Et sterkere samarbeid mellom skole, foreldre og lærerutdanning gir trygghet og vekst for barna

Jeg argumenterer for et samarbeid mellom grunnskolen, foreldre og lærerutdanningene. Denne unionen skal øke rolleforståelsen, styrke rekruttering til lærerutdanning og gi barn en god oppvekst.

Grunnskolelærerutdanningene skal dyktiggjøre «mirakelstudentene» til å møte utfordringer. Studentene skal inn i en upopulær profesjon hvor lærere må løse vanskeligheter i hopetall med et bredt spekter av nyanser: Alma er syk, og Anna får ansvaret for klassen på 29. Alene. Juliane er på skolen i dag. Hun kan bare delta på noen av aktivitetene. Slik er det med Anders også – Juliane sin medelev. Ekstra vanskelig er det når Anders helst ikke skal delta på det samme som Juliane, men han driter i hva Anna og de andre sier. Anna må heller ikke glemme at Juliane trenger ro mot slutten av dagen.

Problemene forsterkes av at Anna også har fire andre elever med atferdsvansker som krever særskilt oppfølging. Siden det er fredag, har Anna alle timene og inspeksjon. Hun har ikke tid til å gå på do. Vi skjønner det kan bli krevende å lede klassen gjennom norsk grammatikk og forberede elevene til fagsamtaler i KRLE.

Egentlig burde Anna også svart på en sint epost fra foreldre som har urimelige krav til skolen og til Anna. Anna er kontaktlærer for barnet til de sinte foreldrene. Hun tenker at foreldrene har problemer med skjønner hva som er bra for eleven, og de forstår ikke hva som er oppgavene til Anna og skolen. Rektor støtter Anna i denne saken. Sist gang Anna var i en lignende situasjon, skjønte rektor knapt hva Anna sto i. Rektor var på den tiden overlesset med arbeid, og Anna var ikke den eneste kontaktlæreren med hissige foreldre. Rektor, som snart er pensjonist, hadde det ikke slik da han var ny i profesjonen.

Spagaten er komplett

Flere av Annas utfordringer er av en slik karakter at de både må løses umiddelbart og følges opp over tid. En tid lærere ofte ikke har og som noen ikke husker de har hatt. Spagaten er komplett, situasjonen er slitsom og det er forståelig at lærere slutter. Det er heller ikke lett å rekruttere studenter til en profesjon som samfunnet forventer mirakler av. Jeg mener tiden er overmoden for endringer i både grunnskolen og i lærerutdanningene. Svaret fra myndigheter, skoleeiere og rektorer er et endeløst refreng: flere oppgaver til lærerne, færre ressurser og gjerne flere mirakler.

Foreldre elsker barna sine, og de ønsker naturligvis det beste for de håpefulle. Ansatte i grunnskolen er forpliktet på barns beste. Alle barns beste. En pedagogisk og økonomisk umulighet, men like fullt en sterk forventing fra samfunnet. I grunnskolelærerutdanningene drøfter studentene barns beste med sine lærere. Da heter det fag, danning, læringsmiljø, pedagogikk og tilpasset opplæring.

Lærere, lærerutdannere og foreldre har samme målsetning: Nemlig at elevene skal lære og utvikle seg, og bli dugende samfunnsborgere. Men, noen foreldre er usikre på foreldrerollen og hva det innebærer å ha et primært (avgjørende) pedagogisk mandat. Glansbilder og solskinnshistorier på Facebook og Instagram forsterker en gnagende usikkerhet hos foreldrene. En konsekvens kan bli urealistiske tanker om egne barn og forskrudde forventninger til skole og lærere. Jeg ønsker at grunnskolelærerutdanningene i sterkere grad skal gi studentene innsikt i foreldreperspektivet på skole og barneoppdragelse.

Snillisme er ikke så snilt i det lange løp

Det er viktig at foreldrene lytter til sine barn. Ved å være oppmerksomt til stede har foreldrene mulighet til å forstå og gjøre seg forstått. Men, hva blir konsekvensene dersom barna får bestemme mer enn det som godt er? La oss ta et realistisk eksempel: hva lærer et barn dersom en av foreldrene nærmest underkaster seg barnets tanker og ønsker i en hentesituasjon? Ikke slik at barnet morskt og brutalt ber forelderen dra hjem og vennligst komme tilbake til SFO senere. Likevel, ikke så langt unna.

Poenget er at forelderen lar barnet bestemme for mye og trekker seg unna en tydelig foreldrerolle. Noe à la: «Snille, skjønne deg, kan du tenke deg å bli med meg hjem?» Eleven har andre planer og motsetter seg det som er opplagt. Barnet sier at forelderen skal ringe den andre: «Jeg vil ikke bli hentet av deg, … skal hente meg!». Slik blir også det oppsiktsvekkende resultatet.

I en unntakssituasjon kan selvfølgelig dette være en brukbar løsning. Normalen bør likevel være et stykke unna. Iblant gir foreldre gir barn for mye medbestemmelse – et behagelig øyeblikks snillisme som i det lange løp ikke er så snilt. Kanskje noen elever har en hjemmesituasjon hvor de ikke er vant med foreldre som setter foten ned, kjærlig og bestemt.

Vi snakker om fravær av rammer og forutsigbarhet som gir barn et godt kompass å navigere etter. En konsekvens av foreldre som er usikre og utydelige i oppdragerrollen, kan være at barna får vanskeligheter med å innordne seg på skolen. Det øker lærernes arbeidsbelastning. Jeg tenker ikke primært på omsorgssvikt og det som verre er. Men, hverdager der foreldrene sier ja og nei, og hvor de tar seg tid til å forklare hvorfor.

Dersom vi har en situasjon med misforstått medbestemmelse for barn, er jeg som lærerutdanner bekymret. Kombinert med urimelige forventninger til lærere, fra både politikere og foreldre, understrekes behov for fornyelse, bedre opplæring og kommunikasjon. Fornyelse av grunnskolelærerutdanningene slik at studentene øker sin kompetanse på viften av utfordringer i yrkeslivet.

Samarbeid for generasjoner

Jeg mener grunnskolelærerstudiet også må gi opplæring til bedre å forstå foreldres perspektiv på skole, og deres tanker om barneoppdragelse. Vanskelig vil noen mene – en nødvendighet for bedre profesjonsutøvelse, er min påstand. Jeg argumenterer for en åpen og fordomsfri kommunikasjon mellom grunnskoler, foreldre og lærerutdanningsinstitusjoner under overskriften: Samarbeid for generasjoner.

Et nytt samarbeid for å trygge og styrke foreldre i en omskiftelig tid. Men også et samarbeid for å øke forståelsen hos grunnskolelærerstudenter og foreldre for hvor krevende og meningsfullt det er å arbeide i grunnskolen. Foreldrene bør også øke sin erkjennelse av hvor viktige ansatte i skolen er for barn og barndom. Mitt ønske er at lagene rundt elevene skal bedre forståelsen og respekten for ulike aktørers oppgaver i forhold til elevenes danning og skolegang. Det skal være et trepartssamarbeid som også må sees i sammenheng med en god strategi for økt rekruttering til grunnskolelærerutdanningene.

Vi utdanner ikke «mirakelstudenter» i lærerutdanningene. Det trengs imidlertid studenter med interesse for barns liv og læring, og som på en klok måte tar opp i seg Norge 2024. Jeg ønsker at lærerstudenter og lærere skal oppleve å bli badet i tillit av foreldre og styrende myndigheter. Da kommer hverdagsmiraklene.

DEBATT Praksislærer

Praksislærerne er en viktig nøkkel til fremtidens skole som ikke må undervurderes

DEBATT Lærerutdanning

Heller lærer enn økonom!