Kroppsøvingsfaget – skolefaget uten egnede undervisningsrom?

Siden 1930-tallet har et grunnleggende prinsipp innenfor kroppsøving i norsk skole vært at store deler av undervisningen skal finne sted i gymsalen. Med sentraliseringen av norske skoler på 1960- og 70-tallet ble gymsalen nærmest sett på som en selvfølgelighet. Like selvfølgelig som gymsalen var også det tilhørende utstyrsrommet – et rom fylt opp av bukker, trampetter og tjukkaser. 

Dette utstyret var en respons på datidens læreplaner der mål-middel-pedagogikk basert på instruksjon og feilretting var normen. Samtidig var faget idrettsorientert. Øvelser som «frittstående gymnastikk og apparatgymnastikk» hadde en sentral plass i timene. Etterkrigstida var ei tid med tro på framskritt basert på teknologi, måling og effektivitet, noe som også gjenspeiles i læreplanen fra 1959. Her finner vi målet om at kroppsøving skal «gjøre elevene kjent med kroppen sin og lære hvordan den kunne gjøres effektiv» (Kirke- og undervisningsdepartementet, 1959). Dette instrumentelle synet på kroppen ble både gymsalen og det tilhørende utstyret symbolske bærere av.

I dag ser virkeligheten litt annerledes ut. Bukken har mistet mye av sin faglige relevans og har kanskje blitt kjørt på dynga. I beste fall lever den et rolig liv sammen med trampetten – stuet helt bakerst i hjørnet i utstyrsrommet, under alle gymmattene. Tjukkasen har, hvis vi ser på læreplanen i kroppsøving, utspilt sin opprinnelige rolle for lenge siden. Likevel er den fortsatt å observere rundt omkring i de norske skolene og ser ut til å tjene flere formål, selv om det meste av stoppen for lengst har forlatt den. Tjukkasen er observert som en gjenganger som stasjon under sirkeltrening, eller som en eksklusiv madrass under overnatting ved korpsleirer og svømmecuper.

At dette gamle utstyret har utspilt sin sentrale rolle, har sin årsak i kroppsøvingsfagets utvikling. Kroppsøving har i lang tid utviklet seg til å bli et læringsfag som tjener langt flere hensikter enn tankegangen om «et sunt legeme i en sunn kropp» fra 1930-tallet. Faget skal i dag stimulere til livslang bevegelsesglede, gjennom kroppslig læring, deltakelse og samspill i bevegelsesaktiviteter, samt i uteaktiviteter og naturferdsel (Utdanningsdirektoratet, 2019). Læreplanene har altså endret seg drastisk over en lang tidshorisont, mens utstyret og rommet (gymsalen) fortsatt bærer med seg deler av 1930-tallets symbolikk. Dermed har vi i dag et kroppsøvingsfag som vektlegger læring innenfor et bredt spekter av bevegelsesaktiviteter og pedagogiske innfallsvinkler samtidig som vi har et læringsrom med tilhørende utstyr som er tilpasset en annen tid og helt andre formål. Litt spissformulert kan vi si at gymsalen har blitt en pedagogisk og strukturell anakronisme – et rom som kanskje blir en barriere, snarere enn en støttende ramme for den faglige utvikling innen kroppsøvingsfaget?

Heldigvis bygges det også nye skoler i dag med moderne undervisningsrom som treffer samtiden bedre. Vi ser imidlertid at prinsippet om moderne undervisningsrom i tråd med dagens læringsformer ikke nødvendigvis omfatter kroppsøvingsfaget. Idet nye skolebygg reiser seg, ser vi at mange av dem bygges uten egne undervisningsrom for kroppsøving. Kommunenes løsning er ofte å bygge en flerbrukshall – en arena som skal tjene flere hensikter, offentlige så vel som private. Et søk gjort gjennom medieanalyse-motoren Retriever, viser at et stort antall flerbrukshaller har blitt prosjektert de siste årene. Det skrives om flotte haller med store flater, stor takhøyde, tribuner og moderne garderobeanlegg. 

Den slitne gymsalnøkkelen er byttet ut med flunkende nye elektroniske adgangskort. Lærere og elever sluses nå gjennom strømlinjeformede passasjer og foajeer beregnet på å håndtere det publikummet som strømmer til ulike arrangementer i hallen på ettermiddagstid. Flerbrukshallene kan dermed ved første øyekast virke som et stort framskritt for kroppsøvingsfaget. Hallene gir mulighet for stor aktivitet, fart, idrettsglede og -utfoldelse. Men gjør dette hallene til egnede undervisningsrom for den læringen som skal foregå i kroppsøvingsfaget? Ikke nødvendigvis.

Hallene er i stor grad tilpasset den frivillige idrettens normer med baner oppmerket etter internasjonale standarder. Hallene inviterer med dette til visse idretter, aktiviteter og ballspill mer enn andre. Det er også i stor grad de samme elevene som bruker flerbrukshallen i kroppsøving som i den frivillige idretten. Dette kan bidra til at skillet mellom idrett og kroppsøving viskes ut og det kan bli en krevende affære for elevene å forstå forskjellen på idrett som aktivitet og kroppsøving som læringsfag.

Kroppsøvingsfaget har som kjent gjennomgått en utvikling fra å være idrettsorientert til å vektlegge undervisning gjennom mer mangfoldige aktiviteter der elever lærer, sanser, opplever og skaper med kroppen. Ved siden av å praktisere bevegelsesaktivitet skal elevene reflektere over sentrale verdier som samspill, medvirkning, likestilling og likeverd innenfor et mangfoldig læringsfellesskap (Utdanningsdirektoratet, 2019). Vi er svært usikre på om flerbrukshallen, der flere klasser og skoler benytter rommet samtidig, med dertil tilhørende støynivå og distraksjoner, stimulerer til den ønskede formen for læring i tråd med læreplanen. Det er også grunn til å stille spørsmål ved om flerbrukshallen virker inkluderende på elever som selv ikke deltar på og mestrer idrettsaktiviteter på fritida, eller for de elevene som føler seg fremmedgjort på en idrettsarena.

I de mediesakene vi har lest, skrives det også om avstanden mellom skoler og flerbrukshaller. Realiteten for noen er at mye verdifull undervisningstid går med til å forflytte seg fra skolen til flerbrukshallen. I andre kommuner er bygging av flerbrukshall satt på vent, forsinket, lagt på is eller skrinlagt på grunn av stram kommuneøkonomi.

Situasjonen i dag, slik vi ser det, er derfor at vi har eldre skoler som har en gymsal lite tilpasset dagens læreplan, mens de nye skolene ofte har flerbrukshaller tilpasset den frivillige idretten og kulturlivet – hvis de i det hele tatt blir bygd. Dermed står kroppsøving frem som et fag med en læreplan som vektlegger former for læring som i liten grad ser ut til å understøttes av skolenes bygningsmessige infrastruktur. Derfor etterlyser vi en debatt rundt hvilke typer av læringsrom faget faktisk har behov for i dagens skole. Hvordan forholder Utdanningsdirektoratet seg til at læringsrommene og fagets målsetninger stadig er i utakt, og til at lokale forhold skaper svært ulike rammer for undervisningen innenfor dagens enhetsskole?

I forlengelsen av disse spørsmålene kan det være grunn til å minne om at læreplanen fra 1939 faktisk også adresserte problemstillinger rundt undervisningsrom. Her ble både uterommet og klasserommet skissert som alternativer. «Klasseromsgymnastikk driver en med når en ikke har nok gymnastikklokaler og heller ikke har høve til å ha kroppsøving ute» (Kirke- og undervisningsdepartementet, 1939, s, 196). I dag som den gang blir det tydelig hvordan lokale forhold gir elevene helt ulike muligheter og dermed ulike læringsutbytter i faget!

Referanser

• Kirke- og undervisningsdepartementet. [KUD] (1939). Normalplan for byfolkeskolen. Hentet 30.05.24 fra: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2017062307152?page=197
• Utdanningsdirektoratet. (2019). Læreplan i kroppsøving (Kro01-05). Fastsatt som forskrift. 
• Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 https://www.udir.no/lk20/kro01-05?lang=nob

Ballspillundervisning i kroppsøving

Fysisk aktivitet påverkar ikkje skoleprestasjonar