Akademisk staffasje gir ingen bagasje

Han leste Markens grøde for oss, selv om vi var altfor unge, og ryddet jevnlig i ryggsekken min. På videregående skreiv jeg særoppgave om Knut Hamsun, og da jeg studerte musikk, hadde jeg presentasjon om Evert Taube. I debatten om hvordan vi skal sikre oss de rette menneskene ut til skolene, tenker jeg ofte på ham. 

Er det Solberg-regjeringas krav om karakter 4 i matematikk fra videregående og masteroppgaveskriving som sikrer oss kvaliteten vi er ute etter?

Uenige om opptakskrav

På den ene siden er det lett å være enig med Karoline Torkildsen, som kritiserer dispensasjonen til å se bort fra inntakskravet til utdanninga, for å kunne godkjenne flere søkere. Hun kritiserer Oddmund Hoel (Sp) og sammenligner det senka kravet med spørsmålet om vi ville hatt leger, ingeniører eller piloter som ikke var dyktige nok i matematikk?

På den andre siden hevder pedagogikk-professorene Herner Sæverot og Glenn-Egil Torgersen at å skrote kravet ikke henger sammen med hvilke lærere vi får ut i skolen. I tillegg foreslår de at lærerutdanninga blir treårig, med valgfri masterutdanning.

Jeg vil rette søkelyset i en annen retning, da jeg synes universitetet ofte slipper billig unna når det debatteres hvordan man skal sikre oss gode lærere som blir værende i yrket sitt.

Det bør ikke være tvil om at det er lærerutdanninga som har ansvaret for at vi får faglig sterke og engasjerte lærere ut i skolene. For sammenligningen til Torkildsen stemmer ikke. Det finnes mattelærere som fikk 2 i matte på videregående, men som likevel gikk ut med karakter A da de avsluttet lærerutdanningen sin. Det er kravene som stilles underveis, som er avgjørende for hvor god læreren blir.

Studentene må forberedes bedre

Et av temaene som har fått altfor lite kritikk, er universitetets organisering av praksis – altfor lite praksis og altfor lett å bestå. De fleste ender opp med praksissjokk, da opplevelsen ikke samsvarte med det de hadde lært på universitetet, og studentene har lenge ropt etter mer praksis i løpet av studiet. 

I løpet av mine ti år som praksislærer har vurderingen om skikketheten nærmest vært fraværende. Med tanke på hvor mange lærere som ikke mestrer å stå i yrket sitt etter endt utdannelse, er dette kritikkverdig. Hvordan kan dette utdanningsforløpet være den beste måten å sikre oss de beste lærerne ut i skolene?

Vi må fram med spett og dynamitt. Læreryrket har ekspandert fra naturlig til kunstig intelligens, fra grønn meldingsbok til psykologisk veiledning. Det hjelper ikke med et masterstudium hvor studenten forsker på hvordan man kan bruke drama i innlæring av geometri i små grupper, eller kreve at 19-åringen var relativt god i matte da han begynte på utdannelsen sin. Universitetet må ta sin plikt og forberede studentene på hva de faktisk har i vente.