– Av og til bør lærere møte uforberedt

Herner Sæverot og Glenn-Egil Torgersen har forsket på pedagogikken og det uforutsigbare i mer enn to tiår. Grunnlaget for denne interessen ble lagt en gang da de satte seg ned for å diskutere på hvilke områder pedagogikken ikke har lykkes i å finne fram til gode løsninger. 

De kom fram til at det måtte være uforutsigbarheten i klasserommet.

– Vi tok for oss den pedagogiske litteraturen, og fant ut at det uforutsigbare var nærmest ikke-eksisterende som tema. Kun noen få pedagogiske verker hadde noe om dette, sier Sæverot.

Læring kan ikke planlegges

Ifølge Torgersen ligger problemet i at de fleste didaktiske modellene har som forutsetning at målene for hva elevene skal lære, skal være klare på forhånd.

– Disse modellene forutsetter gjerne at læring er noe man kan planlegge i form av klare læringsmål. Men hvis man aksepterer at læring ikke er noe som kan planlegges, så vil forutsetningene for hele modellen bryte sammen. Og hvis man likevel velger å ha klare mål for læringen som utgangspunkt, så vil man risikere å bli for rigid i sin tilnærming, og sannsynligvis gå glipp av muligheten til å utnytte det som skjer i klasserommet, innspill fra elevene, osv. Det kan bety dårligere læringsutbytte for elevene, og kanskje også at man i mindre grad lykkes med å vekke elevenes interesse for det man ønsker å formidle, sier han.

Sæverot på sin side legger til at undervisning fortsatt må planlegges, slik at man får inn en kontinuitet, men at den i større grad må åpne for brudd med kontinuiteten, utnytte det som skjer i øyeblikket og kunne fravike den allerede lagte planen for hva som skal skje i timen.

Læreplanen åpner for mer enn du tror

– I læreplanenes overordnete del står det at kompetanse er å kunne tilegne seg og anvende kunnskaper og ferdigheter til å mestre utfordringer og løse oppgaver i kjente og ukjente sammenhenger og situasjoner. Slik sett er vel det uforutsette ivaretatt i læreplanene?

– Overordnet del av læreplanen gir rom for å ta inn det uforutsette i undervisningen. Problemet med kunnskapsløftet er at det har introdusert et kompetansebegrep som er altfor statisk, man snakker om kompetanse mer som en fast størrelse enn som noe som er under stadig utvikling og endring, sier Sæverot.

Men de to forskerne mener at nettopp overordnet del gir læreren rom for å tenke mer alternativt og legge undervisningen opp på en friere måte.

Læreren som «handyman»

Muligheten til å improvisere er en sentral del av det å gripe mulighetene som oppstår i klasserommet. Det kan være en stemning, noe som skjer utenfor vinduet, et innspill fra en elev som går på tvers av det man egentlig hadde tenkt å snakke om. Men Torgersen advarer likevel mot en for lettvint oppfatning av hva improvisasjon skal innebære innenfor undervisning. Han mener at lærerens måte å improvisere på skiller seg fra den man forventer fra en kunstner eller en musiker.

– Det kan være fristende å improvisere, gjøre noe morsomt for å underholde elevene og holde på oppmerksomheten, men lærerens improvisasjon må hele tiden holde blikket festet på det didaktiske prosjektet og skolens oppgaver, sier han. 

Torgersen sammenligner læreren med en handyman eller bricoleur, som hele tiden må improvisere for å løse vanskelige oppgaver med hjelp av sin profesjon og de midler som er til rådighet der og da i situasjonen – ofte i direkte samspill med elevene, samtidig som hen aldri må glemme skolens oppgaver og forpliktelser, inkludert elevens behov.

Dette krever, ifølge de to forskerne, at læreren har kompetanse når det gjelder å utnytte det uforutsigbare, men det krever i samme grad at læreren evner å ikke hvile for tungt på sine tidligere erfaringer. Det å ta tak i det uforutsette krever jo nettopp at man skal finne noe nytt, en ny innfallsvinkel som verken læreren eller elevene har tenkt på tidligere.

– Det er nettopp å kunne finne en balanse mellom det planlagte innenfor undervisningen og det å gripe tak i det uforutsette. Man befinner seg hele tiden på en glideskala mellom disse to, men mulighetene som ligger i å utnytte det uforutsette, er gjerne større enn man skulle tro, sier Sæverot.

Forferdelige hendelser

– I boken deres skriver dere både om det uforutsette i positiv forstand, å gripe øyeblikket i undervisningen, og om det uforutsette som kan være terror, vold, osv. Finnes det noen fellesnevner for disse to ulike formene for uforutsigbarhet?

– Eksistensielle trusler og dagligdagse uforutsette hendelser har i alle fall det til felles at de tvinger oss ut av våre vanlige tenkemåter. Selve grunnlagstenkningen er også lik ved at enten det dreier seg om en alvorlig trussel eller hendelser innenfor undervisningen, så må man bygge kompetanse for å kunne håndtere situasjonen, blant annet gjennom å analysere hva som kjennetegner det uforutsette. Men når det gjelder uforutsette hendelser som skoleskyting, terror, ulykker, klimakriser eller pandemi, så vil disse i større grad kreve at beredskap og øvelser legges inn i læreplanene, hvor skolene selv også må ha en klar stemme om hvordan dette bør være, sier Torgersen.

En uforutsigbar verden

Ved å snakke om og forberede seg på det uforutsette, kan man kanskje også forstå bedre det som skjer i verden i dag. Torgersen minner om dagens situasjon der makthavere bruker uforutsigbarhet som maktmiddel.

– Ved å være vant til å forholde seg til det uforutsigbare så har man et hjelpemiddel til å kunne tenke over det man utsettes for, se flere nyanser og kanskje avsløre hvilke mekanismer som blir brukt. Mange ungdommer opplever frykt. Men om de blir vant til å forholde seg til det uforutsette, så kan det hende at de vil kunne håndtere det uforutsigelige på en bedre måte, sier han.