Denne barnehagen har egen blåserrekke

Etter akkurat fire takter, helt presist og synkront, kommer de tre skarptrommene inn: Tam tatam. 

Hele 15 pocket-trompetister har fulgt Wenches trompet fra første taktslag. De har blåst hele rockeklassikeren «Rock Around the Clock» på én tone. 

Instruktør, dirigent og trompetist i korpset er Wenche Helseth, som også har lang fartstid som assistent i barnehagen. 

 – Hva er rottesuppe? 

Utdanningsnytt spør trommeslager Emel. 

– Det er når vi gjør sånn, sier hun og slår annen hver gang med trommestikkene i høyre og venstre hånd.

– Når Wenche sier rottesuppe, veit vi at det er sånn vi skal slå, forklarer Emel.

Neste låt har et oppspill med jamne slag med begge stikker på en gang, før pockettrompetene og Wenches trompet hekter seg på. 

Ut med elefantene

Pockettrompetistene har starta øvelsen med å lage prompelyd gjennom stramme lepper, men nå er de stramme leppene spent mot munnstykket i kornettene. Wenche avbryter: 

– Nå er det altfor mange elefanter i dette korpset. Vekk med dem, sier hun.

 – Hvorfor vil dere ikke ha elefanter i korpset? 

– Fordi vi skal bli Norges beste korps, kommer det fra pockettrompet-rekka.

– Fordi elefantene blåser toner som går sånn høyt, lavt og så midt imellom og rundt omkring. Men vi skal blåse samme tone hele tida, kommer det fra en annen i rekka.

Det er bare Wenche som spiller melodien i låtene de framfører. Barna bruker ikke ventilene på instrumentet. På sin ene tone følger de den rytmiske fraseringa i melodien. 

Wenche introduserer Kaptein Sabeltann- melodien, og korpset er i gang igjen. Elefantene er jaga ut, og presisjonen fra mini-musikantene er utrolig. Lange og korte toner og kjappe trommeslag kommer akkurat som de skal. 

Latterkulene ruller

Korpsdeltakerne er de eldste barnehagebarna, vel og merke de av dem som har lyst. I dag har Wenche lagt ut instrumenter til tjue, men én er sjuk. Humøret i korpset er godt. Fleipen sitter løst og latterkulene ruller, men når Wenche teller opp er det full konsentrasjon om rytme og snert. 

 – Noen ganger starter dere etter at Wenche har talt og kornettene har begynt. Hvordan veit dere akkurat når dere skal begynne? 

Utdanningsnytt spør skarptrommis Solveig denne gangen. 

– Vi ser på hånda til Wenche. Når hun vinker, skal vi slå, forklarer hun. 

Ib håndterer stortromma. 

 – Det betyr at du er sjefen i korpset. Er det greit? 

– Ja, jeg liker akkurat det: å være sjefen. Jeg liker også at jeg bare trenger å slå med ei hånd, sier Ib. 

Barna spiller seg gjennom et ganske så stort repertoar av ulike låter, men korpsprøven på tre kvarter går fort. Mens de forbereder avgangen, forteller barna oss besøkende om «dagen før 17. mai»-festen og barnehagens sommerfest. Korpset skal spille på begge. Før om åra har de hørt korpset spille, men i år er de størst og det er deres tur til å spille for et publikum. De gleder seg stort, særlig til å spille for foreldra på sommerfesten, forteller flere av musikantene. 

Det hender også at korpset er rundt og opptrer ved andre lag og tilstelninger. 

Med trompet på sandkassekanten

– Jeg starta vel korpset i 1998 eller 1999, husker ikke helt, sier Wenche når hun kommer opp etter å ha fulgt barna tilbake til avdelingene.

Da kan Utdanningsnytts utsendte fortelle at det var i 1998. For da redaktøren for ei kort tid sida oppglødd kom og fortalte om et barnehagekorps og meinte det måtte være en nyhet, måtte journalisten med lengst fartstid i redaksjonen si nei. For Utdanning (den gang Norsk Førskolelærerblad/Norsk Skoleblad) besøkte dette korpset alt i 1999.

Da var andre kullet barnehagemusikere i gang. 

Wenche fortalte under det besøket om hvordan korpset starta: Trompeten har fulgt henne rundt siden hun var åtte, også på jobb i barnehagen. Der kunne hun spille ved sandkassekanten eller andre uformelle steder for dem som ville høre. At det ble korps av det, har en spesiell guttegruppe mye av ansvaret for. De responderte på Wenches spill med så engasjert trommeakkompagnement på bøtter og stokker og alt som var at Wenche bestemte seg for å starte barnehagekorpset. 

– Én av disse trommegutta er profesjonell musiker i dag. Andre som har vært med her, har også gått videre med musikk på høyt nivå, forteller hun. 

Fellesskapet

– Det store ønsket mitt med korpset er likevel at barna skal få oppleve mestring og glede i det fine fellesskapet som oppstår når vi lager musikk sammen, understreker Wenche Helseth.

Så legger hun til at hun i 1999 var dirigent i Vålerenga skoles musikkorps, som er skolen i den skolekretsen Etterstad barnehage hører til.

– Jeg håpa jo på rekruttering der, vedgår hun. 

Opplegget har vært ganske likt gjennom alle åra. Det blåses og trommes tre kvarter i uka, uten noter og uten å bruke ventilene på blåseinstrumenta. Men i 1999 var det et problem at kornettene var så store at små barn hadde vansker med å håndtere dem over lengre tid. Muskelkrafta tok slutt før spillegleden. Takket være 60 000 kroner fra Sparebankstiftelsen har korpset nå kunnet kjøpe inn nye pockettrompeter som er betydelig mindre og lettere enn de gamle. 

Norsk kultur 

1999-argumentet til Wenche Helseth for at korps hører hjemme i barnehagen er like gyldig 25 år etter:

– Det første skolekorpset i Norge ble starta i 1901, Norges Musikkorps forbund går tilbake til 1918. De fleste av våre store musikere på blåseinstrument har korpsbakgrunn, og mange andre av våre store musikere på andre instrument også. Tusenvis av nordmenn har spilt i korps, for tida er det 60 000 som gjør det. Korps er en viktig del av norsk kultur som barnehagebarn bør få oppleve, understreker Wenche Helseth. 

Norsk Musikkorps forbund kjenner bare til ett annet musikkorps i barnehage.