Evne til innsats er genetisk bestemt

Det blir sagt at vi ikke kan måle og vurdere fysiske ferdigheter slik som styrke og utholdenhet i kroppsøving (Udir 2020), ettersom det strengt tatt vil være en vurdering av hvilke gener man har fått, med litt påvirkning fra miljøet man har vokst opp i. Men innsats kan vi vurdere, for det er jo ikke genetisk bestemt, eller?

Vi kan dra på smilebåndet om vi nå leser om kroppsøvingsfaget slik det første gang ble presentert i 1939 hvor det blant annet står at faget skal fremme «[…] viljens herredømme over kroppen». (KU 1939). Et slikt gammeldags syn på kropp og sinn klinger naturligvis dårlig nå når vi vet at viljen skapes av den samSme fysiologien som skaper alt annet ved oss. Vi er en kropp, og kropper, inkludert det mentale, er som de er på grunn av genene de har og hvordan de genene har blitt påvirket av miljøet kroppene har utviklet seg i.

Men selv om vi kan føle oss intellektuelt hevet over formuleringen fra 1939, er det ikke sikkert våre handlinger gjenspeiler det samme. I følge Udir (2020) handler innsats i kroppsøving om at «[…] eleven prøver å løse faglige utfordringer etter beste evne uten å gi opp […]», og «[…] utfordrer sin egen fysiske kapasitet […]».

På engelsk har man begrepet grit (tæl eller pågangsmot eller noe i den dur) som regnes som et psykologisk personlighetstrekk. Det er i stor grad det samme som å gjøre innsats, eller innsats kombinert med en motivasjon for et endemål. Grit korrelerer relativt sterkt med ett av de fem psykologiske personlighetstrekkene som kalles conscientiousness eller planmessighet på norsk, hvor en del av planmessighet handler om prestasjonsstreben.

Men grit, eller pågangsmot, er ikke noe vi kan bestemme selv hvor mye vi har av. Det vil si, det kan øves opp noe, akkurat som vi kan trene og bli sterkere, men det er vårt genetiske potensial som bestemmer hvor mye pågangsmot vi kan få. En studie på 2321 tvillingpar fant at arvelighet forklarte 37 prosent av variasjonen i grit hos deltakerne (Rimfeld et al., 2016). Resten er naturlig nok forklart av hva miljøet har gjort med genene og dermed hvordan miljøet har formet vår evne til å vise innsats. Hva oppvekstmiljøet har gjort med genene våre, kan vi naturlig nok heller ikke påvirke eller ha kontroll over.

Og hvordan skiller dette seg fra fysiske ferdigheter som man ikke skal måle og vurdere i faget? Én studie fant for eksempel at arvelighet kunne forklare 50-60 prosent av variasjonen i styrke hos unge svensker (Silventoinen et al., 2008).

Jeg undrer meg over at vi tilsynelatende kan sette karakter på en ferdighet som har en arvelighet på 37 prosent, men ikke en som har en arvelighet på 50 prosent. Hvor går egentlig grensa? Det fremstår for meg som at det å måle innsats ikke er noe annerledes enn å måle høyde, som jo også er bestemt av gener og livsstilsfaktorer slik som kosthold i barneårene. Og høyde kan vi jo ikke vurdere og sette karakter på.

I tillegg til innsats er forutsetninger et begrep kroppsøvingslærere må kjempe med i sin vurderingspraksis. Ifølge forskrift til opplæringslova § 3-3 skal forutsetninger ikke inn i vurderingen av fag. Jeg sliter med å forstå hva dette skulle bety. Vi er kropper, og kroppene er som de er på grunn av genene de har og hva miljøet her gjort med disse genene. Det er forutsetningene våre. 

Alt ved oss, også tanker, emosjoner, opplevelser og vårt indre liv skapes av den samme fysiologien som alt annet ved oss. I kroppsøving er forutsetninger bakt inn i kompetansemål som for eksempel dette: «Kunne øve på og utvikle kunnskaper og ferdigheter i ulike bevegelsesaktiviteter ut fra egne forutsetninger». Forutsetninger for å øve på en viss måte er som vist i stor grad genetisk bestemt, mens resten er et resultat av miljøet man har vokst opp i og som dermed har formet får fysiologi (og nevroanatomi). Men hvordan kan man vite hva en elevs forutsetninger er? Det tror jeg ikke man kan. Kanskje man burde visst hvilken genetisk bestemt sammensetning av muskelcelletyper elevene har, så man lettere kan vurdere innsats i eksplosive og utholdende aktiviteter hver for seg?

En annen utfordring med innsats, er at det måles eller vurderes etter at innsatsen har blitt lagt ned, og dermed kommer vi ofte i et sirkulært og lite logisk argument. Det går som dette: "Siden du ikke hadde nok innsats klarte du ikke å fortsette å øve, og grunnen til at du ikke hadde større innsats var at du ikke fortsatte å øve". Elevene som gir opp er kanskje de smarteste. Kanskje ser de det urettferdige og irrasjonelle systemet for hva det er. På toppen av det hele må vi nok innrømme at innsats ikke kan måles eller vurderes av en lærer. Eleven som er motorisk passiv samtidig som den kjemper en hard indre kamp om å overkomme en frykt, vil jeg påstå har stor innsats, selv om vi ikke kan se den. Mens eleven som gyver løs med høy intensitet og svetteproduksjon fordi det faller lett og naturlig for denne eleven og som egentlig ikke trenger spesielt pågangsmot, har ikke nødvendigvis stor innsats.

Den finnes en liten kvalitativ studie med intervjuer at et par lærere (Aasland & Engelsrud, 2017), som viste noen grelle eksempler på holdninger og illusjoner om å kunne vurdere innsats. Så vi vet hvor galt det kan gå, men studien kan ikke generaliseres og vi vet ikke hvor utbredt disse holdningene faktisk er eller om det finnes enda verre holdninger.

Naturvitenskapen forteller oss at alt ved mennesker er fysisk og fysiologisk. Ingenting ved oss eksisterer utenom i en fysisk form. Det betyr at vårt indre liv, våre subjektive opplevelser, også skapes av fysiologien, av atomer, molekyler, enzymer, proteiner og nervesignaler. Naturvitenskapen gi oss dermed det vi kan kalle et holistisk, men først og fremst et monistisk (først og fremst substansmonistisk) syn på hva det vil si å være en kropp. Et monistisk syn på kropp sier at alt ved oss er av én substans (det fysiske i dette tilfellet) som dermed følger naturlovene. 

Motsatsen ville vært et dualistisk (både substansdualistisk og egenskapsdualistisk) syn på kropp, som ser ut til å opprettholdes av dem som mener vårt indre liv på en eller annen måte er av noe annet eller underlagt andre regler enn resten av vår fysiologi. Synet ser ut til å være utbredt innen humaniora og pedagogikken. Naturvitenskapen som felt, har ingen høy rang innen pedagogikken og blir ofte utsatt for stråmannsargumenter av dem som ikke forstår den. Og det tror jeg får oss inn i slike floker som denne som omhandler innsats i kroppsøving hvor man stengt tatt sier at vi kan vurdere og sette karakter på «kognitive» egenskaper, men ikke på «fysiske» egenskaper.

Litteratur

• Kirke- og undervisningsdepartementet. Normalplan for byfolkeskolen (1939). Oslo: H. Aschehoug & Co
• Rimfeld, K., Kovas, Y., Dale, P. S., & Plomin, R. (2016). True grit and genetics: Predicting academic achievement from personality. Journal of Personality and Social Psychology, 111(5), 780-789. https://doi.org/10.1037/pspp0000089
• Silventoinen, K., Magnusson, P. K., Tynelius, P., Kaprio, J., & Rasmussen, F. (2008). Heritability of body size and muscle strength in young adulthood: a study of one million Swedish men. Genetic Epidemiology, 32(4), 341-349. https://doi.org/10.1002/gepi.20308
• Utdanningsdirektoratet. (2020). Vurdering i kroppsøving - elevenes innsats, individuelle forutsetninger og bruk av tester. Udir.no
  Retrieved from https://www.udir.no/laringogtrivsel/lareplanverket/fagspesifikk-stotte/vurdering-i-kroppsoving/
• Aasland, E., & Engelsrud, G. (2017). «Det er lett å se hvem av dere som har god innsats». Om elevers innsats og lærerens blikk i kroppsøving. Journal for Research in Arts and Sports Education, 1. https://doi.org/10.23865/jased.v1.889