Vi ønsker jo at alle skal ha det bra i barnehagen. Barnehageansatte skal ha en arbeidshverdag hvor de kan utøve en god pedagogisk praksis der barn har muligheter til å utvikle seg i samspill med andre barn. For å få til dette må alle gode krefter samles for å skape et inkluderende miljø hvor alle barn og alle ansatte opplever et fellesskap på tvers av alder og utviklingsnivå. Dette krever et hardt, målrettet og inkluderende arbeid – og er ikke noe som kan fikses bare man lager gode nok planer sittende bak et tastatur.

Det er barnehageeiers ansvar å sørge for at det pedagogiske tilbudet i barnehagen blir gitt i samsvar med gjeldende styringsdokumenter. Hver kommune må føre tilsyn med og sørge for at både kommunale og private barnehager har de rammebetingelsene som skal til for at barnehagene fungerer som gode pedagogiske virksomheter.

For å få til det gode psykososiale miljøet vi ønsker oss for alle barna og de voksne i barnehagen, kan man for eksempel benytte en ekstern rådgiver fra et pedagogisk fagteam i kommunen eller fra PP-tjenesten. Hvordan en slik rådgivning kan foregå og med hvilke metoder, vil jeg komme tilbake til litt senere i artikkelen.

Observasjon som grunnlag for å nå målet om en inkluderende barnehage

For å være i forkant av en negativ psykososial utvikling og sørge for at man hele tiden jobber for et inkluderende miljø i barnehagen, må man ha oversikt over hvordan miljøet i barnehagen faktisk fungerer. En metode for å få denne oversikten er å observere hvordan barn og voksne har det i fellesskapet de skal være en del av – hvordan samspillet er barna imellom, mellom voksne og barn, og mellom de ansatte. Barnehagelærerens evne til å observere avhenger av kunnskap og erfaring.

Observasjon kan være hensiktsmessig som verktøy i forkant av rådgivningsarbeid, da observasjon kan gi oversikt over barnegruppen og om de ansatte inkluderer alle barna i sitt pedagogiske arbeid. Det handler altså om å ha en dokumentert oversikt over her-og-nå-situasjonen i barnehagen før en begynner på en rådgivningsprosess. Observasjon kan gi kunnskap om og forståelse av egen praksis og legge grunnlaget for hvordan man kan utvikle arbeidet med inkludering i barnehagen. Dette forutsetter imidlertid evnen til å kunne reflektere over egen praksis og å kunne vurdere denne opp imot barnehagens mål om å være et inkluderende fellesskap (Askland, 2011).

Å være selvkritisk og vise vilje til å vurdere sin egen og andres praksis, med mål om å oppnå innsikt i barnehagens miljø og arbeid, kan være krevende. Hvis observasjon som verktøy skal kunne fungere som et grunnlag for rådgivning hvor målet er å skape et inkluderende miljø, avhenger det i stor grad av de ansattes vilje til å være selvreflekterende i tolkningen av den innsamlede informasjonen. Det er derfor essensielt at alle de ansatte er innforstått med målet for observeringen og dokumenteringen, samt at alle vet at observasjonene skal legge grunnlaget for arbeidet med en inkluderende barnehage (Askland, 2011).

Rådgivning for å oppnå inkludering

Hvordan kan en rådgiver hjelpe de barnehageansatte med å benytte den innsamlete informasjonen fra observasjonene av barnegruppen slik at de blir flinkere til å inkludere alle barn i det pedagogiske arbeidet i barnehagen? Jeg vil nå ta for meg kunnskap fra fagpersoner og teorier som jeg mener kan bidra til at man får dette til.

Carl Rogers’ tre holdninger som er viktig ved rådgivning

Carl Rogers (i Lassen, 2014) har trukket fram tre holdninger for rådgivers arbeid med rådsøkere hvor søkelyset er på å fremme rådsøkers potensial. De tre holdningene er kongruens, positiv aktelse og empati. Disse tre holdningene henger sammen og må jobbes med i nevnte rekkefølge (ibid.)

Kongruens handler om at rådgiver er seg selv bevisst. I denne sammenhengen betyr det at rådgivers egne meninger og personlige oppfatninger må legges til side, og at rådgiveren starter arbeidet med rådsøker med blanke ark. Hvis det i rådgiversituasjonen skulle oppstå en situasjon der rådgiver ikke har grunnlag for å forstå hva rådsøker uttrykker, er det hensiktsmessig for troverdigheten til prosessen at rådgiver gir dette til kjenne. Det betyr å være åpen for rådsøkers tanker og vise seg som en person som er ærlig og likefrem. Denne form for tilnærming til kommunikasjonen vil også kunne forebygge misforståelser. Samlet sett skal dette gjøre rådsøker avslappet, noe som lettere kan føre til en mer konstruktiv prosess. 

Positiv aktelse handler om å ikke overføre egne verdier til rådsøkeren. Som rådgiver bør en akseptere rådsøker og være ydmyk og bry seg om rådsøkers utgangspunkt i rådgivningssituasjonen. Det betyr at rådgiver går inn for å se verden gjennom rådsøkers øyne og være utadvendt positiv og uten forutinntatte holdninger til rådsøkeren. Rådgiver skal i denne sammenhengen anerkjenne og oppmuntre rådsøkeren. Dette er en viktig faktor for å bygge tillit mellom rådgiver og rådsøker.

Den tredje holdningen er empati. Empati handler om evnen til å sette seg inn i en annen persons situasjon og ha respekt for rådsøkers ønske for hva rådgiver skal hjelpe til med.

SØT-modellen

Kversøy & Hartviksen (2018) har utviklet SØT-modellen, som tar for seg hele forløpet for rådgivningsprosessen. Modellen er delt opp i tre faser: situasjonen nå, ønsket situasjon og tiltak for å oppnå ønsket situasjon.

Det første de involverte må bli enige om, er hensikten med denne prosessen. I denne artikkelen dreier det seg om at vi ønsker å oppnå en situasjon hvor alle barn er inkludert i barnegruppen. For å belyse dette konstruktivt er vi nødt til å ville hverandre vel når vi setter i gang, og rette søkelyset mot mulighetene for endring, ikke starte med hvorfor ting ikke har fungert tidligere. Alle de ansatte på avdelingen må bli tatt på alvor, og alle må være med fra starten av for å oppleve eierskap til prosessen vi skal gå inn i – nemlig å jobbe for at alle barn er inkludert i barnegruppen, og finne ut hva det vil innebære for det pedagogiske arbeidet på avdelingen.

Vi begynner med hva som er her-og-nå-situasjonen (S i modellen), som er spørsmålet alle må stille seg i det vi går inn i dette arbeidet. Det betyr at alle de ansatte på avdelingen skal få uttrykke hvordan de opplever situasjonen her og nå. Alle må øve på å forstå at ulike personer kan ha forskjellig syn på hva nåværende situasjon er. Denne anerkjennende holdningen blant de ansatte er viktig for å gi hverandre rom til å uttrykke egne meninger. En tilnærming til å få alles opplevelse på bordet er at hver og én kan komme med eksempler, og at alle får komme med innspill og tanker etter tur. For å synliggjøre innspillene noterer deltakerne dem ned, enten hver for seg, felles i grupper på store ark eller ved at de ansatte sitter sammen og tankene noteres på en tavle. Dette gjør at alle blir inkludert fra starten av og grunnlaget for eierskap til neste steg i prosessen er lagt.

Ø i SØT-modellen står for ønsker. I denne prosessen handler det om at vi ønsker at alle barn skal være inkludert på avdelingen. Da er Ø et mål, og kunne like gjerne bli byttet ut med M for mål. Samtidig kan vi beholde Ø for å tydeliggjøre at Ø kan være ønsker for hvordan vi skal oppnå målet. Dette gjør arbeidet mer personlig. «Hvordan ønsker du at vi skal arbeide for et inkluderende miljø for alle barna? Hva er det du drømmer om at må til for at vi skal oppnå målet?» Her er det viktig å ta tak i det som kan styrke motivasjonen til de ansatte. Alle har forskjellig utgangspunkt gjennom kompetanse og bakgrunn. Noen er bedre på tilrettelagte aktiviteter med barna, mens andre trives best når de er sammen med barna i lek, og når de har fritt spillerom. «Hvordan kan dine interesser bidra til at vi sammen kan sørge for at alle barn er med?» Ø skal sørge for at alle blir tatt på alvor og sett, slik at vi kan bygge et psykososialt miljø som preges av samarbeid. Til dette må en skrive ned tanker og refleksjoner.

T i SØT-modellen står for tiltak. Det blir ingen endring uten tiltak. Tanker, ideer og refleksjoner fører ingensteds hen hvis man ikke omsetter dette til konkrete aktiviteter. Men tiltakene må være realistiske å gjennomføre. Det må være noe alle kan være enige om – at det er her vi kan starte på veien for å skape et inkluderende fellesskap for alle barna i barnehagen. Siden vi tar utgangspunkt i den enkeltes kompetanse og bakgrunn, er det viktig at alle har mulighet til å sette i gang med tiltak som de er komfortable med, og som er gjennomførbare. Dette skal være tiltak som de ansatte selv har et ønske om og uttrykker en forpliktelse til å jobbe med. Rådgivers rolle i SØT-modellen er å lede de ansatte gjennom prosessen og bidra til at alle de ansatte er inkludert (Kversøy & Hartviksen, 2018).

Tre tanker i hodet samtidig

Hva får du hvis du blander observasjon og selvrefleksjon med Carl Rogers’ tre holdninger og SØT-modellen?

Observasjon som metode og prosess for kartlegging gir de ansatte mulighet til å styrke sin forståelse av hvordan de arbeider med inkludering. SØT-modellen tar for seg tre steg i arbeidet for økt kunnskapsforståelse innenfor temaet inkludering. Carl Rogers’ tre holdninger til rådgivning tar utgangspunkt i at løsningen på det de ønsker å få til, ligger hos de ansatte selv. Ved å kombinere disse metodene kan man berede grunnen og styrke forståelsen av og kunnskapen om inkludering.

Ved å benytte Carl Rogers’ tre holdninger som utgangspunkt og bakgrunn for rådgivningen, gir man grobunn for en åpnere prosess, og en prosess som kan fungere over tid, hvor det kontinuerlige arbeidet er avgjørende for å komme styrket ut av prosessen. Jeg mener at Carl Rogers’ tre holdninger med fordel kan implementeres i SØT-modellen.

Kversøy & Hartviksen (2018) påpeker imidlertid at SØT-metoden også kan være et våpen hvis man benytter den på feil måte. Lassen (2014) hevder at velmente planer og holdninger ikke er godt nok i seg selv. Det må være samsvar mellom rådgivers bevissthet om sin egen rolle og hvilke føringer som ligger til grunn for rådgivningen. Dette støttes av Vogt (2016), som i tillegg understreker at forholdet mellom rådsøker og rådgiver alltid vil være asymmetrisk. Dette er et tydelig og oppklarende argument for å supplere SØT-modellen med Carl Rogers’ tre holdninger.

Veien til suksess går gjennom inkludering

Suksesskriteriet som må ligge til grunn for at rådgivningsarbeidet med mål om å oppnå inkludering for alle skal lykkes, er at alle får bidra med sine synspunkter, tanker og faglige utgangspunkt. Det må være en forventningsavklaring mellom rådgiver og rådsøker(e). Dette er svært viktig, siden det ikke vil være hensiktsmessig å legge lista for høyt for hva man ønsker å oppnå i starten av prosessen. Det vil kun føre til at ansatte føler seg fremmedgjort og ikke har noe eierskap til hvordan de skal arbeide med å skape et fellesskap hvor alle barn er inkludert. Det er kunnskapsnivået til de ansatte som må ligge til grunn for hvor man skal legge lista.

Rådgiveren bør tydeliggjøre helt fra starten at vi skal jobbe med observasjon og rådgivning med utgangspunkt i Carl Rogers’ tre holdninger, og der SØT-modellen er metoden for arbeidet. Dette gjør arbeidet mer åpent og inkluderende for alle ansatte. Det å jobbe for en inkluderende barnehage med inkluderende metoder krever en konstruktiv tilnærming slik at prosessen kan bære frukter. Arenaen for dette arbeidet kan være lek. Öhman (2012) og Danielsen Wolf (2014) viser hvor viktig leken er for å skape inkluderende miljøer i barnehagene. Det er også på denne arenaen de ansatte kan finne sin egen rolle i samspill med barna. Samtidig kan de ansatte være bevisst på at alle barna får delta i leken, gjennom et kontinuerlig arbeid hvor alle vil hverandre vel og bidrar til å styrke bevisstheten rundt hva inkludering har å si for det psykososiale miljøet til barna.

Et tenkt scenario kan være at tiltakene som de ansatte kom frem til, nettopp er å jobbe med lek. Det vil si skape et inkluderende miljø hvor leken gjøres tilgjengelig og mulig for alle barna. De ansatte i barnehagen må da skape gode forutsetninger for at alle barna blir inkludert i leken, og vite hvordan de selv kan bidra til dette. Danielsen Wolf (2014) omtaler at barns lekende samspill åpner opp for likeverd i et fellesskap hvor alle barn kan delta på lik linje. De ansattes deltakelse i lek kan både bidra til å utvikle leken og skape barrierer som ikke gir leken det mulighetsrommet som gir alle barn tilhørighet. De ansatte må observere barnas uttrykksformer og væremåter i leken og på den måten bidra til at barna blir likeverdige deltakere i leken og får delta på sine premisser. De ansatte må anerkjenne hverandres og barnas ulike forståelser og opplevelser av samspillet. Fysisk og psykisk tilstedeværelse skaper likeverdighet og forståelse for hverandres ståsted og utgangspunkt.

Öhman (2012) påpeker at barn som ikke vet hva det innebærer å leke sammen med andre barn, er avhengige av at de ansatte i barnehagen tar initiativ til lek. Hvis barn ikke deltar i samspill og lek med andre barn, er det krevende, om ikke nesten umulig, for barnet å utvikle kontakt med andre barn. 

Öhman (ibid.) beskriver tre trinn. Først må barnehagelæreren eller en annen voksen i barnehagen vise interesse overfor barnet – at en ønsker å ha en relasjon til barnet. Det andre trinnet handler om å gi barnet en opplevelse av at det er interessant å leke sammen med andre, gjerne en voksen til å begynne med. Det tredje trinnet innebærer at barnet har lyst til å leke sammen med andre barn. 

Det finnes barn i barnehagen som ikke har erfaring med å være i sosial kontakt med andre barn. Disse barna har også rett til å bli inkludert på lik linje med alle de barna som på egen hånd tar initiativ til å leke med alt og alle hele dagen.

 Olaf Gunnar Altern er barnehagelærer, journalist og spesialpedagog. Han jobber for tiden som støttepedagog tilknyttet pedagogisk fagteam i bydel Vestre Aker i Oslo kommune.

Denne artikkelen ble første gang publisert i papir- og e-bladutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 2, 2024. 

Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her: 

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv med tidligere publiserte utgaver + forfatterveiledningen vår – hvis du ønsker å skrive noe selv.

Referanseliste

Askland, L. (2013). Kontakt med barn. Gyldendal Akademisk.

Danielsen Wolf, K. (2014). Små barns lek og samspill. Universitetsforlaget.

Kversøy, K.S. & Hartviksen, M. (2018). Samarbeid og konflikt. Fagbokforlaget.

Lassen, L.M. (2014). Rådgivning. Universitetsforlaget.

Utdanningsdirektoratet (2017). Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver. Kunnskapsdepartementet.

Vogt, A. (2016). Rådgivning i skole og barnehage. Cappelen Damm Akademisk.

Öhman, M. (2012). Det viktigste er å få leke. Pedagogisk forum.