Anna har CP, men det hindrer henne ikke i å være en dreven sjømathandler

På fritiden trener hun, slik at hun opprettholder funksjonsnivået. På jobben er det ingen som tenker på diagnosen.

Anna Emilie Nygaard vokste opp i Bærum med mamma, pappa og lillebror. Som toåring fikk hun diagnosen cerebral parese, mer nøyaktig spastisk diplegi med overvekt på høyre side.

Dette har aldri stoppet Anna fra å gjøre det hun ville, men hun har kjempet mer enn de fleste er klar over. Sommeren 2019 fikk hun fagbrev som sjømathandler, og stortrives i jobben på Jacobs på Majorstua i Oslo.

Anna bor nå i egen leilighet, hun kjører bil eller tar banen til jobb.

 Det sosiale var den største utfordringen

– Jeg har nedsatt gang- og håndfunksjon, kognitive vansker, dysleksi, konsentrasjonsvansker og fatigue, ramser Anna opp, da Yrke besøker henne på jobben.

– På skolen passet jeg ikke helt inn og hadde ikke noe stort nettverk. Jeg gikk på vanlig skole, i vanlig klasse, med noe spesialundervisning utenfor klassen. Det meste av tiden min brukte jeg på skolearbeid.

Hun forteller at hun hadde assistent på barneskolen og første år på ungdomsskolen. De to siste årene hadde hun skrivehjelp. Både på barne- og ungdomsskolen hadde Anna spesialundervisning utenfor klassen, i tillegg benyttet hun et eget rom når det var behov for mer arbeidsro. Hun hadde ekstra boksett, så hun skulle slippe å bære bøkene, hun brukte spesialpult og -stol. Garderobeplassen var tilpasset Annas utfordringer, hun hadde utvidet tid ved prøver, og satt da i et eget rom med muntlig hjelp eller skrivehjelp. Hun fikk også dekket busskort.

Anna forteller at hun alltid har hatt gode karakterer, men måtte jobbe hardt for dem. Den største utfordringen i forhold til det å gå på skole, var den sosiale biten.

 Tøffe år på videregående

Anna ble tidlig interessert i mat, og valgte restaurant- og matfag på Rosenvilde videregående skole i Bærum i Akershus.

– Siden jeg hadde gode karakterer, kvalifiserte jeg ikke til assistent. Men skolen tilrettela ved ekstra boksett, utvidet tid på prøver, jeg fikk ta skriftlige prøver muntlig i eget rom, hadde spesialbord og -stol og garderobetilpassing, sier Anna.

– Jeg arbeidet hardt med skolearbeid, både på skolen og hjemme og fikk mye hjelp av mine foreldre til skrivehjelp og lesing, både med lekser og pugging til prøver.

Det var tøffe år, og Anna ble fryktelig sliten. Uten familien vet hun ikke hvordan det ville gått. I ettertid tenker Anna at hun ville undersøkt muligheten for å ta skoletiden på Rosenvilde over mer enn to år. Læretiden var derimot grei å ta på to år.

– Det er egentlig litt tilfeldig at jeg havnet her, sier Anna og ler.

– Det var vanskelig å få lærlingplass. Opprinnelig hadde jeg tenkt butikkslakter, men fikk tilbud hos Jacobs Majorstuen som lærling i sjømathandlerfaget. Et tilbud jeg i dag er glad jeg takket ja til, for her har jeg blitt.

 Dette må til

– For at jeg, og sikkert andre med ulike utfordringer, kan ta denne type utdanning, må vi ha pågangsmot og være villige til å jobbe hardt, selv om vi møter motstand, sier Anna bestemt.

– Noen tenkte nok at jeg ikke hadde noe å gjøre i et fysisk hardt arbeid. Det at det ble sjømathandlerfaget og ikke butikkslakterfaget, var nok positivt for meg. Jeg hadde også veldig positive lærere.

Lærer Anne Bjåland ved Rosenvilde videregående sier at når de får søkere med ulike større utfordringer, er det viktig å inngå en rask dialog med elev og foresatte. Hvis det ikke er mulig å fullføre, vil som regel eleven selv i løpet av skoleløpet finne ut av dette. Noen velger påbygg i stedet for læretid og andre blir veiledet til et lærekandidatløp. En lærekandidat har mål om å ta et kompetansebevis, som er mindre omfattende enn fag- eller svennebrev.

– Felles for alle, er at de bør være tidlig ute med god kjennskap til kompetansemål og arbeidsoppgaver programområdet inneholder. Karriereveiledning og hospitering bør derfor komme i gang så tidlig som mulig i ungdomsskolen, sier Anne Bjåland.

– I løpet av skoletiden kan vi tilrettelegge en del ut fra elevens behov og forutsetning. Det kan være en større utfordring å finne læreplass etter vg2. Derfor er vi tidlig ute i utdanningsløpet med å finne aktuelle lærebedrifter som kan benyttes i faget yrkesfaglig fordypning.

 Tilpasninger på arbeidsplassen

Med god kommunikasjon om muligheter og begrensninger, slik at man får god tilrettelegging, mener Anna at mye er mulig. Men for å kunne gå ut i jobb som sjømathandler, må man kunne stå og løfte, hvis man ikke skal ha funksjonsassistent.

– Anna har vært her lenger enn meg. Jeg fikk høre at hun allerede som lærling viste stor interesse, møtte presis til jobb og var til å stole på. Alle snakket positivt om den blide sjømathandleren, og vi fikk kjempegod kontakt med en gang, sier ferskvaresjef Ida Bjerkelund.

– For meg er Anna som en annen ansatt, jeg passer bare på at vi snakker sammen daglig, gjerne flere ganger om dagen, i tilfelle noe skulle oppstå. Ellers tenker jeg ikke over diagnosen hennes.

Anna forteller at hun får tilrettelegging etter sine behov, blant annet ved at hun ikke jobber senere enn at hun kan trene etter jobb. Hun svømmer to ganger i uka, spiller boccia to ganger i uka og følges opp av fysioterapeut og habiliteringstjenesten.

– I 2009 hadde jeg en større operasjon. Før det var jeg ikke så mobil, og etter operasjonen har jeg trent meg opp til det funksjonsnivået jeg har i dag. Så på en måte har min helse blitt bedre, og ved trening opprettholder jeg funksjonsnivået. Tilstrekkelig hvile er også viktig, sier Anna og smiler.

– Jeg har hev- og senk bord, som jeg kan sitte/stå ved når jeg gjør skrivebordsarbeid på jobben.

 Føler seg sett og verdsatt

– Her har jeg kolleger og ledere som ser meg som den jeg er; som en ressurs, ikke en begrensning. Det betyr enormt mye for meg. Jeg opplever god kommunikasjon med kollegaer og ledere, sier Anna.

– Det er viktig for meg å ha en arbeidsdeling når vi er flere i disken, slik at jeg ikke behøver å gjøre de tyngste oppgavene hele tiden, og det opplever jeg at vi har. Men det er også nødvendig at jeg gjør alle oppgaver, på lik linje med de andre, slik at jeg kan utføre alt som kreves i jobben.

Anna forteller at hun kan gjøre alle arbeidsoppgaver, men ikke har stenging fast i sin turnus, fordi det er ekstra tungt. Det hender hun bruker noe lengre tid på arbeidsoppgaver enn de andre, men hun jobber kontinuerlig og får arbeidet unna. Hun setter pris på varierte dager og ulike kunder. Ingenting er som å kunne levere et godt produkt til en fornøyd kunde.

– De dagene jeg har hovedansvar, følger Ida meg ekstra opp i forhold til de øvrige dagene, det er jeg veldig glad for, sier Anna.

– Med min diagnose er det vanskelig å si noe om utviklingen, men med de tilretteleggingen jeg har nå, håper jeg å være lenge i jobb. Jeg er avhengig av et støtteapparat, det får jeg gjennom familien, samt gode ledere og kollegaer på jobben.

Pernille har mange diagnoser og måtte kjempe for lærlingplass

NM- og EM-vinner Iver styrer årets ungdomsbedrift fra rullestolen