Læreren som digital veiviser

I 1995 ble det fra øverste hold bestemt at videregående skoler skulle kunne tilby digital undervisning innen 01.08.1999. Da som nå var det ikke helt klart hva dette skulle innebære i detalj, men formuleringen «digitale fingerferdigheter» stod skrevet. Det krever ikke mye fantasi å gjette hvordan dette tok form i praksis … Joda: øving i touch. Akkurat som skrivemaskin valgfag var da jeg gikk på ungdomsskolen, og sikkert utallige sekretærkurs/utdanninger før det: praktisk å kunne, men egentlig ikke digitalt i det hele tatt.

I prosessen da var det et poeng å ikke lage et eget fag for data, og det har det vært hele veien siden. Nå tas det igjen til orde for et eget fag, og argumentene for avslører en mangel på forståelse for hva som er problemet.

Denne manglende forståelsen er gjennomgående hos svært mange av dem som kritiserer skjerm OG hos mange av de som sier de har løsningen på hvordan bruk av skjerm skal se ut … med deres produkt.

Usikre på hva som er hensiktsmessig bruk

Men et større problem er at mange lærere heller ikke er helt sikre på hva hensiktsmessig bruk faktisk er. Kritikerne har nemlig rett i mye når de påpeker at man ikke helt vet hva digitale ferdigheter er, og det skaper åpenbart ulik bruk, og dermed stor fare for bruk av lav kvalitet eller som er lite hensiktsmessig. Kritikerne har rett når de ikke vil at man bare skal bruke skjerm på bekostning av tegning, blyant, klipping, sløyd, fingerhekling eller papirbøker.

Kritikerne har rett når de ønsker at barna skal få fred fra de dopaminstyrte sosiale mediene. Jeg lever godt med konstruktiv kritikk og kritiske spørsmål om det digitale i undervisningen, jeg lever ikke like godt med konspirasjonsliknende narrativ om hodeløs implementering.

For jeg vet, etter snart 12 år med en enhet til hver elev, hva hensiktsmessig bruk kan se ut som – og det likner ikke på den private bruken foreldre observerer hjemme. Alle uvanene mine elever har, stammer fra privat bruk. Jeg kjenner ingen lærer som har basert sin digitale didaktikk på noe som sosiale mediers algoritme.

Lærerne må veilede foreldrene

Jeg vet, og praktiserer daglig, at god digital didaktikk også er når man ikke skal bruke det digitale. Jeg vet, etter 10 år som kursholder og veileder for kolleger, at mange er usikre på hvordan de skal gå til hensiktsmessig bruk – fordi det er komplekst og vanskelig.

Jeg forstår at foreldre, som forsøker å kjenne igjen den skolen de selv opplevde, sliter med å finne relevans, forutsigbarhet og trygghet i den digitale jungelen. Det må vi som jobber i skolen gjøre noe med! Foreldre må inviteres inn og veiledes, slik at de er i stand til å følge opp barna sine. Der er vi ikke gode nok.

Vi lærere må rett og slett vise oss tilliten verdig. Samtidig må foreldre våge å lytte, selv om de ikke helt kjenner igjen terrenget. Skolehverdagen er altfor kompleks til at man kan ty til raske løsninger basert på generaliserte konklusjoner. Hver gruppe elever er unik i møtet med hver lærer, i hver time i hvert fag. Det som funker i én konstellasjon, trenger ikke fungere i den neste. Det er profesjonaliserende grep vi trenger, ikke symbolpolitiske tiltak for å sikre gjenvalg.