SPALTISTER Hazar og Sondre
Slik kan vanskelige samtaler bli gode
Å være bevisst på hvordan jeg selv reagerer kan være til stor hjelp når vi diskuterer vanskelige temaer på jobben.
Konflikter er en av årsakene til økt sykefravær. Konflikter eller uenigheter er unngåelig. Mange vil kjenne seg igjen i følelsen av å gå med en klump i magen på vei til jobb og grue seg. Vi har sett nærmere på hvordan slike utfordringer kan håndteres, og vi har kommet frem til at gjennom å bli kjent med våre egne handlingsteorier, tankesett og måter å samtale på, og jobbe med å utvikle eller endre disse, får vi et sunnere utgangspunkt i møte med utfordringer.
Ofte starter uenigheter og konflikter med antagelser basert på våre opplevelser av en situasjon. Vi alle har den ene på avdelingen eller huset som ofte gjør ting som vi setter spørsmålstegn ved. Kanskje kommer vi på jobb, og vedkommende har ryddet bort alle kjøkkenlekene, kanskje uten å diskutere dette med noen.
Snakker ikke med den det gjelder
Dette strider selvsagt imot alt vi tror på, og vi stiller oss helt uforstående til denne avgjørelsen. Våre egne verdier påvirker hvordan vi vil løse situasjonen. Vi ser at personalet deler disse tankene med gode kollegaer for å få en bekreftelse på å ha rett, fremfor å ta den vanskelige samtalen med den det gjelder.
Handlingene vil deretter reflektere våre antagelser og verdier. I vår jobb opplever vi sjelden at personalet undrer seg sammen med den det gjelder. I samtale med personalet kommer det tydelig frem at årsaken kan være de ansattes frykt for å såre eller støte som hindrer. Dette mener vi gir grobunn til et usunt arbeidsmiljø.
I vår søken etter et godt arbeidsmiljø må vi først og fremst bli kjent med vår egen tilnærming i vanskelige samtaler. Vi må fokusere på vårt eget tankesett som både bevisst og ubevisst påvirker samtalen. Til dette kan vi benytte handlingsteori.
Ikke ta det personlig
Som yrkesutøvere bør vi bryte mønstre der jeg-et føler seg angrepet når vi skal ha en vanskelig samtale. Her har vi funnet ut at det kan være hensiktsmessig å starte med å velge ut og ha fokus på hva som skal snakkes om. Dette vil bli forutsigbart og oversiktlig for begge parter.
Deretter er det viktig for begge parter å få muligheten til å beskrive. Vi lytter til hverandre mens vi beskriver situasjonen eller problemet, og vi holder fokuset på hva vi snakker om. Det kan hjelpe å stille seg spørsmål som: Hva gjorde jeg? Hva skjedde? Hvordan gikk det?
Vi gjenforteller situasjonen så nøyaktig som mulig. Videre tolker vi situasjonen. Hvilke andre muligheter finnes det for å se på dette? Har jeg de samme verdiene, samme fokuset eller har jeg mulighet til å se dette på en annen måte?
Til slutt konkluderer vi. Hvilken logikk fikk meg til å tenke sånn, eller hvilken informasjon fikk meg til å se dette?
Til ettertanke: Er det slik at vi som jobber med barn/mennesker, synes det er vanskelig og utfordrende med disse samtalene fordi vi ofte eller alltid tar det som er vanskelig som et personlig angrep, fordi vi tar med så mye av oss selv inn i jobben? Vi klarer ikke å skille mellom det private jeg-et og meg som yrkesutøver.