Jasmine og Mona gleder seg endelig til å gå på skolen

Ingen av dem forsto hvordan de skulle nå målet om å få en utdanning. Nå går de på skole på arbeidsplassen.

Fire dager i uka er de i en barnehage i Oslo. Tradisjonell klasseundervisning har de bare på tirsdager. Går alt etter planen, er begge jentene ferdige barne- og ungdomsfagarbeidere om fire år. Da har de gått to år på praksisbrev på Etterstad videregående, og to år i lære.

– Jeg slet mye på skolen. Jeg måtte finne en bedre løsning enn vanlig skole, sier Jasmine Selmi (16).

Hun beskriver skoledagen som et mareritt.

– Hvorfor? Hva var så ille?

– Det var kjedelig å sitte bak en pult. Jeg var skolelei. Og så var det mye stress med prøver. Jeg sov dårlig. Så hjalp det ikke om læreren skrøt av meg på fagsamtaler, når jeg likevel ikke klarte prøvene. Det gikk bare ikke, sier hun.

Jasmine, som er fra Tøyen i Oslo, begynte først på Ulsrud videregående etter ungdomsskolen. Hun hadde et ønske om å arbeide med barn, derfor startet hun på helse- og oppvekstfag. Men fra dag til dag, og fra uke til uke, ble skoledagene bare verre og verre.

Uro

 16-åringen beskriver følelsen skolehverdagen ga henne, som en slags veldig uro som spredte seg i hele kroppen. Stress er et annet ord hun bruker. Hverdagen innebar også konsentrasjonsvansker og tanker som fløt av sted, langt bort fra undervisningen.

– Jeg likte alltid å sitte ved vinduet. Så kunne jeg følge med på det som skjedde ute, men jeg ble flyttet lengre frem i rommet.

– Hjalp det?

– Nei. Jeg fortsatte jeg å tenke på noe annet, jeg kjente fortsatt på uro, sier hun og viser ved å trippe med bena hvor urolig klasseromsundervisningen gjorde henne.

– Men fortsatte du å gå på skolen, eller ga du opp?

– Jeg synes det var veldig vanskelig, men jeg forsøkte virkelig. Jeg klarte ikke alltid å være der, jeg fikk det ikke til. I perioder ble angsten skikkelig ille, og så følte jeg at jeg ikke klarte mer, så jeg dro hjem. Så jeg hadde et stort fravær etter hvert. Men jeg prøvde virkelig å få det til. Nå er jeg glad, og jeg har ingen problemer med å stå opp om morgenen.

Skryt

Samtalen foregår på styrerrommet i Hjelmsgate barnehage, i en travel bygate i Oslo. Vi sitter sammen med styrer og barnehagelærer Katrine Nyhuus, og de to praksisbrevelevene Jasmine Selmi (16) og Mona Abdi (21). Selv om ordningen med praksisbrev er ganske så ny for barnehagen, skryter Nyhus av de to elevene, og sier hun ser dem som en ressurs for barnehagen:

– Men jeg stiller krav. De må ville være her. De må ha lyst til å lære. De må være til stede for barna. Det er viktig for at ordningen med praksisbrevelever skal fungere.

«Skoledagen» på jobb står i sterk kontrast til skoledagene Jasmine og Mona beskriver fra tradisjonell videregående. Her får de lønn, de arbeider på en avdeling, de tar seg av barn, de får «undervisning» i form av råd, veiledning og hjelp fra voksne fagarbeidere. De står i en praktisk arbeidshverdag mens de lærer.

Som Jasmine har også Mona opplevd tradisjonell skolegang som vanskelig. Beskrivelsene av mangel på mestring går som en rød tråd gjennom samtalen.

Ikke  fravær

 – Jeg startet i første klasse på videregående flere ganger, forteller Mona:

– Egentlig var det meningen jeg skulle bli apotektekniker. Men det gikk bare ikke på den vanlige måten, beskriver hun.

– Hadde du høyt fravær, spør vi, vel vitende om at vi med spørsmålet avslører egne fordommer om fravær og gjennomføring.

– Nei, jeg har ikke mye fravær. Jeg var i alle timene. Har jeg en avtale, kommer jeg alltid tidlig, svarer Mona.

Det å skulle møte på jobb hver dag mener hun dermed er en perfekt måte å ta utdanning på.

– Egentlig ville jeg bli apotektekniker eller jobbe innen eldreomsorgen på sykehjem, men den muligheten fantes ikke som praksisbrev. Derfor har jeg valgt barnehage, forteller hun.

Lærlinger

Både hun og Jasmine sikter mot å bli lærlinger etter to år som praksisbrevelever. Begge tenker nå at de vil bli barne- og ungdomsfagarbeidere, og at de ønsker å jobbe i barnehage.

– Beskriv en vanlig dag i barnehagen.

– Vi hjelper barna med å kle av og på seg. Vi hjelper dem med å spise. Vi hjelper dem med å leke. Noen ganger gråter de, da må vi trøste dem. Vi lærer på en praktisk måte. Det er noe helt annet enn å lese i en bok, sier de to jentene.

– Blir dere slitne?

– Det går bra, sier Jasmine og ler. Hun har vært åpen med styrer Katrine om at hun i perioder sover dårlig. De er derfor enige om å vente med de tidligste vaktene.

– Så lenge vi er ærlige og spiller med åpne kort, tror jeg dette skal gå bra, sier styreren. Hun har et personlig engasjement for at videregående opplæring må ha alternative løp, at det må være flere veier til fagutdanning enn bare det tradisjonelle løpet som starter med to år i skole med mye teori.

– Jeg har selv en datter som har gått på praksisbrev, og ordningen som Åshild Tårnesvik har arbeidet for, har virkelig vært så viktig for oss, så jeg vil bidra, sier hun.

 «Bankende hjerte» 

Hun beskriver faglærer Åshild Tårnesvik som en med det hun kaller «et enormt bankende hjerte for elever som ikke passer inn i den akademiske undervisningen».

– Når de er ferdige på ungdomsskolen, har de sittet ti år på skole allerede. Hvis de ikke får det til, er det så viktig at det finnes alternativer. Alle foreldre vil ønske det for barna sine, sier Katrine Nyhuus, som mener at det også i barnehager må være rom for en annen type opplæring av fagarbeidere.

Før hun tok imot praksisbrevelevene, kjørte hun dem igjennom et grundig intervju. Å være praksisbrevelev betyr at du faktisk er på jobb, du får lønn, og læreplassen får et tilskudd og må være godkjent lærebedrift.

– Jeg sa til dem, du skal ikke kaste bort to år, dette må være noe de virkelig vil. Og de må ville lære, sier hun.

Elevene brukes ikke som vikarer, de går seks timers vakter, som en skoledag, og de jobber ikke i ferier.

– Men det er klart at de etter hvert skal få prøve seg på å være med på tidlig- og senvakter, men de går ikke alene med barna, de er elever, de inngår ikke som grunnbemanning, sier hun.

Mestring

– Det er jo et ganske stort pensum de skal igjennom i programfagene, som øvrige elever får på skolen. Hvordan legger dere opp dette?

– Jeg har ikke svar på alt dette ennå, veien blir litt til mens vi går, men de skal igjennom yrkesetikk og psykologi og kunnskap om barns utvikling og mye annet. Vi samarbeider tett med Etterstad, sier barnehagestyreren, som er sikker på at dette vil gå seg til, og som er i nær dialog med egne barne- og ungdomsfagarbeidere om praksisbrevelevene.

Det er midt på dagen, og de aller minste av barnehagens barn sover. Noen, som er bitte litt større, begynner å våkne til, og stabber søvnige over gulvet. Jasmine og Mona sitter klare med hvert sitt fang, og tilbyr de minste noen leker. Det er tilstedeværelse og ro i rommet, Yrke får lov til å ta noen bilder, det skjer akkurat nå, og det er følelse av mestring

Disse jentene har stort sett vært på jobb hele videregående

Praksisbrev ble en vekker for skoletrøtte gutter - nå er de alle i jobb eller på høyere utdanning