Utdanningsforbundet og lærerutdanningen

At så få av årets søkere til høyere utdanning ønsker å bli lærere, burde få policymakerne og medlemmene i Utdanningsforbundet til å reagere mer enn det som synliggjøres i dag.

Det er vel og bra at det arbeides for å verne om lærerkvalifikasjonen gjennom å motsi KS’ krav om delvis oppløsning av profesjonsutdanning, men ellers finner jeg lite på hjemmesidene til organisasjonen som viser et aktivt engasjement for å få bukt med lærermangelen.

Selv om det er flere årsaker til manglende rekruttering, er det to områder det kan gjøres noe med. Det ene er kravet om 5-årig masterutdanning, og det andre er de ekskluderende opptakskriteriene til studiet. En masterutdanning tar i første rekke sikte på å utdanne for forskingsarbeid. At det kan heve kvaliteten på undervisningen, er mulig, gitt at arbeidsgiver gir muligheter til dette. Noen studenter vil også risikere ikke å klare masterstudiet.

En annen mulighet for å bedre rekrutteringen vil være å senke opptakskravene til utdanningen. Jeg er enig med nestor innenfor forskning på lærerutdanning, professor emeritus. Karl Ø. Jordell, som hevder at ved å redusere dagens opptakskrav, til og med avskaffe dem helt, kan fylle opp mange av de tomme studieplassene.

Les også: Frammøte til lærerutdanning – en konsekvensanalyse med fokus på Nord-Norge

Som mangeårig lærerutdanner og medlem i organisasjonen, regner jeg med at det både er vilje og forstand, og ikke minst åndelig fleksibilitet hos ledelse og medlemmer til å se på utfordringene i lærerutdanningene. Da kan en komme fram til konkrete endringer der det er nødvendig.

Det betyr at vi må innrømme at vi gikk på limpinnen da et flertall av medlemmene trodde at et masterstudium med høy inngangsbillett, ville føre til økt status og økt lønn. Vi støttet opp under det politiske mantraet om at ved å øke utdanningslengden ville en få bedre lærere, klatre på PISA/TIMSS-rangeringer og bedre landets konkurranseevne. Vi godtok derved de andre premissene for en slik politikk, som innebar økt bruk av en resultat- og kontrollregulert skolehverdag.

Utdanningsforbundet må kunne vise vei ut av uføret vi har havnet i, og motivere medlemmene til å gå imot gjeldende utdanningspolitikk når den ikke tjener profesjonen. Kan hende er den nåværende statsråd distriktsvennlig nok til å samarbeide om en mer fleksibel lærerutdanning. Det vil kunne gi mulighet for et 3-årig bachelorløp med mulig påbygging på ett eller to år senere. Da må det gis normallønn (adjunkt) og fast ansettelse for lærerne som velger dette.

Lærermangel er ikke noe nytt

Vi har hatt lærermangel tidligere, særlig like etter 1945 og fram mot 1970-årene. Da løste en dette med tilbud av ulikt omfang til de med lang praksis som vikarer i skolen og til de godt voksne med annen yrkesbakgrunn. Alder kunne også telle som inntakskriterium. Noen av lærerutdanningene gikk i sommerferier og med oppmelding som privatister.

Mangeårig rektor på Sagene lærerskole, Arthur Gjermundsen, fortalte meg at da det i 1973 ble innført 3-årig lærerutdanning, ble han lei seg, for han mente at det var å stjele ett år av en verdifull ungdomstid. På møte med kollegene ba han om forslag på hva de kunne fylle ekstraåret med for studentene, og det ble vedtatt at studentene skulle ha en til to studiedager med prosjektarbeid. «Det var den gang, det og itte’ no.»