Kjønnsidentitet og julegudstjeneste? Ja takk, begge deler!

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og KrF-leder Dag Inge Ulstein, som de siste dagene har offentliggjort sitt ønske om å få kjønnsidentitet ut av skolen, argumenterer begge med at biologien utelukker de øvrige kjønnskategoriene som regnbueflagget representerer. Fra naturens side kan man bare ha to kjønn, for det er denne kjensgjerningen vitenskapen har påvist. Vedum og Ulsteins meningsfeller provoseres av at ikke undervisningen i skolen retter seg etter slike nøytrale fakta.

En annen debatt jeg har sett utspille seg nå i førjulstiden, handler om hvorvidt vi skal ta elevene med på julegudstjenester, eller på gudstjenester i det hele tatt. Særlig Human-Etisk Forbund har kjempet mot religiøs eller rituell deltagelse og observasjon i undervisningssammenheng. 

På nettsidene sine skriver forbundet: “Vi mener at all undervisning og aktivitet i regi av den offentlige skolen, inkludert fag som omhandler religion, livssyn, filosofi og etikk, må være livssynsnøytral.”

I standpunktet om kjønnsidentitetens manglende rot i objektiv virkelighet, så vel som i standpunktet om at lærere bør etterstrebe en “livsynsnøytral” undervisning, tar man for gitt at subjekt-objekt-problemet i filosofien (som Descartes satte på dagsorden på 1600-tallet) er oppe og vedtatt. 

Dagens filosofer og vitenskapsfolk klør seg nok i hodet over hva i alle dager et nøytralt menneske er for noe. Både lærere og elever er forskjellige mennesker med forskjellige livssyn, religioner, kjønnsidentiteter og bakgrunner - alt sammen faktorer som helst skal med i den didaktiske relasjonsmodellen. 

Både Vedum, KrF og Human-Etisk forbund (og mange andre) ekskluderer her det unikt menneskelige ved oss, som for eksempel at vi kan være - faktisk oftest er - religiøse, og fremsnakker heller det som i vitenskapsteorien kalles positivisme; der den ideelle forskeren forholder seg nøytral, interesseløs, objektiv og empirisk til sitt arbeid. Jeg vil problematisere tendenser til at man forsøker å erkjenne læreren som en slik tom beholder.

På 1960-tallet utspilte det seg en positivismestrid på det vitenskapsteoretiske feltet, der tanken om “den objektive, verdinøytrale vitenskapsmannen” ble møtt med tilsvarende kritikk, blant annet av de tyske filosofene Jürgen Habermas (f. 1929) og Hans-Georg Gadamer (1900 - 2002). Begge hevder at noe slikt som et tomt, objektivt, nøytralt utgangspunkt for en forsker ikke finnes: at ingen i sannhet er interesseløse og “blanke”. 

Dermed oppsto en modernisering av hermeneutikken (fortolkningslæren) som nå skulle ta med i betraktningen - altså inkludere i de ulike forskningsprogrammene - at forskeren selv har et innhold og et utgangspunkt, med all sin iboende kunnskap og erfaring. Dette innholdet kan man ikke kle av seg, og dersom man forsøkte (og til og med lyktes) ville man likevel stå igjen som et slags subjekt. Bevissthet om dette idéhistoriske utviklingstrinnet er relevant for lærere, og kan ha avgjørende innflytelse på hvordan vi forstår yrkesutøvelsens premisser. Det bør vektlegges i de ulike lærerutdanningene.

For hva er egentlig den objektive virkeligheten der ute? Her finnes utallige svar i filosofien, fra Immanuel Kants (1724 - 1804) maksime om “tingen for meg” og “tingen for seg” til Edmund Husserls (1859 -1938) filterløse fenomenologi, til eksistensialisme. Det er interessant å merke seg at politiske debattanter som tar til orde mot kjønnsidentiteter og julegudstjenester i undervisningen, tilsynelatende favoriserer bestemte vitenskapelige analysenivåer (mikroskopiske størrelser, målbare fenomener, sansbar empiri) fremfor andre, og at dette får konsekvenser for pedagogisk praksis.

Den logiske feilslutningen at kun det sansbare er sant (som for øvrig ikke oppfyller sitt eget kriterium for sannhet), vil i ytterste konsekvens kunne fremmedgjøre elever som allerede har en usikker fremtid foran seg. Den menneskelige bevissthets erkjennelse, enten vi snakker om kjønnsidentitet eller religiøs erfaring, er like reell som kjønnskromosomene til et embryo eller Newtons matematiske lover. 

Idet man favoriserer et vitenskapelig analysenivå, oppstår samtidig pedagogiske, filosofiske og epistemologiske knuter. I verste fall ender man dessuten - som nå - opp med å devaluere individer og gruppers reelle erfaringer i full offentlighet.