«Øve, øve jevnt og trutt …»

«Øve, øve jevnt og trutt …»

Slik begynner tredje vers av «Gymnastikkmarsj» (også kjent som Mot i brystet), en sang alle som har levd noen år kjenner. Den ble skrevet i 1899 av lærer Johan Nicolaisen. Vi sang den på folkeskolen, igjen og igjen.

Ja, alt må øves. Det nyfødte barnet øver på å gripe, krype, gå og snakke. Elevene må øve på å lese, skrive og regne. For idrettsutøvere er øvelse nøkkelen til mestring og framgang. All læring handler om å øve. (Jeg undrer på om det ikke er for lite øving i dagens skole?)

Det er noe annet vi mennesker også må øve på, la meg kalle det medmenneskelighet. For at barn skal utvikle seg til å bli medfølende, samarbeidende og solidariske mennesker, må det øves. Det kan være å hjelpe til med å dekke bordet, rydde rommet eller tømme søppel. Eller gi litt av ukepengene til Redd Barna, stanse for å snakke med eller gi litt til tiggere, hjelpe mennesker som strever med å komme opp eller ned en bakke. Og så videre.

Et av de viktigste prosjektene jeg kjenner for å øve medmenneskelighet, er Fargespill. Det ble formelt etablert av Ole Hamre og Sissel Saue i 2011. I vedtektene heter det at «fargespill skal gjennom (…) musikk, sang og dans, søke å fremme samhandling og forståelse mellom ulike etniske og religiøse grupper i samfunnet. På den måten skal Fargespill søke å gi deltakerne og publikum en opplevelse av mangfoldets muligheter». Alle som har sett Fargespill i aksjon, blir grepet av både den kunstneriske kvaliteten og den varme medmenneskeligheten. Her ligger mye øvelse bak.

Når politikere i dag uten blygsel argumenterer for at vi bare bør tenke på oss selv, frykter jeg for at dette også vil påvirke den oppvoksende generasjon. Trump avsluttet sin innsettelsestale med å proklamere at «ingenting vil stå i veien for oss, fordi vi er amerikanere». Merk begrunnelsen: « …, fordi vi er amerikanere.» Ikke et eneste ord om solidaritet, nestekjærlighet, fellesskap eller ansvar for kommende generasjoner. Alt handlet om egen fortreffelighet og «America first!»

En gang lød det fra et annet stort land: «Deutschland, Deutschland über alles, über alles in der Welt!» Andre verdenskrig utfordret medmenneskeligheten og solidariteten sterkere enn noen gang. Det var etter den tragedien Halldis Moren Vesaas skrev ett av sine mest kjente dikt, «Tung tids tale». Det begynner slik: Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.

Tenk om politiske partier kunne bruke dette som slagord ved høstens valg! Det ville bety mye også for skolens arbeid for «nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet», slik det heter i formålsparagrafen.