Hvor er Matoma når Kyst-Norge trenger ham?

Innlegget er først publisert på Intrafish.no. Red.

Dyrtid og urbanisering preger dagens politiske debatt. Det kan eksemplifiseres i to ulike hendelser, som begge har fått helt ulik plass på den nasjonale dagsorden. Det viser hvor langt det er fra Oslo til kysten i nord, og hvor uinteressant fiskeri egentlig er i den nasjonale debatten.

Engasjert debatt

Etter at fylkesadministrasjonen i Innlandet la fram forslaget om å kutte to videregående skoler og fire skolesteder har det rast en voldsom debatt om konsekvensene av at flere tenåringer må flytte på hybel.

Popartisten Matoma, justisminister Emilie Enger Mehl (Sp), samt en rekke stortingspolitikere fra Senterpartiet har engasjert seg i skolekrisen.

Statsråden har til og med gått så langt som å si at fylkesordføreren har «prostituert seg» for å få makt.

Blir endringene vedtatt vil det få betydning for en mange skoleelever, men for ti år siden hadde Innlandet 15.000 elever. Nå er det 11.700 tilbake. Foreløpig uten skolenedleggelser.

At det ikke har vært skolekutt før, er derfor kanskje den største nyheten.

Stillhet om kvotekrisen

Samtidig har en annen distriktspolitisk krise utviklet seg, i den delen av Norge som hører til den nasjonale politiske blindsonen.

Det er full krise i fiskerinæringen, noe som vil slå ut mange fiskeriavhengige samfunn i nord.

Torskekvoten har over år blitt redusert, og i 2025 kuttes den trolig med ytterligere 31 prosent til 311.587 tonn. Norske fiskere får ta halvparten av dette, det vil si over 60 prosent mindre fisk enn de fangstet i 2021. Konsekvensene er enorme.

Spesielt vil dette slå negativt ut for Finnmark, men hele norskekysten nord for Rørvik rammes av de reduserte kvotene.

Beredskapskrise

Dette skjer samtidig med at nordområdene bare blir mer og mer strategisk viktig for Norge. I en urolig verden har Finnmark en viktig rolle med sin grense til Russland.

Denne krisen er langt mer alvorlig for nasjonen Norge.

Så hvorfor får ikke saken tilsvarende oppmerksomhet som skolekuttet, verken i nasjonale medier eller blant landets folkevalgte på Stortinget?

Hittil er det nemlig kun fiskeri-, lokalpressen og noen ivrige NRK-journalister lengst nord som ser rekkevidden av det som skjer.

Knapt nok en eneste opprørt Sp-politiker har delt sin bekymring for fiskerisamfunnene. Kanskje er det på tide forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) reagerer som kollega Mehl?

Og hvor er den gamle nordområde-entusiasten Jonas Gahr-Støre (Ap)?

Det står tross alt om framtiden til den sikkerhetspolitiske beredskapen for nasjonen.

Én tredje del ned

En ny Menon-rapport viser det vil framover vil skje en dramatisk reduksjon i antall innbyggere i de fiskeriavhengige kommunene i Finnmark.

Alle de 16 kystkommunene i Finnmark har hatt et fall i antall innbyggere de siste 25 årene. Det er kun Alta, Hammerfest og Sør-Varanger som kan vise til noe vekst. 

Torskekuttet går spesielt hardt utover samfunn der torsken er hjørnesteinsbedriften – enten det er på land eller sjø. Noen av lokalsamfunnene kan miste så mye som en tredjedel av innbyggerne.

Konsekvensen blir trolig massiv fraflytting, forgubbing og ytterligere utarming. I løpet av de neste ti årene kan norskekysten i nord se helt annerledes ut enn i dag.

Likevel er det knapt noen som bryr seg. Verken på Stortinget, i regjeringen eller i Akersgata.

Men vi tipper russiske myndigheter får med seg dette.

Hva er forskjellen?

Sjømatnæringen sysselsetter om lag 100.000 mennesker. Kort fortalt pleier vi å si at halvparten jobber i selve næringen, resten indirekte av den. 

Fjerner vi en arbeidsplass i fiskebåten – eller på industrianlegget på land – forsvinner også minst en arbeidsplass i omliggende næring.

Det igjen fører til fraflytting, kutt i skatteinntekter og kommuneoverføringene. Etter hvert ryker matbutikken, skolen og sykehjemmet.

Dimensjonene er mange ganger større enn om flere skoleelever må flytte hjemmefra og bo på hybel. 

At skolenedleggelser når fram i den offentlige debatten er ikke rart. Det er nemlig enkelt å forstå, for både meningsmann, presse og politikere. I tillegg har kjendisene engasjert seg.

Langt borte

Samtidig er Finnmark og norskekysten i nord langt borte – både psykisk og fysisk for Stortinget, sentrale politikere og de store mediene. Knapt noen andre enn Finnmarks egne politikere roper varsku. 

Fiskeri er rett og slett for vanskelig. Fiskekvoter er både uinteressant og usexy, iallfall målt mot en skoleplass.

Og mens Innlandet har Matoma, hvem har egentlig Finnmark? Kanskje er håpet at Trine Lise Olsen, Isalill Kolpus, Ella Marie Hætta Isaksen eller Nora Haukeland våkner?

Eller kanskje Tromsøs datters, Dagny, kan ta én for kysten, og minne stortingspolitikerne på at Norge ikke stopper ved Trondheim, og at Russland faktisk er et krigsagressivt naboland?