Vi må ta bedre vare på ansatte i skole og barnehage

Og så kommer jeg hjem da, til barna mine, og har ingenting mer å gi…

Sitatet kommer fra en lærer vi møtte da vi holdt et foredrag på en skole. Hun uttrykte at hun elsker jobben sin, men at den krever svært mye av henne. Hun fortalte at hun gjennom dagen bruker alt hun har av omsorg og innlevelse til de mange elevene hun møter. Til å trøste barn som er lei seg. Til å motivere barn som strever med å konsentrere seg. Til å trygge barnet som er så usikker på egen mestring. Til å mekle mellom barn som er i konflikt. Til å roe ned barn som mye av tiden går i en form for alarmberedskap av årsaker hun ikke vet.

Noen dager er det også elever som utagerer, som skjeller henne ut etter noter, og hun må samle alt hun har av tålmodighet og beherskelse for å ikke rope tilbake. Når dagen er over, er strikken strukket til det ytterste. Eller omsorgsbatteriet er tomt. Når barna der hjemme på tampen av dagen krangler eller klager over noe som er urettferdig, er det lite raushet og forståelse igjen å gi.

I vår jobb som psykologer i Trondheim kommune møter vi mange skole- og barnehageansatte som strekker seg til det ytterste for å imøtekomme barns behov. Og ikke minst foreldrenes behov, som ofte krever vel så mye emosjonell ivaretakelse og bekreftelse som barna deres gjør. I august i fjor kunne vi lese i Arbeidslivsbarometeret (Ingelsrud, Dahl & Nørgaard, 2023) at ansatte i skole og barnehage er den yrkesgruppen hvor flest rapporterer å være utslitt etter jobb. Det er mer enn det ansatte i helse- og omsorgssektoren rapporterer.

Rekrutteringskrise til læreryrket

Stadig færre søker lærer- og barnehagelærerutdanning (Sandgrind, 2023), og en av tre ansatte i barnehage vurderer å slutte (Wold, 2023). Det omtales som en varslet krise. Det beskrives at lærere får stadig flere oppgaver å løse utover å løse undervisningsoppdraget, og det rapporteres at det ikke er god nok bemanning i barnehager på grunn av høyt sykefravær. Antagelig bidrar høyt arbeidspress fordelt på lite ressurser til denne opplevde slitenheten.

Hva gjør at ansatte i barnehage og skole, tett etterfulgt av ansatte i helse og omsorgssektoren, er så utslitt? Vi tenker dette kan skyldes at det å jobbe i barnehage og skole, eller tett på mennesker på andre måter, er å ha såkalte relasjonsintensive yrker (begrep først omtalt av Skovholt og Trotter-Mathison, 2016). Det er yrker som krever at du har svært mange sosiale kontaktpunkter i løpet av en dag og at du er avhengig av å etablere og være i disse relasjonene for å utøve yrket ditt. I de fleste av disse sosiale møtepunktene er det du som har det overordnede ansvaret. Som lærer, pedagog, assistent eller helsefagarbeider, er det du som skal ha kontroll på dine egne følelser, romme den andres følelser, og ta kloke, ansvarlige valg mens du gjør det.

Når vi er i kontakt med et annet menneske, benytter vi hele vårt følelsesapparat, enten vi er det bevisst eller ikke. Det foregår en viss grad av synkron aktivering i hjernene våre når mennesker møtes (Gallese, 2003; Jackson, Brunet, Metzoff & Decety, 2006), som om hjernen og følelsene våre snakker direkte med hverandre. Dette er forutsetningen for empati, en forutsetning for at vi skal kunne ta en annens perspektiv, for til en viss grad kan vi kjenne hva den andre kjenner ved at hjernene våre speiler hverandre (Hart & Kæreby, 2009; Shore, 2006; Tronick,1998).

Det vil aldri være helt overlapp, vi vil kunne skille mellom hva som er den andres og hva som er vårt eget, men denne gjensidige synkroniseringen gir oss muligheten til å påvirke en annens følelser. Ikke med ordene vi sier, men med vår blotte tilstedeværelse. Vi kan «smitte» den andre med vår egen følelsestilstand. Og her er vi i kjernen. Se for deg den jevne barnehageansatte eller skoleansatte; hvor mange slike relasjonelle møter inngår de i i løpet av en dag? Hvor mange mennesker kobler de seg på, «synkroniseres» de med, for å bruke sitt eget følelsesapparat både til å forstå og regulere den andre? Å stadig koble seg på andre mennesker, og ha det overordnede ansvaret for interaksjonen, er en energikrevende oppgave.

Vår mening er at det er underkommunisert hvor energikrevende dette kan være, og det rettes altfor lite fokus på det, både innenfor utdanningssektoren og helsesektoren. For kanskje er det akkurat denne kapasiteten i oss, til å ta del i, romme og regulere en annens opplevelse, som er det aller viktigste og mektigste verktøyet vi har når vi jobber med mennesker.

Særlig gjelder dette små mennesker. I en barnehage- eller skolesetting er man helt avhengig av at barna føler seg noenlunde trygg i kroppen sin om de skal ta til seg noen form for læring. Vi kommer derfor ikke unna denne oppgaven som handler om å stadig koble seg på den andre, og låne bort litt av vår reguleringskapasitet. Dessuten er det også her de magiske øyeblikkene oppstår. Når et barn virkelig opplever seg sett. Det er disse øyeblikkene de husker når de i voksen alder forteller om den læreren som gjorde en forskjell.

Tryggere voksne, tryggere barn

I kommunen vi jobber i, har vi fått lov til å snakke til og med mange barnehage- og skoleansatte, gjennom kompetansehevingsprogrammet Tryggere voksne, tryggere barn (Hoffart & Malmo, 2021). Programmet handler om hva alle barn trenger og hva som bygger god psykisk helse, men vel så mye snakker vi om hvordan det er å være den voksne i møte med alle disse barna. For vi vet at det å være en god voksen for alle disse barna over tid, og da særlig barn som har ulike former for strev, krever at den voksne selv er sånn noenlunde i vater, og at den voksne også opplever seg ivaretatt og støttet.

Etter å ha vært innom mange skoler og barnehager, opplever vi at akkurat dette temaet tas veldig godt i mot. Noen er allerede gode på å snakke med kollegaer og ledelsen om hvordan de selv har det på jobb og hvordan de reagerer i møte med for eksempel utagerende barn, men for noen er det aller første gang de får sette ord på egne reaksjoner i krevende relasjoner.

Gjennom Tryggere voksne, tryggere barn snakker vi mye om hvordan vår egen følelsesmessige aktivering er viktig i møte med barna (Hoffart & Malmo, 2021). Er vi voksne fra før veldig høyt aktivert, for eksempel fordi vi er veldig stresset fordi vi ser at tidsplanen vi hadde kommer til å ryke eller vi har med oss en irritasjon fra en tidligere situasjon, blir vi dårligere til å håndtere den aktuelle situasjonen vi befinner oss i.

For når vi selv er høyt aktivert, mister vi litt av tankekraften, vi mister litt av evnen til å ta andres perspektiv, og vi reagerer mer på impuls og instinkt. Det er her vi hever stemmen, blir spydige eller tyr til å ta et barn litt for hardt i armen. Og vi er i alle fall helt ute av stand til å «smitte andre med vår ro», snarere tvert imot har vi lettere for å «dras med opp» dersom barna uttrykker sterke følelser. Eller i motsatt fall, vi kan være så overveldet at følelsesapparatet midlertidig skrur seg litt av, vi blir likegyldige til det som foregår, litt numne, og klarer ikke lenger å leve oss inn i hvordan barnet vi er sammen med har det. 

En uendelig rekke sosiale kontaktpunkter, hvor det er vi som hele tiden må være raus, klok og forståelsesfull, kan gjøre nettopp det med oss. Særlig hvis det kommer i tillegg til en lang rekke arbeidsoppgaver som skulle vært gjort.

I arbeidet med Tryggere voksne, tryggere barn ber vi skole- og barnehageansatte om å sette ord på hvordan de opplever det å være i kontakt med ulike typer barn, hva de opplever som mest krevende og hva som trigger akkurat dem. Vi ber dem også snakke om hvordan de typisk reagerer når det blir for mye for dem. Vi ønsker å ta vekk den skamfølelsen noen opplever når de mister besinnelsen eller trekker seg unna barn som trenger dem, for det er uunngåelig at vi lar oss påvirke når vi er i kontakt med andre mennesker.

Mange uttrykker en stor lettelse over å få snakke om dette, og å få høre at de ikke er alene om å oppleve det slik. Når vi tematiserer dette er det for å øke bevisstheten om at vi selv bidrar inn i samspillet med barn, og vi ønsker å senke terskelen for å snakke om alle typer reaksjoner vi kan få. Men – vi har også fokus på dette fordi vi ønsker å tydeliggjøre at det å legge til rette for gode relasjonelle møter mellom voksne og barn, og det å ha fokus på ivaretakelse av den ansatte, er to sider av samme sak. 

Det er når vi selv klarer holde vår egen følelsesmessige aktivering sånn noenlunde i sjakk at vi er den beste versjonen av oss selv. Det er da vi klarer å ta imot og romme andres følelser, det er da vi klarer å se en sak fra flere sider og vi klarer å ta i bruk kunnskapen og kompetansen vår, vi har tankekraften med oss. Derfor ber vi dem til slutt snakke om hva den enkelte, og gjerne dem som team, trenger av støtte i ulike situasjoner, for å finne tilbake til fotfestet. 

Mange kan her fortelle at de ser godt når en kollega nærmer seg tålegrensen, og de kommer hverandre til unnsetning, gjerne uten at de har blitt enige om denne løsningen på forhånd. Andre kan fortelle at de over tid har observert kollegaer som konstant går rundt med alt for høy aktivering, uten at de nødvendigvis har lagt merke til det selv. Vi kommer her ofte inn på hvordan arbeidshverdagen er strukturert og organisert, hva som hemmer og fremmer muligheten for å gi hverandre støtte. 

Noen forteller om organisering av arbeidslag eller team som har felles ansvar og eierskap til en gruppe barn, men også enkeltelever eller barn som strever. Mens andre igjen forteller om en hverdag hvor de opplever seg helt alene om ansvaret for enkelte elever som krever svært mye av dem. Den klassiske fallgruven mange har gått i her, er å sette den ufaglærte assistenten til å følge opp den mest utagerende eleven, uten at assistenten har et team å støtte seg på. Det å kjenne seg trygg og «i vater» i kontakt med barn handler ikke bare om bevissthet hos den enkelte eller mulighet for kollegastøtte, det er langt på vei helt avhengig av hvordan det legges til rette for støtte av ledelsen og organisasjonen. Vi forsøker derfor alltid å få ledelsen i dialog om hvordan de kan legge til rette for strukturer som bidrar til at de ansatte opplever seg trygge og har tilgang på nødvendig støtte i arbeidshverdagen.

Tips for en mer bærekraftig arbeidshverdag

I samtale med mange lærere og barnehageansatte gjennom de siste årene, har vi gjort oss noen tanker om hva som kan bidra til at arbeidshverdagen til de som ivaretar og underviser barna våre hele uken blir mer bærekraftig.

• Det må bli økt forståelse og respekt for at det å jobbe med mennesker, kanskje særlig små mennesker, krever noe spesielt av oss. Vi må forstå at det å gå inn og ut av kontakt hele dagen igjennom, hvor vi hele tiden skal ha det overordnede ansvaret og aller helst holde egne følelser i sjakk, er en energikrevende oppgave. Det må også være en økt raushet for at mange som velger å jobbe med mennesker også utenom jobben står i omsorgsoppgaver som krever sitt og bidrar inn i regnskapet. Det bør det være plass til i et arbeidsliv.
• Det må legges til rette for en kultur hvor det å snakke om egne reaksjoner i møte med barn, positive som negative, blir en naturlig og vesentlig del av (fag)samtalen.
• Arbeidshverdagen bør organiseres på en måte som gir tid og mulighet for at de som har et delt ansvar for et barn eller en barnegruppe har mulighet til å samsnakkes. Det å oppleve å stå sammen om å stå i krevende relasjoner/situasjoner øker tryggheten og tålegrensen hos den enkelte betraktelig. Et tema som ofte dukker opp her er de ofte totalt fraværende møtepunktene mellom skoleansatte og SFO-ansatte på mange skoler, men det får være et tema for en annen tekst.
• Der hvor vi ser en ledelse som anerkjenner sitt ansvar for å «ha ryggen» til sine ansatte, som har gode strukturer for støtte og som tar imot dem og tar sin del av ansvaret når hverdagen er krevende, ser vi også mer tilfredse ansatte. Og ledelsen gjør dette ikke bare av varme og godhet, men fordi de vet at det øker kvaliteten på jobben de ansatte gjør.

Når vi snakker med ansatte i barnehage og skole rundt omkring om disse temaene, er vi så frimodige at vi tenker at det vi gjør er forebyggende psykisk helsearbeid. For vi vet at god psykisk helse ikke bygges på et psykologkontor, men der ute i alle de små møtene mellom mennesker der barna lever livet sitt. Ansatte i skole og barnehage er til stede svært mye av barnas tid i løpet av en uke og har derfor muligheten til å være svært viktige bidragsytere i et barns liv. Barnehage- og skoleansatte skal ikke være terapeuter, vi ønsker ikke å tillegge dem denne oppgaven, men de må heller ikke undervurdere sitt bidrag til å skape trygghet, tilhørighet og mestring i et barns liv. Dette er faktorer vi vet har stor betydning for barns utvikling og helse.

Så når vi nå snakker om den stadig økende andelen barn som strever med psykiske plager, må vi ikke kun argumentere for å ruste opp behandlingsapparatet. Vi må ha fokus på å skape en bærekraftig arbeidshverdag for de viktige voksne som er en stor del av våre barns oppvekst. Vi øker kvaliteten på barnehagene og skolene ved å ta godt vare på de gode, varme og kloke menneskene som jobber der. Og en investering i dem er en investering i den kommende generasjons psykiske helse.

Referanser

• Gallese, V. (2003). The Roots of Empathy: The shared manifold hypothesis and the neuralbasis of intersubjectivity. Psychopathology, 36, 171–180.
• Hart, S., & Kæreby, F. (2009). Dialogen med det autonome nervesystem i den psykoterapeutiske proces.Matrix, 3, 289–291.
• Hoffart, M. & Malmo, T. (2021) Toleransevindumodellen i skolen. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 58 (8), 2021, side 689-693.
• Ingelsrud M.H., Dahl, E. M. & Nørgaard, E. (2023). NORSK ARBEIDSLIV 2023: Kompetanseutvikling for nye tider? Deltakelse, motivasjon og barrierer. ARBEIDSLIVSBAROMETER. https://arbeidslivsbarometeret.no/wp-content/uploads/2023/08/Arbeidslivsbarometeret-2023.pdf
• Jackson, P., Brunet, E., Metzoff, A., & Decety, J. (2006). Empathy examined through the neural mechanisms involved in imagining how I feel versus how you feel pain. Neuropsychologia, 44, 752–761.
• Sandgrind, S. W. (2023, 24.april). Dramatiske tall: Ikke vært så få søkere siden 2005. Barnehage.no. https://www.barnehage.no/barnehagelaererutdanning-opptak-utdanning/dramatiske-tall-ikkevaert-sa-fa-sokere-siden-2005/244608
• Skovholt, T. M., Trotter-Mathison, M. (2016). The Resilient Practitioner: Burnout and Compassion Fatigue Prevention and Self-Care Strategies for the Helping Professions. Routledge. 3rd Edition.
• Wold, G. C. (2023, 23.september). Barnehagelærere vurderer å slutte: - Man blir utbrent. Dagsavisen. https://www.dagsavisen.no/nyheter/2023/09/23/barnehagelaerere-vurderer-a-slutte-man-blirutbrent/