Krigen  i Ukraina skaper spenninger i Kirkenes – slik sørger lærerne for en trygg skole

Det er en hvit og stille ettermiddag i Kirkenes. I et av auditoriene ved Kirkenes barne- og ungdomsskole har et femtitalls lærere møtt opp for å høre professor Jon-Håkon Schultz forelese om hvordan traumer og kriser påvirker læring, og hvordan vi bør snakke med barn om krisepregete nyheter.

Her i landet kan man vel knapt befinne seg lenger unna den pågående krigen i Ukraina. På den annen side: Trusselen om krig oppleves sannsynligvis sterkere i Sør-Varanger enn noe annet sted i landet. 

Kommunen har grense mot Russland, bare 7–8 kilometer unna Kirkenes barne- og ungdomsskole.

Fra samarbeid til mistenksomhet

Byen er i høyeste grad preget av at grensene som var åpne for et par år siden, nå er nesten fullstendig stengt. 

Oppmuntring til felles arrangementer er avløst av oppfordring om årvåkenhet når det gjelder russisk aktivitet. Og en ganske stor andel av byens befolkning er russere, enten de har bosatt seg her for å drive næringsvirksomhet eller giftet seg inn i familier. 

Det har utviklet seg spenninger i befolkningen rundt hvordan man skal forholde seg til krigen i Ukraina. 

Det går ikke bare på at deler av befolkningen har sympatier for Putin og hans politikk. Det går også på skillelinjer i den delen av befolkningen som tar avstand fra krigen. I hvilken grad skal man markere motstanden, og i hvilken grad skal man legge en demper på konfliktene. Skal de russiske gateskiltene få stå?

Men det er også et annet moment som bidrar til å holde krigen i folks bevissthet.

Ukrainske og russiske elever – side om side

I Sør-Varanger er det en uproporsjonalt stor andel av ukrainske flyktninger, som altså har havnet her, nærmere grensen mot Russland enn de kanskje noensinne befant seg da de bodde i Ukraina. 

Dermed har man den situasjonen at en stor gruppe barn som har flyktet fra Ukraina, mange av dem med traumer fra krigen, skal sitte på skolebenken side om side med barn av russiske foreldre, som kanskje har helt andre holdninger til Putin og hans handlinger. 

Det sier seg selv at det kan være vanskelig å vite hvordan man skal ta krigen i Ukraina opp som tema i en slik situasjon. Det kan nok være fristende å la være.

Men det nytter ikke å tenke at man skal skjerme barna mot kunnskap om krigen, sier professor Jon-Håkon Schultz. 

– Barna får med seg nyheter, og de er opptatt av dette selv om de kanskje ikke gir uttrykk for det. Men det de får med seg, er gjerne brokker og biter som de ikke klarer å sette sammen på en slik måte at det blir begripelig og håndterbart, sier han. 

Det er spesielt vanskelig for barna å håndtere det Schultz kaller «en åpen slutt», altså at det er uavklart hvordan det hele skal ende. Da må den voksne hjelpe barnet å sortere. 

Lærerens nøkkelrolle

– Foreldrene har en viktig rolle, men ettersom mange foreldre selv er traumatisert, så kan det like gjerne bli læreren som vil kunne spille nøkkelrollen her, sier Schultz. 

Og læreren er, ifølge Schultz, spesielt trent i å gi barna nøyaktig det de trenger: trygghet, mulighet til å forstå, og kunnskap som de kan begripe og håndtere. 

– Dette er jo ting lærere allerede kan mye om.

Men Schultz mener likevel at varsomhet er fornuftig. Det kan hende det kan være riktig å være tilbakeholdende en periode med å snakke om betente spørsmål, men det nytter ikke å legge lokk på dette over tid. På en eller annen måte må man ta det opp, og da vil man kunne erfare at barna har mange spørsmål. 

Schultz nevner en rekke eksempler, som da femåringen spurte hvorfor politiet ikke kan arrestere de som kriger? Eller 6-åringen som ville vite hva en atombombe er og 10-åringens bekymring for om det er en sjanse for at det blir krig i Norge? 

Ifølge Schultz går det an å gi barn svar som kan gjøre dem tryggere, uten å forstille seg. 

– Man kan for eksempel støtte seg på autoriteter: «Statsminister Jonas Gahr Støre følger veldig godt med på hva som skjer, og han sier at vi som bor i Norge, ikke trenger å være redde.» Eller man kan fortelle om NATO og hvorfor man tror at Russland ikke vil våge å gå til krig, er hans råd. 

Det viktigste er ifølge Schultz at man tar seg tid til å finne ut hva barna tenker og eventuelt er redde for:

– Har dere spurt barna om dette? Hvis ikke må det gjøres. Det er ingen vei utenom, sier Jon-Håkon Schultz.

Har klart å begrense konfliktene

Lærerne ved  Kirkenes barne- og ungdomsskole kjenner seg igjen i problemstillingene professoren nevner.  

Noen synes det er vanskelig å vite hva man skal si når elevene forteller hva de har hørt av de voksne hjemme. Flere synes det er utfordrende med russiske og ukrainske barn i samme klasserom, og forteller at de prøver å snakke så nøytralt som mulig når man kommer inn på det som angår krigen.

Men til tross for at situasjonen kan skape usikkerhet, har Kirkenes skole likevel lykkes i å opprettholde et trygt og godt læringsmiljø, forteller leder for de fire velkomstklassene ved skolen, Rita Eliassen.

– Vi hadde en del krangling i starten, men vi har klart å begrense dette. Elevene trives bedre, vi opplever færre konflikter, bedre læring og mindre stress, sier hun. 

– Vi opplever fortsatt episoder mellom elever, særlig ute i skolegården, der utsagn som «dere kommer til å tape krigen» har blitt hørt. Men i det store og hele ser vi få konflikter av denne typen. 

Viktig å lette presset på elevene

Også Kristin Nilsen, som er lærer for den ene velkomstklassen, opplever at konfliktnivået og uroen mellom elevene heller har blitt mindre de siste årene. Hun mener dette har sin bakgrunn i tiltak skolen har gjort for å lette presset på elevene.

– Vi legger stor vekt på å senke det generelle stress­nivået. Vi er forsiktige med prøver, og legger vekt på å dempe forventningspresset. Vi kan spille kort, bake, ta turer til byen og så videre. Det er viktig at elevene kan føle seg trygge og blir kjent med hverandre og med nærmiljøet, sier Nilsen.

Skolen har dessuten innført to ekstra timer med fysisk aktivitet, «noe mellom gym, lek og gøy», der også elever fra de ordinære klassene får lov til å delta.

Man har også lagt vekt på at elevene på tvers av klassene skal bli kjent med hverandre, for eksempel ved å la elevene fra velkomstklassene få ha timer sammen med de ordinære klassene, spesielt innenfor de praktisk-estetiske fagene.

Og ikke minst: Lærerne trenger støtte fra hverandre. Ved Kirkenes skole arbeider man stadig for å rydde plass slik til felles tid i personalet.

Russisk som fellesspråk

Men ett moment som skaper litt spesielle utfordringer, er at russisk er blitt et slags fellesspråk for store grupper av elevene, både de som har russisk, og de som har ukrainsk bakgrunn. Elever fra Ukraina har rett på ukrainsk tolk hvis de ønsker det, men tendensen er at stadig flere ender opp med å bruke russisk.

Lærerne syns det er positivt at elevene kan kommunisere og hjelpe hverandre, og ofte ikke tenker så nøye over hvilket språk de bruker. Men Silja Arvola, som er kontaktlærer ungdomstrinnet, har registrert at elever med en annen flyktningbakgrunn kan føle seg isolerte blant de mange russisktalende.

– De ønsker å lære seg norsk, og da kan det være en utfordring at så mye av kommunikasjonen foregår på russisk, sier hun.

Også Kristin Nilsen merket at motivasjonen for å lære seg norsk blir mindre når elevene er omgitt av mange andre som de kan snakke med på russisk.

– Et problem som kommer i tillegg, er at lærerne kanskje ikke klarer å fange opp alt som skjer mellom elevene. Lærerne ser få konflikter, men det kan hende situasjonen er mer kompleks enn det vi klarer å oppfatte. Vi kan jo ikke språket, sier Nilsen.

– Overrasket over hva vi har fått til

Faste rutiner og trygghet blant de ansatte bidrar til at man kan drive en vanlig skole innenfor et samfunn som står under press.

Espen Bruer er rektor ved Kirkenes skole og kan fortelle om turbulente år. Eskaleringen av krigen i Ukraina ble begynnelsen på en spesiell epoke, der kommunen har bosatt en utrolig mengde med flyktninger, fra både Ukraina og andre land. Med en befolkning på 10 000 har man i Sør-Varanger tatt imot ca. 200 flyktninger i året. Det innebærer, ifølge Bruer, at hvert femte barn på skolen har utenlandsk opprinnelse, og at man løpet av kort tid har måttet etablere fire velkomstklasser med til sammen rundt hundre barn.

– Jeg er selv overrasket og stolt over hva vi har klart å få til av endringer. Jeg tror det baserer seg på at vi har ansatte som er tro mot systemet, og vi har gode rutiner og stabilitet i ledelsen, sier han.

Bruer forteller om faste rutiner for alle barn som kommer til skolen og ikke kan norsk. Det innebærer grundige forberedelser med felles møter der barnet, foreldrene, skolen og kommunen deltar. Her blir barnets bakgrunn belyst, og eleven og foreldrene får informasjon om skolen og hvordan norskopplæringen vil foregå.

– Det vesentlige er at vi er klare på at alle barn skal bli tatt imot på samme måte, uansett bakgrunn, og at alle elever har de samme rettighetene. Jeg vet at flere av foreldrene støtter Putins syn på krigen, men det spiller ingen rolle, her er det Kirkenes skoles verdier som gjelder, og disse tar vi stadig opp og støtter oss på, sier Bruer.