Man kan finne mye livsvisdom i eventyr og sagn, og denne gangen har jeg latt meg inspirere av norrøn mytologi.

Livet ifølge norrøn mytologi

Ifølge norrøn mytologi var det skjebnegudinnene (nornene) Urd, Verdande og Skuld som spant livets tråd og bestemte skjebnen til både mennesker og æser (guder). De tre søstrene spant fortid (Urd), nåtid ((Verdande) og fremtid (Skuld) sammen til en tråd som beseglet lagnaden til den enkelte (Steinsland, 2005; Lind, 2007; Sturlason, 2008; Gaiman, 2018). Ifølge denne mytologien tenner de livets lys for hvert menneske som blir født, og vever hvert enkelt menneskes livsvev.

I begynnelsen klarer ikke det lille mennesket å ta vare på lyset selv, og de voksne i nærheten påtar seg ansvaret inntil det unge mennesket sier at nå, nå vil jeg klare meg selv. Da kommer nornene med tre gaver som de gir til mennesket: troen på det gode liv, visjoner og håp for fremtiden. Det er gode gaver å møte voksenlivet med.

Det unge mennesket skjønner etter hvert at det må mer til for å leve et virkelig liv, og når den erkjennelsen kommer, får mennesket tre nye gaver fra nornene: motgang, nederlag og skuffelser. Mange vil nok tenke at disse prøvelsene ikke er gaver, iallfall ikke gode gaver. Men nornene, de var kloke. De visste at det er måten du møter utfordringene på, hvordan du greier å reise deg etter motgang og igjennom dette lærer deg selv å kjenne – det er det som gjør at du kan gå videre med ny kunnskap som bestemmer retningen for resten av livet.

Om du forblir bitter på livets hardhendte håndtering eller blir offer for dine egne svakheter, blir du sittende fast i et mønster som ikke er til fordel for deg selv. Det er ikke bare enkelt å komme seg ut av slike mønster, og du må akseptere livet ditt sånn som det ble, om du skal komme deg videre. Det som er gjort, kan du ikke gjøre ugjort, uansett hvor mye du angrer. Livets lys brenner ned uansett hvordan mennesket velger å bruke gavene. Men når lyset er brent nesten ned og mennesket er gammelt, kommer nornene med de tre siste gavene: erkjennelse, visdom og evnen til å fortelle historier. Og disse gavene – det er selveste livsvisdommen, det.

Frykten for ikke å passe inn

Barn, unge og voksne med funksjonsnedsettelser, sykdom og ulike spesialpedagogiske utfordringer strever kanskje enda mer enn andre og møter mer motgang og flere nederlag og skuffelser enn andre. Selv om dette kanskje fører til at de i livets alderdom får erkjennelse og visdom og kan fortelle historier (jf. nornene), er dette en fattig trøst når vanskene tårner seg opp. En av de viktigste oppgavene til lærere og spesialpedagoger som skal støtte barn og elever som strever på ulike måter, er ikke å skåne dem for all mulig motgang, men heller å hjelpe dem til å møte utfordringene og motgangen ved å stå ved deres side og gi dem god veiledning i hvordan de kan håndtere vanskelige utfordringer.

Dessverre – og heldigvis, vil jeg si – kan vi ikke vaksineres mot å ta dårlige valg og lite hensiktsmessige avgjørelser. Alle må få lov til å gjøre feil og så lære av dem. Barn med funksjonsnedsettelser eller sykdom blir ofte beskyttet nettopp for at de skal unngå å gjøre dumme valg. De får sjeldnere anledning, slik andre barn får, til å gjøre feil – og lære av feilene sine.

Det finnes mange eksempler på barn med ulike funksjonsnedsettelser, vansker og sykdommer som blir overbeskyttet av personene rundt dem, og selv om dette er godt ment, kan det også føre til at man gjør dem en bjørnetjeneste som gjør at de utvikler en slags lært hjelpeløshet og blir for avhengige av andres hjelp og støtte. Noen foresatte og også lærere og spesialpedagoger velger å overvåke og overkontrollere disse barna for å forsøke å forhindre at de skal lide nederlag eller bli syke. Men ifølge norrøn mytologi står de da i fare for å ta livslyset fra dem – det som de har fått av nornene.

Et eksempel er ungdom med diabetes, som ofte har en periode i ungdommen der de ikke helt greier «å bære sitt eget lys», men utfordrer sykdommen for å være som de andre. De spiser mat de ikke tåler, eller drikker alkohol. Foreldre og diabetessykepleier kan snakke til fornuften hos disse ungdommene, men det er ikke i fornuften ønsket om å være som alle andre sitter. Det er i følelsene og i selvbildet.

For barn og ungdom med diabetes kan en viss rettledning være helt nødvendig for en periode – slik at de skal modnes og forstå sitt eget beste. Men det er etter hvert også viktig at disse ungdommene får ta «dumme» valg av og til – at vi lar dem få prøve seg – men selvfølgelig uten at det går på helsa løs. Foreldre kan for eksempel en periode love å hente ungdommen med diabetes på fest og trygge dem på at dette skal skje uten straffeeksersiser om de feiler slik andre ungdommer jo også gjør.

Det er ikke mangel på kunnskap som gjør at barn og ungdom med funksjonsnedsettelser og ulike lidelser går på tvers av det vi som foreldre og fagpersoner råder dem til, men et ønske om å være som de andre og få de samme erfaringene. Unge med diabetes har en sykdom som ikke synes utenpå. Diabetessykepleiere gir tidlig ungdommene ansvar for medisinering, og de lærer ofte opp venner også til å vite hva de skal gjøre om det oppstår en medisinsk situasjon.

En historie som gjorde inntrykk, var da en far fikk en telefon fra sønnens venn og kom springende til lekeplassen. Der satt vennen og holdt hodet til barnet hans i fanget. Han hadde gitt av «nødmatpakka» han kjente, som lå i sekken. Da faren spurte hva han hadde gjort om faren ikke tok telefonen, så sa han: «Ringt 113 – det er det jeg må gjøre da!» Så vakkert kan godt vennskap være. Og dette viser at også medelever og venner kan opptre som gode hjelpere, særlig i tilfeller som her, hvor det jo var livsviktig, men også i andre situasjoner kan det oppleves bedre å få hjelp av en venn som tar ansvar, enn av oss voksne.

Balanse mellom motgang og hjelp

Livet kan bare forstås i ettertid, men må leves slik vi har det nå. Det betyr at det er nået som betyr mest, men at den støtten foreldre, fagpersoner og venner kan gi barn og ungdom som strever på ulike måter i nået, enten det er med funksjonsnedsettelser, sykdom eller ulike vansker, også bidrar til å forme fremtiden deres. Fremtiden som vi ikke vet noe om.

De tre nornene eller skjebnegudinnene Urd, Verdande og Skuld visste ifølge mytologien at erkjennelse og visdom ikke kommer gratis og «rekende på ei fjøl». Det er heller ikke noe man bare kan lese seg til. For å kunne mestre motgang på en god måte må man gå på noen nederlag og oppleve noen vansker. Dette kan være svært tøft – og noen, for eksempel barn og unge med ulike funksjonsnedsettelser, sykdommer eller vansker, møter gjerne på flere krevende utfordringer enn andre. De kan derfor behøve litt mer støtte og hjelp i dette arbeidet enn andre. Derfor er det viktig at de har gode støttespillere rundt seg som kan hjelpe dem med å håndtere den motgangen de helt sikkert vil møte på, på en best mulig måte. Men det er en balansegang her – og også barn og ungdom med funksjonsnedsettelser og vansker av ulik grad trenger å utvikle egne mestringsstrategier i møte med motgang så de ikke blir mer avhengige av andres hjelp og støtte enn nødvendig gjennom livet.

Beate Heide er utdannet spesialpedagog og klinisk pedagog. Hun har skrevet flere innstikk og artikler i Spesialpedagogikk og andre tidsskrift både alene og sammen med ulike medforfattere. Hun har også skrevet fire barnebøker.

Denne artikkelen ble første gang publisert i papir- og e-bladutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 2, 2024. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her: 

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver + forfatterveiledningen vår – hvis du ønsker å skrive noe selv.

Referanser

Gaiman, N. (2018). Norse Mythology. Bloomsbury Publishing PLC.

Lind I. (2007). Norrøn mytologi frå a til å. Samlaget.

Steinsland, G. (2005). Norrøn religion: Myter, riter, samfunn. Pax forlag.

Sturlason, S. (2008). Edda. Oversatt av Anne Holtsmark. Vidarforlaget.