Thomas elsket å tegne skattekart i Sentrum barnehage i Randaberg kommune i Rogaland, der han gikk fra han var to til han var seks år.

– Det høres kanskje absurd ut at en blind gutt likte å tegne, men det var et av høydepunktene i barnehagen. På den tiden kunne jeg skimte kontraster og forskjell på lys og mørke, så jeg tegnet skattekart på hvitt papir med svart sprittusj. Det spørs om andre enn meg fikk noe ut av detaljene, men jeg tegnet både palmer, strender, skumle skip og store kryss der skatten lå gjemt, forteller Thomas. 

Han var den første blinde deltakeren i The Voice på TV2 i Norge. Der ble han raskt en publikumsfavoritt og endte opp som nummer to i konkurransen.

Fikk prøve trøkk

Thomas og tvillingsøsteren Lotte, som også er født blind, ble av foreldrene behandlet som hvilke som helst andre barn i oppveksten. De var med på aktiviteter, sport, svømming og lek.

– Selvfølgelig visste vi at vi ikke kunne se. Det var nok av andre arenaer i barndommen, i hjelpesystemet, der blindheten fikk hovedfokus, men sånn var det ikke hjemme, sier Thomas. 

Han husker flere av de ansatte i barnehagen. En av dem het Margunn.

– En gang tok hun med barnehagekameraten min Knut Joakim og meg til mannens arbeidsplass. Vi fikk prøve å kjøre trøkk, minnes Thomas.

Laget sjørøverutstyr

Iblant laget Thomas og Knut Joakim sjørøverutstyr.

– Jeg husker spesielt godt en gang Knut Joakim ville lage et sverd – og jeg var opptatt av å få meg en sjørøverkikkert. Da sverd og kikkert var ferdigprodusert, reflekterte ingen av oss over at begge deler egentlig bare var sammenrullede papirark, forteller Thomas lattermildt.

– Det jobbet mange gode mennesker i barnehagen. Det viktigste jeg sitter igjen med fra tiden i barnehagen, er varmen og omsorgen. Jeg fikk utforske verden, og de ansatte var like glad i oss enten vi oppførte oss «pent» eller ikke, forteller Thomas.

På rømmen

En gang rømte Thomas og flere andre barn.

– Vi kom omtrent 20 meter inn i det jeg husker som en stor skog, som lå rett utenfor barnehageporten. Det var vel snarere snakk om en seks–åtte trær på en gressplen. Flukten ble stoppet ganske raskt, men alle var enige om at det hadde vært en spennende affære.

Thomas er utdannet musikkterapeut og pedagogen kan si mye om de positive faglige grepene de ansatte tok da han var barn.

– Når de ansatte sa til de andre barna at jeg og Lotte ikke kunne se, ble det sagt på en selvfølgelig måte, som en faktaopplysning. Det var ikke slik som av og til skjer når voksne skal snakke med barn om noe de selv synes er vanskelig, at de hadde en alvorlig samtale for å fortelle at vi var handikappet, sier Thomas.

Barn hermer

Thomas mener det fokuseres mye på hva voksne kan gjøre for barn.

– Selvfølgelig er det mye vi skal gjøre for barn, både praktisk og mellommenneskelig. Men jeg tenker iblant at vi hadde gjort barn en stor tjeneste ved å være litt mer. Være gode rollemodeller, for eksempel. «Vi voksne» snakker mye om at barn ikke må mobbe hverandre. Samtidig mobber vi voksne i kommentarfeltene, i politiske debatter og på fest.

Thomas tror vi ofte undervurderer hvor mye barn får med seg.

– «Du må spørre om hjelp», sier vi til barna – samtidig som mange av oss knuger problemene tett til brystet og knapt tør å innrømme dem for oss selv, sier Thomas.