Et krav om kulturkanon rokker ved tilliten til lærerens faglige skjønn

Peder Lofnes Hauge gjorde meg nesten målløs (som jo er rart, sett at han faktisk er leder i Noregs Mållag) mandag 27. januar, da han hadde et innlegg i Utdanningsnytt om nynorske titler i en eventuell kulturkanon. Han avslutter med å oppfordre oss lærere, gjennom et sitat fra klassisk (dog utdatert) barne-tv til å ikke få panikk. Nå er panikk en følelse jeg sjelden føler på, men jeg må innrømme at jeg kjente på en del andre følelser, som jeg nå skal prøve å sette ord på. 

Det viktigste først: «Om dette endar med at lærarane får lister med tilrådde bøker [...] så er ikkje det eit stor overgrep mot norske lærarar. Tvert om kan det styrkje skulen sitt danningsoppdrag, men berre om det blir gjort rett.»

Nok en gang skal lærerens autonomi i klasserommet stilles spørsmål ved. Vi trenger tydeligvis en liste med tekster som vi skal undervise i, med litt Ibsen, litt Hamsun, litt Skram, litt Garborg og litt Vesaas da, eller? Dette kan styrke skolens danningsoppdrag, men bare hvis det blir gjort rett, og slik jeg leser Hauge, så er dette et oppdrag han tenker lærerne selv ikke klarer å ta ansvar for. At vi ikke er kompetente til å utføre dette danningsoppdraget?

I disse dager, der vi jobber for å øke statusen til yrket, kjemper for at det er utdannede lærere i alle klasserom, der vi utdanner lektorer i både norsk, matematikk og kroppsøving, så skal vi en generasjon eller to tilbake i tid og sette opp en liste som lærere må undervise etter? Vi skal ikke bare innføre standardiserte avslutningsprøver i alle fag også da, som dere lager og vi underviser etter, så slipper dere at vi lærere tenker selv i det hele tatt?

Er det noe som gir meg glede i hverdagen som norsklærer, så er det å velge tekster og tema som jeg tenker kan gi elevene leseglede (det er nemlig lærerens ansvar), leseferdigheter (det er visst også vår jobb), evne til å delta i diskusjoner og samtaler, finne sin egen identitet i en travel og digital verden og skrive noen velvalgte ord basert på disse tekstene.

Det å kunne velge en tegneserie, en tale, en roman, et dikt eller en novelle, som jeg tenker passer i klassen min, på bokmål, nynorsk, svensk, dansk eller oversatt fra andre språk, som jeg helt selv kan jobbe med, på måter jeg selv vurderer til de beste – det er det jeg er utdannet til å gjøre! Den tilliten vil jeg faktisk kreve at jeg får. 

Visste du at det er mye vi i skolen har ansvar for? Noen ønsker at vi skal gå mer i kirken og lese mer bibeltekster. Noen ønsker at vi skal jobbe mer med nettvett, eller rasisme, eller fremmedspråk, eller realfag, eller mer bevegelse for en stillesittende ungdomsgenerasjon. Vi går på forestillinger gjennom Den kulturelle skolesekken, vi går på utdanningsmesser, vi reiser på tur (det er nemlig noe om friluftsliv og samarbeid og trivsel også i læreplanen).

I tillegg har norskfaget ansvar for mange av de grunnleggende ferdighetene, og på 10. trinn setter vi ikke mindre enn tre standpunktkarakterer og har eventuelt skriftlig og muntlig eksamen også. Et par-tre andre fag har vi også i skolen, som dessverre tar bort tid fra alt det vi i skolen skal få beskjed om at vi skal gjøre. 

Alle krever noe av skolen, alle har en mening om hva vi burde gjøre mer og mindre av. Hvem er det som vet best? Er det alle dere der ute som jobber i interesseorganisasjoner eller sitter med politiske verv? Eller er det vi som står i denne arbeidshverdagen, hver eneste dag, uke og år? Og som ikke ville byttet jobb, fordi det er her vi trives, det er her vi får brukt våre evner og ferdigheter best. Bortsett fra om det kommer en litterær kanon igjen. Da tror jeg at jeg følger utviklingen tilbake i tid, og blir husmor i stedet. Lektorutdanningen min verdsettes nok mer der, enn det den gjør i en slik skole.