Pengeflukten

Hvilke paragrafer skal vi bryte? Spørsmålet høres ofte, og henviser til hvilke paragrafer skolen skal bryte i opplæringsloven: Skal skolen prioritere å overholde den generelle bemanningsnormen eller om skal følge opp spesialpedagogiske vedtak?

Lærere har lenge brukt emneknaggen #fattigskolen i sosiale medier for å vise hvor dårlig det står til. Falleferdige bygg, ødelagt utstyr og gamle lærebøker er en vanlig del av hverdagen mange steder. Eksemplene synliggjør at skolen ikke har nok penger til å dekke det grunnleggende.

Storstilte ambisjoner og pengebruk

Det er åpenbart at skolene har lite penger til daglig drift. Det er likevel et faktum og et viktig poeng at det finnes og brukes masse penger i skole- og utdanningssystemet.

Den offentlige utredningen om kvalitetsvurdering i skolen (NKVS) viste også at eksamen, nasjonale prøver og obligatoriske kartleggingsprøver i lesing og regning er beregna til en årlig kostnad på 2,6 milliarder kroner. Regjeringa lyste nettopp ut en «KI-milliard» for å øke forskningsinnsatsen på kunstig intelligens og digitale teknologier. De seneste årene har timetallet i skolen økt mye. Det er en stor kostnad, særlig i form av lønnsutgifter.

Det brukes også mye penger på utredninger. Fra Kunnskapsdepartementet sin side ble det nettopp utgitt en strategi om leselyst og en ekspertrapport om lek. Til høsten kommer det en ny stortingsmelding om å gjøre skolen mer praktisk og variert.

Det står ikke på vyene i skolepolitikken. Utredningsiveren synliggjør at det både er politisk vilje til å utvikle strategier og bruke penger på strategier. Finansieringa av nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS) er samtidig et eksempel på at det finnes penger der det er vilje – selv i skole- og utdanningssystemet.

Ambisjoner med sparebluss

Interessant nok står ikke grunnfinansieringa av skolen sentralt i slike strategidokument. Det skisseres nyopprettede tilskuddsordninger for det ene og andre tiltaket, men de skolepolitiske vyene er i stor grad avkobla skolens økonomiske grunnmur. I møte med den ambisiøse politikken er det grunn til å spørre om skolemyndighetene har fått med seg hvor dårlig det står til på enkelte skoler.

Vil det bli mer leselyst hvis kontaktlæreren, som også ofte er norsklærer, har ansvaret for altfor mange elever? Hvilket utbytte vil elever med spesialpedagogisk vedtak ha av skolehverdagen hvis de ikke får nødvendig oppfølging? Hvordan skal kunst og håndverkslæreren nyttiggjøre seg timene i faget hvis det ikke finnes utstyr og spesialrom eller hvis klassestørrelsen er altfor stor?

Som leder i Utdanningsforbundet i Trondheim, Gry Camilla Tingstad, sa til Utdanningsnytt i juni, vil ikke en underfinansiert skole på sparebluss gi den kvaliteten politikerne drømmer om.

Skoleøkonomi under lupen

Når rektorer, lærere og andre roper varsko, blir de ofte møtt med påstander om at norsk skole er godt finansiert. Jeg kaller det en påstand fordi vi vet svært lite om skoleøkonomi i Norge. Det er få forskere i Norge som har skoleøkonomi som sitt felt, og det er meg bekjent ingen forskere som er interessert i både økonomi og pedagogiske spørsmål.

Jeg har ingen grunn til å mistro skolefolk som sier at det er tomt for penger. Vitnesbyrdene fra skolen tyder på at pengebruken ikke kommer skolene til gode. Er det slik at færre kroner og øre når fram til skolene, lærerne og elevene?

Det er et er stort behov for forskning som synliggjør hva det brukes og ikke brukes penger på i skole- og utdanningssystemet. Spørsmålet «Hvor blir pengene av?» framstår som et av de mest presserende i dagens skole og skolepolitikk.