Og så
kommer jeg hjem da, til barna mine, og har ingenting mer å gi…
Sitatet kommer fra en lærer vi møtte
da vi holdt et foredrag på en skole. Hun uttrykte at hun elsker jobben sin, men
at den krever svært mye av henne. Hun fortalte at hun gjennom dagen bruker alt
hun har av omsorg og innlevelse til de mange elevene hun møter. Til å trøste
barn som er lei seg. Til å motivere barn som strever med å konsentrere seg. Til
å trygge barnet som er så usikker på egen mestring. Til å mekle mellom barn som
er i konflikt. Til å roe ned barn som mye av tiden går i en form for
alarmberedskap av årsaker hun ikke vet.
Noen dager er det også elever som
utagerer, som skjeller henne ut etter noter, og hun må samle alt hun har av tålmodighet
og beherskelse for å ikke rope tilbake. Når dagen er over, er strikken strukket
til det ytterste. Eller omsorgsbatteriet er tomt. Når barna der hjemme på
tampen av dagen krangler eller klager over noe som er urettferdig, er det lite raushet
og forståelse igjen å gi.
I vår jobb som psykologer i Trondheim
kommune møter vi mange skole- og barnehageansatte som strekker seg til det
ytterste for å imøtekomme barns behov. Og ikke minst foreldrenes behov, som
ofte krever vel så mye emosjonell ivaretakelse og bekreftelse som barna deres
gjør. I august i fjor kunne vi lese i Arbeidslivsbarometeret (Ingelsrud, Dahl &
Nørgaard, 2023) at ansatte i skole og barnehage er den yrkesgruppen hvor flest
rapporterer å være utslitt etter jobb. Det er mer enn det ansatte i helse- og
omsorgssektoren rapporterer.
Rekrutteringskrise til læreryrket
Stadig færre søker lærer- og
barnehagelærerutdanning (Sandgrind, 2023), og en av tre ansatte i barnehage
vurderer å slutte (Wold, 2023). Det omtales som en varslet krise. Det beskrives
at lærere får stadig flere oppgaver å løse utover å løse undervisningsoppdraget,
og det rapporteres at det ikke er god nok bemanning i barnehager på grunn av høyt
sykefravær. Antagelig bidrar høyt arbeidspress fordelt på lite ressurser til denne
opplevde slitenheten.
Hva gjør at ansatte i barnehage og
skole, tett etterfulgt av ansatte i helse og omsorgssektoren, er så utslitt? Vi
tenker dette kan skyldes at det å jobbe i barnehage og skole, eller tett på
mennesker på andre måter, er å ha såkalte relasjonsintensive yrker (begrep først
omtalt av Skovholt og Trotter-Mathison, 2016). Det er yrker som krever at du har svært mange
sosiale kontaktpunkter i løpet av en dag og at du er avhengig av å etablere og
være i disse relasjonene for å utøve yrket ditt. I de fleste av disse sosiale møtepunktene
er det du som har det overordnede ansvaret. Som lærer, pedagog, assistent eller
helsefagarbeider, er det du som skal ha kontroll på dine egne følelser, romme
den andres følelser, og ta kloke, ansvarlige valg mens du gjør det.
Når vi er i kontakt med et annet
menneske, benytter vi hele vårt følelsesapparat, enten vi er det bevisst eller
ikke. Det foregår en viss grad av synkron aktivering i hjernene våre når mennesker
møtes (Gallese, 2003; Jackson, Brunet, Metzoff
& Decety, 2006), som om hjernen og følelsene våre
snakker direkte med hverandre. Dette er forutsetningen for empati, en
forutsetning for at vi skal kunne ta en annens perspektiv, for til en viss grad
kan vi kjenne hva den andre kjenner ved at hjernene våre speiler hverandre (Hart & Kæreby, 2009; Shore, 2006; Tronick,1998).
Det vil aldri være helt overlapp, vi
vil kunne skille mellom hva som er den andres og hva som er vårt eget, men
denne gjensidige synkroniseringen gir oss muligheten til å påvirke en annens følelser.
Ikke med ordene vi sier, men med vår blotte tilstedeværelse. Vi kan «smitte»
den andre med vår egen følelsestilstand. Og her er vi i kjernen. Se for deg den
jevne barnehageansatte eller skoleansatte; hvor mange slike relasjonelle møter
inngår de i i løpet av en dag? Hvor mange mennesker kobler de seg på, «synkroniseres»
de med, for å bruke sitt eget følelsesapparat både til å forstå og regulere den
andre? Å stadig koble seg på andre mennesker, og ha det overordnede ansvaret
for interaksjonen, er en energikrevende oppgave.
Vår mening er at det er
underkommunisert hvor energikrevende dette kan være, og det rettes altfor lite
fokus på det, både innenfor utdanningssektoren og helsesektoren. For kanskje er
det akkurat denne kapasiteten i oss, til å ta del i, romme og regulere en
annens opplevelse, som er det aller viktigste og mektigste verktøyet vi har når
vi jobber med mennesker.
Særlig gjelder dette små mennesker. I
en barnehage- eller skolesetting er man helt avhengig av at barna føler seg
noenlunde trygg i kroppen sin om de skal ta til seg noen form for læring. Vi
kommer derfor ikke unna denne oppgaven som handler om å stadig koble seg på den
andre, og låne bort litt av vår reguleringskapasitet. Dessuten er det også her
de magiske øyeblikkene oppstår. Når et barn virkelig opplever seg sett. Det er
disse øyeblikkene de husker når de i voksen alder forteller om den læreren som
gjorde en forskjell.
Tryggere voksne, tryggere barn
I kommunen vi jobber i, har vi fått
lov til å snakke til og med mange barnehage- og skoleansatte, gjennom
kompetansehevingsprogrammet Tryggere
voksne, tryggere barn (Hoffart & Malmo, 2021).
Programmet handler om hva alle barn trenger og hva som bygger god psykisk
helse, men vel så mye snakker vi om hvordan det er å være den voksne i møte med
alle disse barna. For vi vet at det å være en god voksen for alle disse barna
over tid, og da særlig barn som har ulike former for strev, krever at den
voksne selv er sånn noenlunde i vater, og at den voksne også opplever seg
ivaretatt og støttet.
Etter å ha vært innom mange skoler og
barnehager, opplever vi at akkurat dette temaet tas veldig godt i mot. Noen er allerede
gode på å snakke med kollegaer og ledelsen om hvordan de selv har det på jobb
og hvordan de reagerer i møte med for eksempel utagerende barn, men for noen er
det aller første gang de får sette ord på egne reaksjoner i krevende
relasjoner.
Gjennom Tryggere voksne, tryggere barn snakker vi mye om hvordan vår egen følelsesmessige aktivering er viktig i
møte med barna (Hoffart & Malmo, 2021). Er vi voksne fra før veldig høyt
aktivert, for eksempel fordi vi er veldig stresset fordi vi ser at tidsplanen
vi hadde kommer til å ryke eller vi har med oss en irritasjon fra en tidligere
situasjon, blir vi dårligere til å håndtere den aktuelle situasjonen vi
befinner oss i.
For når vi selv er høyt aktivert,
mister vi litt av tankekraften, vi mister litt av evnen til å ta andres
perspektiv, og vi reagerer mer på impuls og instinkt. Det er her vi hever
stemmen, blir spydige eller tyr til å ta et barn litt for hardt i armen. Og vi
er i alle fall helt ute av stand til å «smitte andre med vår ro», snarere tvert
imot har vi lettere for å «dras med opp» dersom barna uttrykker sterke følelser.
Eller i motsatt fall, vi kan være så overveldet at følelsesapparatet
midlertidig skrur seg litt av, vi blir likegyldige til det som foregår, litt
numne, og klarer ikke lenger å leve oss inn i hvordan barnet vi er sammen med
har det.
En uendelig rekke sosiale
kontaktpunkter, hvor det er vi som hele tiden må være raus, klok og forståelsesfull,
kan gjøre nettopp det med oss. Særlig hvis det kommer i tillegg til en lang rekke
arbeidsoppgaver som skulle vært gjort.
I arbeidet med Tryggere voksne,
tryggere barn ber vi skole- og barnehageansatte om å sette ord på hvordan de
opplever det å være i kontakt med ulike typer barn, hva de opplever som mest
krevende og hva som trigger akkurat dem. Vi ber dem også snakke om hvordan de typisk
reagerer når det blir for mye for dem. Vi ønsker å ta vekk den skamfølelsen
noen opplever når de mister besinnelsen eller trekker seg unna barn som trenger
dem, for det er uunngåelig at vi lar oss påvirke når vi er i kontakt med andre
mennesker.
Mange uttrykker en stor lettelse over
å få snakke om dette, og å få høre at de ikke er alene om å oppleve det slik. Når
vi tematiserer dette er det for å øke bevisstheten om at vi selv bidrar inn i
samspillet med barn, og vi ønsker å senke terskelen for å snakke om alle typer
reaksjoner vi kan få. Men – vi har også fokus på dette fordi vi ønsker å
tydeliggjøre at det å legge til rette for gode relasjonelle møter mellom voksne
og barn, og det å ha fokus på ivaretakelse av den ansatte, er to sider av samme
sak.
Det er når vi selv klarer holde vår egen følelsesmessige aktivering sånn
noenlunde i sjakk at vi er den beste versjonen av oss selv. Det er da vi klarer
å ta imot og romme andres følelser, det er da vi klarer å se en sak fra flere
sider og vi klarer å ta i bruk kunnskapen og kompetansen vår, vi har
tankekraften med oss. Derfor ber vi dem til slutt snakke om hva den enkelte, og
gjerne dem som team, trenger av støtte i ulike situasjoner, for å finne tilbake
til fotfestet.
Mange kan her fortelle at de ser godt når en kollega nærmer seg
tålegrensen, og de kommer hverandre til unnsetning, gjerne uten at de har blitt
enige om denne løsningen på forhånd. Andre kan fortelle at de over tid har
observert kollegaer som konstant går rundt med alt for høy aktivering, uten at
de nødvendigvis har lagt merke til det selv. Vi kommer her ofte inn på hvordan
arbeidshverdagen er strukturert og organisert, hva som hemmer og fremmer
muligheten for å gi hverandre støtte.
Noen forteller om organisering av
arbeidslag eller team som har felles ansvar og eierskap til en gruppe barn, men
også enkeltelever eller barn som strever. Mens andre igjen forteller om en hverdag
hvor de opplever seg helt alene om ansvaret for enkelte elever som krever svært
mye av dem. Den klassiske fallgruven mange har gått i her, er å sette den ufaglærte
assistenten til å følge opp den mest utagerende eleven, uten at assistenten har
et team å støtte seg på. Det å kjenne seg trygg og «i vater» i kontakt med barn
handler ikke bare om bevissthet hos den enkelte eller mulighet for kollegastøtte,
det er langt på vei helt avhengig av hvordan det legges til rette for støtte av
ledelsen og organisasjonen. Vi forsøker derfor alltid å få ledelsen i dialog om
hvordan de kan legge til rette for strukturer som bidrar til at de ansatte
opplever seg trygge og har tilgang på nødvendig støtte i arbeidshverdagen.
Tips for en mer bærekraftig arbeidshverdag
I samtale med mange lærere og
barnehageansatte gjennom de siste årene, har vi gjort oss noen tanker om hva
som kan bidra til at arbeidshverdagen til de som ivaretar og underviser barna våre
hele uken blir mer bærekraftig.
- Det må bli økt forståelse og respekt
for at det å jobbe med mennesker, kanskje særlig små mennesker, krever noe
spesielt av oss. Vi må forstå at det å gå inn og ut av kontakt hele dagen
igjennom, hvor vi hele tiden skal ha det overordnede ansvaret og aller helst
holde egne følelser i sjakk, er en energikrevende oppgave. Det må også være en økt
raushet for at mange som velger å jobbe med mennesker også utenom jobben står i
omsorgsoppgaver som krever sitt og bidrar inn i regnskapet. Det bør det være
plass til i et arbeidsliv.
- Det må legges til rette for en
kultur hvor det å snakke om egne reaksjoner i møte med barn, positive som
negative, blir en naturlig og vesentlig del av (fag)samtalen.
- Arbeidshverdagen bør organiseres på
en måte som gir tid og mulighet for at de som har et delt ansvar for et barn
eller en barnegruppe har mulighet til å samsnakkes. Det å oppleve å stå sammen
om å stå i krevende relasjoner/situasjoner øker tryggheten og tålegrensen hos
den enkelte betraktelig. Et tema som ofte dukker opp her er de ofte totalt fraværende
møtepunktene mellom skoleansatte og SFO-ansatte på mange skoler, men det får være
et tema for en annen tekst.
- Der hvor vi ser en ledelse som
anerkjenner sitt ansvar for å «ha ryggen» til sine ansatte, som har gode
strukturer for støtte og som tar imot dem og tar sin del av ansvaret når
hverdagen er krevende, ser vi også mer tilfredse ansatte. Og ledelsen gjør
dette ikke bare av varme og godhet, men fordi de vet at det øker kvaliteten på jobben
de ansatte gjør.
Når vi snakker med ansatte i
barnehage og skole rundt omkring om disse temaene, er vi så frimodige at vi
tenker at det vi gjør er forebyggende psykisk helsearbeid. For vi vet at god psykisk
helse ikke bygges på et psykologkontor, men der ute i alle de små møtene mellom
mennesker der barna lever livet sitt. Ansatte i skole og barnehage er til stede
svært mye av barnas tid i løpet av en uke og har derfor muligheten til å være
svært viktige bidragsytere i et barns liv. Barnehage- og skoleansatte skal ikke
være terapeuter, vi ønsker ikke å tillegge dem denne oppgaven, men de må heller
ikke undervurdere sitt bidrag til å skape trygghet, tilhørighet og mestring i
et barns liv. Dette er faktorer vi vet har stor betydning for barns utvikling
og helse.
Så når vi nå snakker om den stadig økende
andelen barn som strever med psykiske plager, må vi ikke kun argumentere for å
ruste opp behandlingsapparatet. Vi må ha fokus på å skape en bærekraftig
arbeidshverdag for de viktige voksne som er en stor del av våre barns oppvekst.
Vi øker kvaliteten på barnehagene og skolene ved å ta godt vare på de gode,
varme og kloke menneskene som jobber der. Og en investering i dem er en
investering i den kommende generasjons psykiske helse.
Referanser
- Gallese, V. (2003). The Roots of Empathy: The shared manifold hypothesis
and the neuralbasis of intersubjectivity. Psychopathology, 36, 171–180.
- Hart, S., & Kæreby, F. (2009). Dialogen med det autonome nervesystem
i den psykoterapeutiske proces.Matrix, 3, 289–291.
- Hoffart, M. & Malmo, T. (2021) Toleransevindumodellen i skolen. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 58 (8), 2021, side 689-693.
- Ingelsrud M.H., Dahl, E. M. & Nørgaard, E. (2023). NORSK ARBEIDSLIV
2023: Kompetanseutvikling for nye tider? Deltakelse, motivasjon og barrierer. ARBEIDSLIVSBAROMETER. https://arbeidslivsbarometeret.no/wp-content/uploads/2023/08/Arbeidslivsbarometeret-2023.pdf
- Jackson, P., Brunet, E., Metzoff, A., & Decety, J. (2006). Empathy
examined through the neural mechanisms involved in imagining how I feel versus
how you feel pain. Neuropsychologia, 44, 752–761.
- Sandgrind, S. W. (2023, 24.april).
Dramatiske tall: Ikke vært så få søkere siden 2005. Barnehage.no. https://www.barnehage.no/barnehagelaererutdanning-opptak-utdanning/dramatiske-tall-ikkevaert-sa-fa-sokere-siden-2005/244608
- Skovholt, T. M., Trotter-Mathison, M.
(2016). The Resilient Practitioner: Burnout and Compassion
Fatigue Prevention and Self-Care Strategies for the Helping Professions. Routledge. 3rd
Edition.
- Wold, G. C. (2023, 23.september). Barnehagelærere
vurderer å slutte: - Man blir utbrent. Dagsavisen. https://www.dagsavisen.no/nyheter/2023/09/23/barnehagelaerere-vurderer-a-slutte-man-blirutbrent/
