Du forstår jo ikke hva jeg sier!

Jeg var heldig og fikk delta på et seminar om tillitsreformen for en tid tilbake. Men det etterlatte inntrykket mitt var at jeg var like forvirret som de to danskene i «Ut i vår hage» fra 2003, bedre kjent som «Kamelåså-sketsjen». De kommuniserer etter beste evne, men forstår hverandre slett ikke. For det er kanskje ikke så rart at det er vanskelig å forstå, i hvert fall ikke om du arbeider i skolen og skal møte byråkrati og politikere. Begreper vi lærere har vært nødt til å forholde oss til, er for eksempel kvalitet, gevinstrealisering, bruker, innovativ, virksomhet, literacy, samskaping, tjenesteleverandør osv.

Jeg tror et fremmedgjørende språk er en utfordring for mange som jobber i skolen. Når et vitenskapelig språk blir oversatt til «byråkratisk», forsvinner dessverre mye av meningen som ligger i ord og begreper. 

Kvalitetsbegrepet

La oss se på begrepet «kvalitet». De fleste vil umiddelbart være enige i at utdanningen skal ha «god kvalitet». Ja, faktisk er det noen som har introdusert, ikke bare kvalitetsbarnehager, men høykvalitetsbarnehager. Siden kvalitet forbindes med noe verdifullt er ingen motstander av god eller høy kvalitet. Kvalitet er et hyppig brukt begrep i den offentlige debatten nasjonalt og internasjonalt, både om utdanning og andre tjenestetilbud som det offentlige har ansvar for. Men hva er kvalitet? Det er det vanskeligere å svare på.

Vi kjenner til forskjellen på kvalitativ og kvantitativ forskning. I skolen i dag virker det som om kvalitet er blitt det samme som kvantitet. Er det tellbart er det kvalitet. Et mål på kvalitet i skolen er den internasjonale testen Pisa. Pisa setter opp sin egen standard av hva man bør lære ut fra et økonomisk perspektiv og uavhengig av kultur, tradisjon, læreplaner og nasjonale formål med skolen. Den måler kvalitet i skolen, men på et veldig smalt område. Pisa-testen måler ikke hva som er en god skole.

I Store norske leksikon defineres kvalitet som tings måte å være på, beskaffenhet; spesifikk karakter (om sanseinntrykk). Enkelt sagt er kvalitet evnen til å tilfredsstille kundens eller brukerens krav og forventninger. Det tror jeg mange lærere kan kjenne igjen, med tanke på forretnings -og konkurransetankegangen som har preget skolen de siste årene. Men når skoleledere og lærere må forholde seg til elever og foreldre som kunder, kan jeg godt forstå at det blir vanskelig å drive en god skole. Spesielt om det er riktig at kunden alltid har rett.

Skolen styres i dag av et kvalitetsvurderingssystem, NKVS. Det er satt ned et utvalg, ledet av professor Tine Prøitz, Kvalitetsutviklingsutvalget. Etter mange år med nøling og utsettelser ble dette utvalget satt ned i fjor. Og ja, det er riktig som du leste – det er nå kvalitetsutvikling som er hovedsaken, ikke kvalitetsvurdering. Det er, etter det jeg forstår, den daværende kunnskapsministeren, Guri Melby fra Venstre, som ville endre navnet fra å legge vekt på vurdering til å rette seg mot utvikling. Om det betyr noe for skole-Norge at det skal utvikles i stedet for vurderes vet jeg ikke. Men begrepet er ikke mindre fremmedgjørende.

Kvalitetsutviklingsutvalget skriver selv i sin første delinnstilling at det ikke er tydelig hva som inngår i kvalitetsvurderingssystemet, eller om det kan betegnes som et eget system for kvalitetsvurdering. Utvalget vurderer at dagens kvalitetsvurderingssystem er omfattende og samlet sett består av mange obligatoriske og frivillige prøver, verktøy og datakilder. Utvalget ønsker å legge vekt på at skolens brede mandat, slik det blir beskrevet i formålsparagrafen for opplæringen og overordnet del av læreplanverket, må ligge til grunn for arbeidet med kvalitetsutvikling på alle nivåer i opplæringen.

Men jeg tror det kan bli vanskelig så lenge utvalget har valgt å videreføre de tre kvalitetsområdene fra Kvalitetsutvalgets NOU 2002: 10, resultat-, prosess- og strukturkvalitet. Jeg mener de forståelsene av kvalitet ikke rommer det som er viktigst i skolen, nemlig fagene, altså selve innholdet i skolen, pedagogikken og didaktikken. Fremdeles vil kvalitet være forbundet med resultater på tester og prøver, skolestruktur, ledelse og styringsinformasjon.

Derfor kan det føles fremmed og lite i kontakt med virkeligheten når politikere snakker om kvalitet i skolen.

Språket må være forståelig

Det er veldig viktig at språket som brukes til styringen av skolen er nært knyttet til skolehverdagen og at lærere forstår og kjenner igjen begrepene som brukes i styringssystemet. Vi er ikke helt der ennå når det gjelder å forstå hva kvalitet faktisk er. Det kan være en kilde til misforståelser, og ikke minst en kilde til frustrasjon, da lærere ikke føler seg sett, hørt og forstått av byråkrater og politikere. Ikke minst når det gjelder den kommende tillitsreformen blir det viktig at de forskjellige styringsnivåene forstår hverandre.

Gode hensikter og tanker ligger bak ideen om at vi som jobber i det offentlige skal få mer tillit. Men det var det å formidle det da. Fra scenen på det nevnte seminaret var det en som ville fortelle (eller hadde et narrativ, som det heter) at elever som har lærere som får mer tillit vil lære mer. Det som ble sagt var (trekk pusten): Alle brukere får et bedre tjenestetilbud om dere som er tjenesteleverandører i de virksomhetene som leverer resultater i forhold til kunnskap går inn i handlingsprosesser som sikrer samhandling i komplekse kompetanselandskap. Ok, jeg tilstår – det ble ikke sagt direkte. Men alle ordene ble brukt, og jeg tror nok setningen kunne vært sagt.

Jeg tror dette språket er et tegn på at lærerne, profesjonen, har fått alt for lite innflytelse på utviklingen av skolen de siste 20 årene. Men det kan endres, og jeg håper tillitsreformen til regjeringen vil bidra til det. Men da må det sterkere lut til enn et seminar, kamelåså?

DEBATT Dannelse

Kunnskap, dannelse og læreplaner

Når ordvalg blir verdivalg