Lærernes dilemma: Inkludering uten tilstrekkelige ressurser

Knipet i magen når det skjer. Det er oftere nå. Noe, eller enda verre; noen glapp - igjen. Hodet går gjennom og oppsummerer dagen. Tankene kommer:

– Husket jeg å gå gjennom planen for dagen?
– Hadde han på briller i dag?
– Nå glemte jeg å minne eleven med dysleksi på å skrive på PC i dag igjen.
– Hvordan følte eleven med utfordringer i matte seg i samarbeidsoppgaven i dag?
– Burde jeg satt henne sammen med noen andre?
– Fikk han sagt noe høyt i dag?

I en tid der inkluderingsbegrepet blir mer og mer sentralt i skolen og der flere opplever ekskludering, rasisme og ensomhet, er det viktig å bryte det ned til noe håndterbart for de som skal stå ansvarlige for at inkludering skjer. Dette er blant andre lærere.

Alle skal med

I dagens skole skal heldigvis alle med. Utfordringen er å håndtere dette mangfoldet på en god måte innenfor tids- og ressursrammen lærerne har for å legge til rette for dette. For ikke å glemme at læreren også skal sørge for at elevene når målene i læreplanen.

Inkluderingsbegrepet kom for fullt inn i skolen med læreplanverket for den 10-årige grunnskolen (LK97) og har siden blitt stående. Forsøkene på å definere inkludering som begrep har vært og er mange, og det konkluderes ofte med at dette er et komplekst begrep.

Det er ulike meninger om hvordan man skal inkludere alle elevene, samtidig som læreplanen ligger der med sine mål og retningslinjer. Forskning viser at det ikke er tilstrekkelig å samle alle elever i ett klasserom for å oppnå inkludering. Elevene må i tillegg oppleve at de deltar og at de får være med å bestemme, og ikke minst skal de få utbytte av undervisningen (Haug, 2003, sitert i Bachmann & Haug, 2006). I en klasse med 30 elever er det derfor en stor utfordring å få elevene til å føle seg inkludert til enhver tid.

Lærerne dras mellom å skulle tilrettelegge for at hver og en elev får den hjelpen den trenger, samtidig som elevene skal tas minst mulig ut av klasserommet. Gruppene skal ikke deles etter nivå over lang tid, men kort er greit. Noen har behov for å være alene med en voksen, men samtidig skal eleven oppleve tilhørighet til fellesskapet i klassen. Her er det mye å gruble på for en lærer, og det er lett å føle at man ikke strekker til.

Pålegges stadig flere oppgaver

Inkluderingsbegrepet brukes og misbrukes av både politikere og andre, og presset er skyhøyt både fra dem og samfunnet ellers. Ifølge flere lærere som har jobbet i mange år, er arbeidsmengden høyere enn noen gang. Samtidig har det aldri blitt brukt mindre tid på planlegging av selve undervisningen. Dette betyr at andre oppgaver som lærerne blir pålagt spiser opp tiden. Kravene til dokumentasjon øker, det er økt forekomst av utfordrende atferd, samfunnet endrer seg raskt og krever stadig ny kunnskap og foreldre og elever krever mer enn før.

Konsekvensen av dette er at den gode tilretteleggingen for inkluderende undervisning faller bort. Dette fører igjen til en følelse av utilstrekkelighet.

Læreryrket er i høy grad et omsorgsyrke. Derfor legger vi stor vekt på å legge til rette for et inkluderende felleskap der alle føler seg sett og opplever tilhørighet. Vi er der for elevene og drives av at de skal ha det best mulig og klare seg videre i livet. Lærerne ønsker å bety noe og gjøre en forskjell.

Samtidig er vi bare supermennesker til et visst punkt. Jeg pleier å si at læreryrket er en livsstil og mener med det at vi gir av hele oss. Drivkraften er at elevene mestrer og at vi får utgjøre en forskjell. Dermed blir følelsene mange og store når vi gang på gang ikke har mulighet til å få til dette. Inkluderende felleskap og inkluderende undervisning er to hovedoppgaver for oss, som ikke begge lar seg løse innenfor tidsrammen. Følelsen av utilstrekkelighet gnager, og den tærer på.

Følelsen av utilstrekkelighet

Konsekvensene av en konstant følelse av utilstrekkelighet kan være mange, og i verste fall fører det til at færre står i lærerjobben lenge. Når vi ikke får til, blir drivkraften borte og det blir meningsløst. Jeg har flere ganger fått høre «Du kan jo bare velge å gjøre noe annet». Denne setningen dukker stadig opp i hodet mitt, og jeg ender alltid med samme konklusjon; jeg blir.

Vi er mange som føler på det samme og dermed har jeg tro på at endring vil skje, hvis vi sier høyt hvordan vi opplever det. Jeg håper at vi i framtiden kan redusere antallet oppgaver en lærer skal ha, slik at det blir nok tid og kapasitet til å planlegge og gjennomføre undervisning og tiltak som gjør at elevene har det best mulig. Lærerne trenger trygghet og bekreftelse på at det som gjøres er godt nok og dermed kan man stå litt stødigere i avgjørelsene man tar. Dette vil føre til mestring og gode følelser.

Til syvende og sist så står man ved det samme valget: Skal jeg velge å finne på noe annet eller bli og jobbe for at det endrer seg? Jeg tviholder på ønsket om å gjøre hverdagen god for alle mine elever og velger det siste. Og jeg velger det igjen og igjen og igjen.

Litteratur

• Bachmann, K. & Haug, P. (2006). Tilpasset opplæring og en inkluderende skole. I K. Bachmann & P. Haug (red.), Forskning om tilpasset opplæring. (s. 87-100). Høgskulen i Volda.