Kanon er et for enkelt svar på et vanskelig spørsmål

I høst hadde vi et betimelig og grundig ordskifte, der det meste av replikkvekslingen foregikk på Klassekampens debattsider, i kjølvannet av innlegget «Kunnskapsløs kompetanse», skrevet av fire forskere ved OsloMet.

Dessverre har ordskiftet blitt noe vulgarisert ved å havne i gamle grøfter slik at vi får en repetisjon på en gammel Sisyfos-øvelse som vi godt kan kalle «For eller mot kanon – leken».

Et unisont storting bestemte i sin tid at vi skulle følge internasjonale trender og lage læreplaner der lærestoffet ikke blir nevnt direkte, men gjennom abstraksjonen «kompetansemål». Utover at det var en trend, lå det ingen evidens til grunn for at dette skulle bli en bedre måte å innrette skolen på.

Særlig i de første årene med K06 førte disse kompetansemålene til en fokusforskyvning der alt handlet om kriterier for å oppnå disse målene, og hvordan måloppnåelsen best ble vurdert. Hva lille Kari og Abdi møtte av konkret fagstoff, kom helt i bakgrunnen. Vi fikk en kollektivisering av vurderingspraksis og en individualisering av valg av fagstoff. Det var ikke lenger noen garanti direkte nedfelt i læreplanen for at elevene skulle lære om det samme. Alt ble pakket inn i et abstrakt nyspråk, med et enormt fortolkningsrom.

 Argumentene for denne omleggingen var helt hule. Man ville løfte kunnskapsnivået fordi PISA-undersøkelsene hadde slått fast at 15-åringene våre leste for dårlig, og måten man gjorde det på, var gjennom å ikke lenger fremheve hva som er viktig kunnskap.

I tillegg kan det virke som kritikk mot særlig norskfagets nasjonsbyggende karakter ble gjort til gyldig kritikk mot kunnskapsmål i alle fag. Vi fikk også denne underlige konstruksjonen «grunnleggende ferdigheter», som om vi ikke visste fra før at å lese, skrive, regne og snakke sammen er det mest grunnleggende vi har holdt på med i skolen, i alle tider. Det beste med Kunnskapsløftet var kanskje at lesing av litterære klassikere ikke lenger skulle være en rituell og nesten magisk aktivitet, og at vi fikk et forsterket fokus på en aktivitet som er vel så viktig som andres skriving, nemlig ens egen. 

Det var vel og bra å gjøre et oppgjør med den nasjonalromantiske litteraturdyrkende understrøm man hadde i norskfaget, men det kunne man gjort på en helt annen måte enn ved å rasere en pensumbasert plan. En pensumbasert plan som skisserer noen felles mål, kan være både moderne, oppdatert og gyldig. Dessverre ble kritikken mot norskfagets nasjonsbyggende karakter en trojansk hest for en omveltning som i ulik grad har gjort skoleinnholdet uoversiktlig. Den store krisen er at vi har sluttet å snakke om faginnholdet.

Det er ingen som vil for eksempel påstå at realfagene er nasjonsbyggende om de er basert på pensumlæreplaner heller enn kompetansebaserte læreplaner. De fleste fagene har et perspektivmangfold som inkluderer et selvkritisk perspektiv der det også blir sett på hvordan fagene har utviklet seg.

Jeg vil personlig ikke tilbake til Gudmund Hernes sine lesefavoritter som førende for hva jeg gjør  i norskfaget, men jeg ønsker at vi tar tilbake et fagfokus vi har mistet fra og med Kunnskapsløftet. Hva skal Kari og Abdi lære i norske klasserom i 2024? Uansett om de bor i Hammerfest eller på Snåsa, må det jo være noe som binder dem sammen, og som kan støtte under deres forståelse av seg selv og verden. Det er for tilfeldig som det er. Fleksibiliteten i læreplanen er også så stor at for den konservative læreren er det langt på vei mulig å forsvare tjue og tretti år gamle undervisningsvaner.

Jeg er litt bekymret for norskfaget, og veldig bekymret for mange andre fag. Kompetansen blant norsklærere er høy, og det er en del pensum som går igjen som sikrer noe enhet. Jeg er mer bekymret for øvrige humanistiske fag som er veldig omtrentlige og ettergivende i krav til læreren. I de årene jeg underviste i samfunnsfag i ungdomsskolen var det nemlig faget «som alle kunne ta». Det førte til at innholdet ble diktert av lærerens kompetanse. Antropologen lot faget domineres av antropologi, historikeren av historie, sosiologen av sosiologi osv. På toppen av det hele slengte man litt vulkaner og platetektonikk og man var «good to go». Hadde man ikke samfunnsfaglig kompetanse, fulgte man slavisk læreboken med en dag eller to forsprang på elevene. Det ble helt fagbingo hva elevene lærte.

Ja til en læreplan som reflekterer og går i dialog med samtiden, som tør å være tydelig på hva slags kunnskap vi trenger her vi er akkurat nå. Vi må ta historien tilbake og lære av den om vi vil ha en fremtid, så lenge vi da ikke begynner å polere på en utgått litterær kanon igjen. Kanskje vi trenger en pensumbasert læreplan som blokkerer for bruk av arkaisk lærestoff som ikke fungerer emansipatorisk, men som kulturelle overgangsriter for å fortjene medborgerskap, totalt på symbolnivå for å stimulere god magefølelse for «De høit dannede». 

Om vi ser på praksis i klasserommene i dag, er det en enorm variasjon i vektlegging og innbyrdes proporsjonering av hvordan vi setter kompetansemålene ut i livet. Vi har en kompetanselæreplan som er så fleksibel at det muligens går an å gjennomføre både gammeldagse og nye tilnærminger uten å bryte med planen. Det individuelle rommet gir kanskje i for stor grad rom for å være reaksjonær. Kanskje det er derfor det er for lite støy fra norsklærerne sine rekker: det at man godt kan være gammeldags, bare man holder en lav profil.

Vi får muligens et reelt kunnskapsløft om vi gir oss som museumsvoktere. Jeg tror det er viktigere å forstå det som skjer rundt oss enn å gjennomføre rituelle betraktninger om Wergelands dødsangst og andre borgerlige fetisjer fra litteraturhistorien. Fortiden er et rikt reservoar for å skjønne samtiden og oss selv, men en kanon er en stivnet utgave av fortiden som har utspilt sin rolle. Kultur på formalin. Skal vi bygge fellesskap i dagens klasserom må det være et fellesskap for alle, der mangfoldet i fagstoffet gjenspeiler mangfoldet i klasserommet, og enheten i fagstoffet gjenspeiler at det angår oss alle. Vi må finne en måte å snakke om dette felles som ikke tar utgangspunkt i en utgått kanon-diskurs. I norskfaget og i alle andre fag.