Digitaliseringen av skolen må granskes

«Det är oljans förbannelse», sa den svenske kulturredaktøren da jeg under et besøk i nabolandet fortalte ham om alle utfordringene skoleskjermen har ført med seg. Han stilte spørsmål ved at vi i Norge, tilsynelatende hodeløst, har utstyrt skolene med såkalt 1:1, det vil si en skjerm til hvert eneste skolebarn, til og med de yngste. Mer enn noe annet land i verden er Norge det digitale barndomslaboratoriet. Ikke engang Sverige, som nå setter i gang en gransking av Skolverkets digitaliseringsplan, har gått så langt som oss. Hvordan endte vi her?

I boka «Skjerm barna» har jeg kartlagt en rekke lovbrudd som begås gjennom skoledigitaliseringen:

• Skolen skal være reklamefri, men barna får reklame på skolens digitale enheter.
  
• Barn har krav på personvern, men skoledingsene lekker personopplysninger som en sil.
• Skolen skal være gratis, men foreldre må betale erstatning hvis enheten ødelegges.
• Barn har krav på beskyttelse mot skadelige innhold, men enhetene har ikke filter.
• Foreldre har rett til å ta avgjørelser på vegne av barna i private spørsmål, men likevel sendes uregulerte skoleskjermer hjem og bryter seg inn i privatlivet.

Hvorfor har man ikke fulgt loven? Hvorfor er Ipad ofte det valgte verktøyet? Hvor tette er båndene mellom skole-Norge og IKT-bransjen? Og hvem har tjent på at norske skoler i raskt tempo ble digitalisert?

Jeg har ikke alle svarene, men en ting står klart for meg: Også i Norge trenger vi en gransking. Av hele skoledigitaliseringen.

Hvem tok beslutningene?

Forfatter Demian Vitanza tok nylig til orde for at divisjonsdirektør Trond Ingebregtsen i Osloskolen må gå. Ingebregtsen har aktivt bidratt til skoledigitaliseringen, først gjennom jobben som leder for Senter for IKT i utdanningen og senere som digitalansvarlig i Osloskolen. Det finnes imidlertid flere som ham.

Norge har de siste årtiene, gjennom flere reformer, overført makt i skolen fra stat til kommune. Gjennom denne desentraliseringen har det blitt skapt en ny ledertype i utdanningssektoren. Disse lederne er ofte embetsmenn, rektorer, rådmenn eller kommunepolitikere. De har stor innflytelse på utstyr og økonomi på sin skole eller i sin kommune.

Lederne i skolen begrunner gjerne 1:1 med at digital kompetanse er en av de fem grunnleggende ferdighetene i skolen. At veien til digital kompetanse går gjennom 1:1, er imidlertid ledernes tolkning av lærerplanen, og det er en tolkning som først er gjort de siste årene – for «digitale ferdigheter» har vært i lærerplanen siden 2006. Hvorfor har de alle gjort den samme tolkningen?

Armlengdes avstand?

Kanskje fordi disse lederne, over hele landet, har blitt oppsøkt av konsulentselskaper og selgere som både tror på produktene sine og har penger å tjene på digitaliseringen. Kanskje også fordi de har blitt invitert på storstilte konferanser hvor digitaliseringens mange fordeler er tema.

Er båndene blitt for tette mellom skole-Norge og IKT-bransjen? Det blir bare spekulasjoner. Men både Trond Ingebregtsen, KS, Skolelederforbundet og Elevorganisasjonen har signert kronikker sammen med IKT Norge – det digitale næringslivets egen organisasjon. Det vitner ikke om en armlengdes avstand til leverandørleddet.

En del av beslutningstakerne har heller ikke hatt armlengdes avstand til selve produktet. I 2015 gikk Bærum Høyre til valg på mottoet: «iPad til kidsa». At et politisk parti velger seg en av verdens største merkevarer som en del av et skolepolitisk motto i en valgkamp, er oppsiktsvekkende på en dårlig måte. Man kan se for seg tilsvarende slagord med andre merkevarer: «Coca-Cola til kidsa» eller «McDonald’s til kidsa». Det ville blitt ramaskrik.

Gir det bedre læring?

Hva visste man egentlig om læring og digitalisering i skolen da man på kommunalt nivå gikk i gang med utrullingen av 1:1?

Jo, man visste at mye digitalisering korrelerte med mindre læring.

I 2015 kom OECD med en rapport som viser at elever som bruker mye data på skolen, har dårligere resultater enn andre. Flere kommuner i Sverige var veldig tidlig ute med digitalisering, og erfaringen derfra er lik. Det svenske Skolverket konkluderte i 2015 med at det var en sammenheng mellom omfattende digitalisering og dårlige skoleresultater. Særlig i matte ble dette tydelig. Jo mer teknologi, jo mindre matte lærte elevene. I Danmark gjorde man seg lignende erfaringer. Allerede i 2012 så man at lave PISA-resultater korrelerte med mye iPad i undervisningen. En rekke andre internasjonale studier peker i samme retning.

Har det blitt bedre? Ikke egentlig. I fjor kom en ny stor rapport fra UNESCO hvor konklusjonen var følgende: «Det finnes lite robust bevis på at digital teknologi har en tilleggsverdi i utdanning. […] Mye av bevisene kommer fra de som prøver å selge [teknologien].»

Bevisene, ja. Jeg har i arbeidet med «Skjerm barna» forsøkt å finne troverdig forskning som sier at digitalisering gir bedre læring. Jeg har måttet grave dypt. Mange av de studiene som har vært gjort, mangler kontrollgrupper. De er ikke egentlig ekte forskning, men piloter, hvor skolen i samarbeid med en forsker tester en ny digital metode i klasserommet. Resultatene måles ofte gjennom selvrapportering fra elevene. Var det gøy? Ja, det var det. Nye metoder i klasserommet og oppmerksomheten fra noen utenfra er gjerne det, og de har ofte effekt, bare fordi de er nye. Dette kalles Hawthorne-effekten: Mennesker endrer atferd og ytelse midlertidig når de vet at endringer har blitt gjort, og når de vet at de blir observert, uavhengig av hva endringene er.

Hvorfor iPad?

Ingen voksne med kontorjobb ville akseptert en iPad som arbeidsverktøy. Likevel har 252 331 norske skolebarn nettopp fått utdelt dette brettet uten tastatur. I andre land har de kastet brettet ut av skolen, fordi det ikke fungerte til formålet. Norsk skole har imidlertid tatt en stor bit av eplet til Steve Jobs. Vi har til og med sertifiserte Apple-lærere. Også det er oppsiktsvekkende på en dårlig måte, jamfør «Ipad til kidsa».

Det skal ikke undervurderes at Apple, Google og Microsoft skaper fremtidige kunder gjennom skolen. De systemene du lærer deg som barn, fortsetter du gjerne å bruke som voksen. Norge er et lite marked for en goliat som Apple, men de skandinaviske landene er kjent i verden for å være fremoverlente, rike og moderne. At vi av tek-gigantene kan sees som et viktig utstillingsvindu for ny teknologi, er svært sannsynlig.

Apple benytter til og med skoler som arena for å spille inn reklamefilmer, og elever som gratis aktører. Klassekampen har tidligere skrevet om Trosterudsaken: I 2023 fikk Trosterud skole i Oslo den tvilsomme æren av å bli valgt ut som location for en slik reklamefilm. Da foreldrene stilte spørsmål, ble de forsøkt presset til å godkjenne at barna ble med som aktører. Til foreldrenes etter hvert høylytte protester svarte Trond Ingebretsen dette: «Apple velger hvert år ut et land som de mener er langt fremme i verden i digital pedagogikk. I 2023 var det Osloskolen de ville anerkjenne. […] De ønsket å lage en film for å vise hvordan lærere bruker digital teknologi i klasserom i Oslo for å fremme læring. Det er en stor anerkjennelse av Osloskolens lærere.»

Man kan si mye om dette, men la oss i hvert fall slå fast følgende: nøytral er divisjonsdirektøren ikke.

Sosialt utjevnende?

«Oslo kommune har pålagt oss det», svarte rektoren på min lokale barneskole da jeg spurte om hvorfor barna skulle få sin egen skjerm.

«Og hva er begrunnelsen?» fortsatte jeg. «Hva sier forskningen?»

«Forskning viser at elevene liker det veldig godt», sa rektor. «Det er motiverende». (Hawthorne-effekten, ja.)

Han fortsatte med å fortelle at én skjerm til hver elev var sosialt utjevnende, siden alle elever nå ville få tilgang hjemme. Vel, de aller fleste barn har egen mobil, og for ungdommer er tallet nær hundre prosent. Vi vet dessuten fra internasjonal forskning at barn i lavinntektsfamilier bruker mer tid på skjerm enn barn fra ressurssterke hjem. Hvis skolen virkelig ønsket sosial utjevning, burde den heller dele ut bøker.

Fordi lærerne ønsket det?

35 prosent av norske grunnskoler er heldigitale selv om bare tre prosent av lærerne vil ha det sånn, viser en undersøkelse fra Utdanningsforbundet. 65 prosent av lærerne synes dessuten det er for mye skjerm i skolen, ifølge en fersk rapport fra Skolenes Landsforbund. Undersøkelser viser at flertallet av lærerne heller ikke ivrer for KI. Lederne har altså ikke spurt de aller viktigste yrkesutøverne i skolesystemet om hva de ønsker seg. Eller i hvert fall ikke hørt på dem.

Mange lærere har derimot blitt pålagt å bruke digitale læremidler og mistet fysiske bøker. Noen har til og med blitt overstyrt i klasserommet. På Trosterud skole i Oslo (ja, den samme Trosterud) fikk læreren Pål Finstad en tilrettevisning fra skolens rektor da han valgte å legge bort iPaden: «Dersom du fortsatt ikke følger skolens plan for bruk av digitale verktøy som understøtting av god undervisning, vil dette bli sett på som ordrenekt som kan få videre konsekvenser.»

Klassekampen fulgte opp saken, men fikk bare skriftlige svar på e-post. Svarene var signert Trosterudrektoren. Undersøkelser avisen gjorde, viste imidlertid at det digitale dokumentet var lagret av en kommunikasjonsrådgiver i Utdanningsetaten. Igjen var lederne på banen og nå satt de høyt oppe i systemet.

For å spare penger?

Lederne i skolen har kanskje trodd at de ville spare på digitaliseringen, at digitalt innhold ville bli billigere enn bøker. NRK har imidlertid regnet ut at skoledigitaliseringen koster 1,7 milliarder kroner i året. Klassekampen har brukket regnestykket ned og vist at skolene bruker over 2000 kroner på et nettbrett i året, men bare 550 kroner per elev på skolebøker.

Sparing eller ikke, digitalisering er dyrt. Er det vel investerte kroner? Hva har blitt kuttet i skolebudsjettene for å finansiere egne skoleskjermer og lisenser til 635.000 grunnskoleelever?

Vi har ikke noe lobbyregister i Norge og det er svært lenge siden siste maktutredning, samtidig har skoledigitaliseringen skjedd på lokalt nivå. Det er på høy tid at det granskes hvor mange skattekroner som har gått med, hvem som har tjent pengene og hvordan så mange lovbrudd har kunnet skje uten at noen har reagert. Og noe kan vi slå fast allerede nå: Digitaliseringen er for kompleks til at de enkelte kommunene håndterer den på en god måte. Ansvaret for at loven følges bør sentraliseres snarest. Kari Nessa Nordtun: her trengs det både en gransking og statlig styring.

Utvalgte kilder

• Anne Lene W. Hojem, Bjarte Reve og Sebastian Næss Langaas, iPad til kidsa, Budstikka, 15.06.15.
• OECD (2015), Students, Computers and Learning: Making the Connection, PISA, OECD Publishing, Paris.
• Marte Blikstad-Balas, Per Kornhall og Jenny Maria Nilsson, Det store digitaliseringseksperimentet i skolen, Fagbokforlaget, 2020.
• UNESCO. Global Education Monitoring Report 2023: Summary.
• Per Anders Todal, Noreg er Apples største fan, Dag og Tid, 29.01.2024.
• Fem foreldre, Hvem er Oslo­skolen lojal mot? Elevene eller Apple? Aftenposten, 22.11.2023
• Jonathan Haidt, The Anxious Generation, Allen Lane, 2024.
• Knut Gjerseth Olsen og Håvard Yttredal, Tvinger lærerne til å bruke iPad, Klassekampen, 07.03.2024
• Ingvild Edvardsen og Tariq Alisubh, Har ikke råd til å fylle nettbrett med bøker, NRK.no, 07.11.2023
• Håvard Yttredal og Knut Gjerseth Olsen, Skolebøker: kr 550, iPad: kr 2000, Klassekampen 13.02.2024
• Utdanningsforbundet, Læremiddelsituasjonen i norsk skule, april 2023
• Aftenposten Dypdykk: Hvordan kom nettbrettet inn i skolen?
• Gaute Brochmann, De digitale prøvekaninene, Cappelen Damm, 2020.
• Åse Brandvold, Den digitale skoleturen, Klassekampen, 05.02.2024

*) Kronikken stod først på trykk i Klassekampen 11.09.

– Vi ser at lærerne og elevene hyppig bruker muligheten de har til å velge bort skjermene

6 av 10 lærere mener det brukes for mye skjerm i skolen