Praksislærerne er en viktig nøkkel til fremtidens skole som ikke må undervurderes

Det er på tide å rette søkelyset mot en undervurdert ressurs i lærerutdanningen: praksislærerne.

Praksislærere spiller en helt sentral rolle i utdanningen av fremtidens lærere. De veileder, vurderer og bidrar til å forme kommende generasjoner av lærere. Men til tross for denne nøkkelrollen, jobber de ofte i skyggen av både rekrutteringskrisen og presset i skolen. 

Skal Norge sikre kvalitet i lærerutdanningen og tilgang på kvalifiserte lærere i fremtiden, må vi prioritere praksislærernes kapasitet og kompetanse.

Universiteter, høyskoler og praksisskoler representerer to likeverdige læringsarenaer i lærerutdanningen, og dette gjør at alle praksislærere er lærerutdannere. Likevel opplever mange praksislærere at arbeidet deres undervurderes. Denne rollen innebærer ikke bare å ta imot studenter, men også å gi dem faglig og pedagogisk veiledning i en hektisk skolehverdag. 

Dette er krevende oppgaver som ofte legges på toppen av allerede fulle arbeidsplaner. Kompensasjonen er ofte symbolsk – enten i form av et mindre lønnstillegg eller noe nedsatt tid gjennom skoleåret. Selv dette er en luksus sammenlignet med praksis i andre profesjonsutdanninger, der veiledning i mange tilfeller skjer uten kompensasjon. Likevel er det vanskelig å ignorere at denne situasjonen gjør det mindre attraktivt å påta seg rollen som praksislærer.

For å kvalifisere seg som praksislærer kreves videreutdanning i veiledningspedagogikk. Denne utdanningen gir lærerne verktøy og trygghet til å veilede studenter, kollegaer og nyutdannede lærere. Men selv om mange skoleledere støtter lærernes ønske om videreutdanning, er det ofte kommunen, som skoleeier, som må finansiere den. 

Resultatet? 

Mange søknader blir avslått og kapasiteten ved de universitetene og høyskolene som tilbyr utdanningen blir ikke økt.

Konsekvensen er alvorlig: stadig flere lærere tar imot praksisstudenter uten formell veiledningskompetanse. Selv om mange gjør en fantastisk innsats, blir dette en sårbar løsning for både studentene, lærerutdanningen og framtidens skole. 

Skolene står overfor stadig økende krav fra samfunnet, samtidig som ressursene strammes inn. Elevenes behov har blitt mer komplekse, og forventningene fra både foreldre, myndigheter og samfunnet som helhet vokser. Når mange skoler sliter med å oppfylle lærernormen, mister lærerne fleksibilitet og handlingsrom til å gjøre langsiktig og godt arbeid. Bare i skoleåret 2022/2023 brøt hele 20 skoler i Trondheim kommune lærernormen, og tallene for inneværende år ser ikke lysere ut. 

Med dette i bakhodet er det viktig at diskusjonene rundt læreryrket ikke bare handler om å rekruttere nye lærere til yrket – de må også handle om hvordan beholde oss som allerede er her.

For meg som lærer gir praksislærerrollen en viktig påminnelse om hvorfor jeg valgte dette yrket. Å veilede praksisstudenter gir meg muligheten til å reflektere over egen praksis, utvikle nye ideer og se både elevene mine og min egen undervisning med friske øyne. Denne utenfra-betraktningen oppleves som både verdifull og utviklende. 

Når jeg har praksisstudenter, får jeg anledning til å observere elevene mine i et nytt lys og samtidig bidra til å forme fremtidens lærere. Å sette ord på hvorfor det å være lærer er meningsfylt og givende, gir arbeidet en ny dimensjon – selv etter 25 år i yrket. Slike refleksjoner føles som et friskt pust i en krevende lærerhverdag, og de bidrar til både min motivasjon og min vilje til å bli i yrket. Praksislærerrollen er med andre ord ikke bare en investering i studentene og lærerutdanninga, men også for meg selv som lærer, for mine elever og min skole som helhet. 

Vi frykter at vi risikerer å «spare oss til fant» ved å unnlate å handle nå, og at konsekvensene på sikt kan bli langt mer kostbare og uoverkommelige. For å sikre kvaliteten i lærerutdanningen, må dagens og fremtidens politikere ta nødvendige grep. Det føles kontroversielt å argumentere for økt finansiering i en tid med stramme budsjetter, men dette er et avgjørende tiltak for å gi praksislærere den nødvendige kompetansen gjennom videreutdanning. 

For at denne satsingen skal lykkes, må midlene være øremerket og målrettede. Samtidig må universitetene og høyskolene styrkes med ressurser til å øke kapasiteten på veiledningspedagogiske utdanningstilbud, slik at alle kvalifiserte lærere får muligheten til å delta. Disse to tiltakene er uløselig knyttet sammen og må iverksettes parallelt for å oppnå ønsket effekt. Dette handler ikke bare om å møte dagens utfordringer, men om å investere i fremtiden for norsk skole.

Praksislærerne er en bærebjelke i lærerutdanningen og en uvurderlig ressurs i rekrutteringen til læreryrket. Men i dagens pressede skolesystem er det et åpent spørsmål om de har kapasitet til å fylle denne rollen på en hensiktsmessig og god måte. Hvis vi ønsker kvalifiserte lærere i fremtidens klasserom, må vi begynne med å støtte praksislærerne i dag. 

Uten dem risikerer vi at hele grunnlaget for lærerutdanningen svekkes. Det er en risiko vi rett og slett ikke har råd til å ta.