Sentralisering svekker skolens samfunnsoppdrag og verdi

På bare 15 år har 376 grunnskoler i Norge forsvunnet. Og den prosentvise nedgangen i antall skoler har vært høyest i Finnmark, Innlandet og Nordland (Regjeringen 2022).

I Bodø kommune har flere barnehager og skoler vært berørt det siste året. I høst endte det med at to skoler ble vedtatt videreført, mens et ungdomstrinn flyttes og en barnehage legges ned (Utdanningsnytt 12. nov. 2024). I Tromsø er seks barnehager og åtte skoler satt i spill og slik truet med det samme. I Sømna på Helgeland er barnehagen på Søvik, som knapt har vært i drift et halvt år, foreslått nedlagt (NRK Nordlandsending 28. februar 2025). Selv i Rana, der kommunen kan skryte av et netto driftsresultat på hele 140 millioner i overskudd, skjer det samme.

Barn og ansatte i spill

Årsakene til at kommuner velger nedleggelser og sammenslåinger er selvsagt sammensatte og kan handle om alt fra politiske til administrative prioriteringer. Noen hevder at statlige tilskudd er for dårlige. Andre forklarer det med «eldrebølgen». Og noen har bare klokkertro på at store sentraliserte barnehager og skoler er selve beviset på kvalitet. I den anledning kan det være på sin plass å stille noen kritiske spørsmål. 

• Har de som igangsetter slike prosesser, tatt innover seg hva som er barnehagenes og skolenes viktige samfunnsoppdrag? 
• Har de forstått betydningen av stabilitet, forutsigbarhet og ro når det skal jobbes for faglig og pedagogisk kvalitet? 

Det er urovekkende når barn, unge og eldre omgjøres til navnløse objekter som kun skal måles, telles og flyttes på alt etter hva de som styrer og bestemmer akkurat nå tenker er lurest og økonomisk mest kostnadseffektivt. I et pedagogisk dannelsesperspektiv er en slik tankegang og retorikk i strid med det som kjennetegner både barnehagens og skolens grunnleggende verdigrunnlag og samfunnsoppdrag.

Hva betyr egentlig kvalitet?

Thomas Nordahl viser i en forskningsrapport fra 2022 at det er liten sammenheng mellom skolestørrelse og elevenes læring og trivsel i skolen. Han advarer også kommuner mot overdreven vektlegging av rammebetingelser som skolestruktur og skolestørrelse fordi dette lett vil kunne innebære unødvendige forstyrrelser og distraksjoner i det pedagogiske arbeidet som igjen kan påvirke læring negativt. Nordahl oppfordrer derfor kommuner som aktivt ønsker å bidra til kvalitativt gode skoler, der barn og unge får realisert sitt potensial for læring, til å rette oppmerksomheten mot kvaliteten på det pedagogiske arbeidet som kjennetegner den enkelte virksomhet.

En annen utfordring er hva slike prosesser gjør med de som er direkte berørt. Barna, ungdommene, foreldrene og de ansatte. Jeg tror de fleste skjønner at den uforutsigbarheten slike prosesser innebærer, og de tilspissede debattene i kjølvannet av dem er krevende og utmattende for de fleste involverte. Samtidig er noen mer sårbare enn andre, og vil slik rammes hardere. 

Det er tøft å ikke vite hvor barnet skal være til høsten, hvem de må forholde seg til av pedagoger og lærere og hvem som vil bli nye leke- eller klassekamerater. Willy Tore Mørch, professor emeritus i barn og unges psykiske helse, tar utgangspunkt i hva han som fagperson mener er best for barn i slike prosesser (Nordnorsk debatt 20. februar). 

Mørch benytter en klassisk gartnermetafor når han konkluderer med at det i realiteten er barna som straffes når de rykkes opp med rota og plantes i det som for noen vil være dårligere vekstbetingelser. Han retter oppmerksomheten mot de yngste barnas sårbarhet fordi deres potensiale knyttet til emosjonell, sosial og intellektuell utvikling i større grad er knyttet til konteksten de befinner seg i. Barn trenger ro, forutsigbarhet, stabilitet og dedikerte profesjonsutdannede ansatte for å kunne utvikle seg optimalt. Og nettopp derfor mener Mørch at nedleggelser og sammenslåinger av barnehager og skoler er direkte uklokt.

En annen konsekvens av slike nedleggelser og sammenslåinger kan bli lange reiseveier. Utdanningsdirektoratet viser til en undersøkelse fra SSB som viser at elever i de minst sentrale kommunene i dag har lengst reisevei. Det er også for disse elevene reiseveien har økt mest de siste årene. På 5. trinn har reiseveien økt fra 4,6 kilometer i 2010 til 5,2 kilometer i 2020. For 10. trinn fra 15,4 til 17,2 kilometer i samme periode. Og da kan man jo lure, hvilken betydning har dette for elevenes hverdag? Lange reiseveier gir neppe det beste utgangspunktet for arbeid med skolefag, fritidsaktiviteter og tid til samvær med venner og familie. Det er krevende for de fleste når man må forholde seg til smale og dårlig vedlikeholdte veier i distriktene, der kanskje både geografi og værforhold medfører ekstra utfordringer.

Oppløftende fra Vesterålen

Når det er sagt, er det samtidig interessant å merke seg at det finnes kommuner som går i motsatt retning. Hadsel kommune i Vesterålen er et oppløftende eksempel på nettopp det. De har valgt å forlate det vi i pedagogikken gjerne kaller et problemorientert her og nå perspektiv og over i et mer løsningsfokusert framtidsperspektiv som til syvende og sist vil gagne alle kommunens innbyggere. Hadsel representerer slik et oppmuntrende lite lysglimt i en ellers nokså svartmalt tilværelse i dagens kommune Norge, der nedleggelser og sentralisering for enhver pris ser ut til å være det eneste riktige svaret. 

Det er ikke bærekraftig å legge ned skoler der folk bor forteller ordfører Freiberg (H) på morgennyhetene i Nordlandsendinga den 10. mars. De skal bygge ny skole på Innlandet. Legger de ned skolen vil folk flytte sier han. Og det gagner ingen på sikt. Dette gjør de til tross for at de gikk med 12 millioner i underskudd forrige år. Ordføreren forteller at de nå håper lokale næringslivsaktører kjenner sin besøkelsestid og kommer med tilbud som kommunen har råd til. Det vil jo være en vinn vinn situasjon for alle kommunens innbyggere, både i dag og på sikt.

Med all respekt, det er uten tvil krevende tider for mange kommuner. Samtidig maner jeg alle involverte til ettertanke. Gode innovative og bærekraftige løsninger er sjeldent et resultat av raske beslutninger. De er heller et resultat av prosesser som kjennetegnes av at man bruker tid på å utforske både gammel og ny upløyd mark. Gro Brundtland sa for noen år tilbake at det er typisk norsk å være god. Og det er liten tvil om at Norge er god på mye. Men det er kanskje ikke nedleggelser eller sammenslåinger av barnehage og skoler vi bør bli best på.

Tromsø: Foreslår å legge ned skoler og barnehager

Utelukker ikke skolenedleggelser i Oslo