Min drøm for den norske skolen

Jeg drømmer.

Om en bedre framtid for skolen. At de som starter i skolen svært raskt får beskjed om at et er mange som har utfordringer i klassen. Noen bærer tunge bører. Trolig har en eller to foreldre som drikker. Det sier statistikken. En av elevene kan ha mistet mor, far eller et familiemedlem som tok livet sitt. Flere har problem med spisevegring og selvbilde.

Alle har noe de sliter med som sin subjektive utfordring. I enhver klasse finner vi noen som har problem med å takle livet. Klarer læreren å ufarliggjøre det å snakke om allmenne psykiske problemer, er mye vunnet. Hvordan man takler slike utfordringer, bør være det viktigste skolen kan lære unge. Klassen kan opprette en boks eller postkasse, der elevene anonymt kan skrive om problem de selv har, eller som de kjenner til. Klassen kan i plenum drøfte hvordan man kan komme de i møte som sliter med det som blir omskrevet. På den måten kan de venne seg til å snakke om psykiske lidelser og bidra til å løse dem.

Det siste de som har store personlige problem trenger, er noen som er ute etter dem, eller som tankeløst kommer med nedsettende kommentarer. Det kan trekke dem lenger ned, til noen ikke orker mer.

Å skape problemløsere er å gjøre elevene til «gagns mennesker». Familien, venner og arbeidsplassen trenger slike som er i stand til dette og som ser på vanskeligheter som utfordringer og ikke som uløselige hindringer. Når elevene venner seg til å møte psykiske utfordringer som unge, blir slike lettere å hanskes med som voksen.

Unger er fulle av empati, fra starten av. Om omgivelsene forventer medfølelse og interesse for andre, lever elever ofte opp til forventningene. Profetier kan gjerne bli oppfylt. For lave forventninger er å legge listen under det potensialet elever har i seg. Unger bryr seg om dyr og har medfølelse for dem som lider. Dette må skolen bygge på. Da er det meningsløst og selvmotsigende, at de skulle utrykke det motsatte overfor noen i den nærmeste kretsen, som klassekamerater må sies å være. De må tidlig bevisstgjøres på at de kan gjøre en forskjell i andres liv.

Jeg har en drøm om at læreren tør å si at mobbing er forbudt og at den som driver med det, kan få liv på samvittigheten. Det vil få flere til å tenke seg om, før de tyr til slik praksis. Visjonen min er at skolen bruker mer tid på å lære elevene å ta vare på og å hedre hverandre. De skal læres opp til å gi positive tilbakemeldinger til medelever.

Å kunne bygge opp andre er en del av den karakterbyggingen skolen skal utføre i hver enkelt. Dette kommer alle til gode. Skolens sosiale mål må blåses støv av og forsterkes. Jeg skulle ønske at skolen formet et krav om positive handlinger overfor medelever. Det er fullt mulig. Det er for mange som står fram og forteller om sin elendige skoletid. Det betyr at skolen har feilet eller ikke gjort nok for å komme eleven i møte. Den kan bl.a. redusere kjedsommelighet ved å la interesser eleven har og iboende talent få blomstre i skoleløpet.

Drømmen min er at elever som finner på nye gode sosiale tiltak, blir rikelig premiert. Jeg håper at læreren og skolen påpeker at alle kan bli gode til å inkludere og å være oppmerksomme mot andre. Her kan hvem som helst oppnå beste karakter og de bør streve mot det målet. Alle kan ikke bli den fremste i ulike fag, men å uttrykke hjertevarme, der kan alle nå toppen.

*) Dette innlegget ble først publisert i Avisa Nordland 23.7.24.