens synspunkter.