Da kommunens
skolesjef Karl Axel Moen anbefalte å fjerne boken Gender Queer av Maia
Kobabe - ikke fordi han ikke forstår verdien av innholdet, men på grunn av
bokens illustrative bilder og skolens rykte prøvde han å ri to hester på
en gang. Han sa både ja og nei til boken.
Videre dyttet han avgjørelsen over på
en rektor - men med ganske stramme anbefalinger. Det minner litt om å ta en
avgjørelse uten å ta den. Han hadde neppe regnet med at den årvåkne
bibliotekaren Marit Sagen Solheims anfektelser skulle vekke harme lokalt og
nasjonalt.
Så hva kan vi lære av denne
hendelsen?
I bresjen for minoriteter
Først
avklaringer: I kronikken har jeg på meg tre hatter; forfatterhatten, lærerens
og demokratiets hatt.
Jeg kjenner også bokens norske forlegger - og
arbeider på skolen som har havnet i stormens øye. Jeg skriver imidlertid som
privatperson, og forsvarer egne verdier, ettersom forleggeren er voksen, og kan
forsvare seg selv. Jeg er ikke kjønnsaktivist, men går gjerne i bresjen for
minoriteter, for retten til å være annerledes, og til å finne informasjon. Og -
det var jeg, som i sin tid, fikk hentet denne boken inn i hyllene til vårt
skolebibliotek - fordi jeg mente den kunne bidra til kunnskapsøkning og
innsikt.
Ønsker
skolesjefen tannløshet?
Den lille
fortellingen om identitet og kjønn fra et personlig perspektiv, har en håndfull
illustrasjoner, som i kontekst vanskelig kan kategoriseres som pornografiske,
noe de fleste lesere vil oppdage. Forunderlig er det at Karl Axel Moen, uten å
referere til spesifikke illustrasjoner - og konteksten, ganske enkelt anbefalte
å få boken bort fra samtlige av kommunens 1-10 skoler, med henvisning
til at Bibliotekssentralen anbefaler en aldersramme fra 16 år.
Å sette
aldersgrenser på bøker er uansett en diskutabel praksis - men til skolesjefens
opplysning; på en 1-10 skole er det faktisk mange 16-åringer. Og litt vel
drastisk er vel “anbefaling om fjerning”, fordi innhold kan oppfattes
utfordrende for “enkelte familier”? Blir dette malen, er jeg redd det tynnes
raskt i bokradene på landets skolebiblioteker.
Skal barn og unge
kun undervises i tannløse tema - a la TV-sendinger i Iran; fotball,
naturprogram (uten paringsakt) og værvarsel? I en tid der berøringsangst og
meningsfobi brer om seg, må skolesjefen ha tillit til at ungdom ønsker og
trenger vanskelige tema. Og han må ha ryggrad til å være et demokratisk,
inkluderende fyrtårn, som ikke skyver rektorer, lærere og i ytterste konsekvens
elevene foran seg, for å please enkelte høylytte foreldre.
I sosiale medier
sier leder for FAU ved skolen, Ellen Knudsen, blant annet at det ikke
har vært en foreldrestorm, eller FAU som har bidratt til at boken ble tatt ut i
første omgang. At
enkeltpersoner kan ha friske meninger - God bless. Det er lov. Men merkelig
hvis det skal innvirke på hele kommunens kulturpolitikk - avgjørelser som ikke
har vært løftet i noe gruppefora, verken blant foreldre eller i kollegiet.
Et
støttende redskap
I
(Arendals)skolene har vi mange barn og unge som baler med spørsmål om kjønn og
identitet. Ofte står de ensomme, kanskje i kamp med både forakt og selvforakt. Voksenpersoner
i nærheten mangler ofte kunnskap om emnet. Det var derfor jeg foreslo innkjøp
av denne boken. Jeg så at ungdom var nysgjerrig på temaet.
Mange elever gikk -
og går gjennom relevante, personlige prosesser. Boken kunne være en moralsk
støtte for dem - og et utgangspunkt for kunnskap og forståelse for meg som
underviser. Ja - jeg så de få sekvensene med kropp og seksualitet, men jeg
mente de stod seg godt i konteksten “ung og søkende”, og “kropp og seksualitet” blir
behandlet på en realistisk måte.
I boken lærer man
om kjærlighet til seg selv, til andre, om aksept og om å finne sin plass i
verden - det er lov å være annerledes, og emnet. Det kan gi noe ungdom sliter
med; selvtillit.
Gjem
bort boken - og ungdommene.
Hvis det er kropp
og seksualitet man frykter, så byr enhver TV-serie på plenty av dette.
Barn og
unge i dag er bare et tastetrykk unna pornografiens multivers. Et minimum av
kunnskap om samtiden, viser at de henter massive mengde desinformasjon, usunne
idealer og ideer derfra. Jeg skjønner foreldres bekymringer og behov for litt
kontroll. Men av alle disse “ondene”;
finner jeg det vanskelig å tenke på Gender Queer som det største.
Selv om boken skjules,
finnes fremdeles ungdom som sliter med identitetsspørsmål. Hva gjør vi med de
som ikke passer inn? Skal vi gjemmer dem også bort?
Vår skole har i
flere år scoret ganske godt på elevundersøkelser. Unntak er det alltids, for
all del. Men mine kollegaer strekker seg langt for at elever skal være trygge
og glade. Å stappe denne boken bort, gir en elendig signaleffekt til unge
mennesker; annerledeshet blir skamfullt, tabu og sært.
Fra før av vet vi
at mennesker med uklar kjønnsidentitet kan slite med psykiske problemer og
utenforskap. Skam og følelsen av å være annerledes gjør det ekstra vanskelig å
finne sin plass. I en dansk forskningsundersøkelse, publisert i det medisinske
tidsskriftet JAMA, ser vi at for eksempel transpersoner prøver å begå selvmord nesten
åtte ganger oftere enn andre.
At noen lesere
velger å lese boken som idelogi er
uunngåelig, men det er lov å legge den boken fra seg - eventuelt hate den. Men
den bør likevel være tilgjengelig for andre som finner kunnskap og håp i de
samme sidene.
Likeverd, demokrati og kritisk
refleksjon
Vel har skolen,
som Moen sier til Agderposten 9. 12 et overordnet ansvar for å ta initiativ
til og tilrettelegge for samarbeid. Dette innebærer å sørge for at foreldre og
foresatte får nødvendig informasjon, og for at de gis mulighet til å ha
innflytelse på sine barns skolehverdag.
Dette ansvaret er det i første
rekke lærerne som hver dag prøver så godt de kan å overholde. Men lærerne har
også et annet ansvar: de skal svare for læreplanene og Opplæringsloven.
Blant
læringsmålene er for eksempel likeverd, demokrati og kritisk refleksjon en viktig del
av (ut-)dannelsen. Skolen skal fremme
demokratiske verdier og holdninger som motvekt mot fordommer og diskriminering.
Skolen skal også skape respekt for at mennesker er forskjellige, og elevene
skal lære å løse konflikter på en fredelig måte.
Det kan være
vanskelig og ubehagelig for alle parter. Men det er pålagt oss undervisere.
Stadig oftere
leser vi om lærere som er engstelige for å ta opp visse tema som kan “sette fyr” på klasserommene, f.eks.
religion, Midtøsten og spørsmål som angår kjønn og identitet. Det er for slapt
å omgå det vi ikke liker. Elevene trenger dessuten trening i å stå i noe de
misliker, de må øve seg på mangfold og argumentasjon hvis de er uenige. I
motsatt - og verste fall står vi plutselig i en konform verden der lærerne blir
vage etterplaprere, dropper vanskelige tema, eller plutselig blir et hode
kortere (les: Samuel Paty).
Tillitsbasert ledelse
En annen ting er
hvorfor skolesjefen ikke stoler på at de ansatte på skolen er i stand til å
veilede en ung leser i litteratur som utfordrer.
Jeg forventer at en sjef skal
ha tillit til at vi i denne standen evner å forklare og utdype. Hvert år hører
vi at seksualundervisningen er for dårlig. I temauken Uke 6 lærer
elevene alt fra kjønnsdelenes anatomi, til å håndtere følelser, sette grenser,
tolke kroppsspråk og se opp og ned på en kondom. Samtidig gjemmer vi bort en liten
bok om å finne sin egen identitet.
Det
nord-koreanske biblioteket
Med forfatterhatten
på ser ikke saken bedre ut.
Det bør være selvinnlysende hvorfor vi ikke fjerner
bøker vi ikke liker.
På skolebiblioteket står det også bøker med bilder av
kjønnsdeler. Vekk med dem? Hva med Bibelen? Ateister kunne kanskje tenke seg
den på lageret. Sånn kan man holde på. Til slutt er man i Nord-Korea. Grov
forenkling. Men i skjermene og hyperlenkenes fordummende tidsalder, bør vi være
fornøyde med at folk overhodet gidder å lese. Hvis man ikke liker boken, kan
man bare legge den fra seg.
Gjemme kunst? Gjemme mennesker?
Litteratur er
kunst. Kunst kan være vakkert, men også provoserende og vanskelig. Noen
foretrekker å fjerne, latterliggjøre eller forby kunst som er komplisert, enten
i form eller innhold. Entartete kunst - degenerert kunst, kalte
nazistene kunst som kolliderte med deres estetiske/ ideologiske forventninger.
De ville ha motstandsløs kunst uten utfordringer. Alle skulle like det samme.
Alle skulle gå i takt. Et slikt regime er ikke sunt.
Et av
faresignalene i et fritt samfunn, er byråkratiske og ideologiske innskrenkninger
av kunstens og ytringers rom. Ofte går kunstnerne først, sier ubehageligheter,
nevner det unevnelige. De står gjerne i opposisjon, lette å angripe, fordi de
skiller seg ut.
Angrip dem
gjerne! Men gjør det med rettferdige midler, åpent. Gi rom til ulike stemmer. Å
forby kunstuttrykk, ytringer kan være en kjapp måte å unngå husbråk på i første
omgang, men i det lange løp er det en strategi som slår tilbake på den som
prøver å kneble ubehagelige meninger, i form av dumhet, intoleranse og frykt.
Dessuten - denne
boken er ikke en roman, men en selvbiografi, en fortelling om et ekte
mennesker, til andre ekte mennesker. Kanskje går det an å gjemme en bok. Men
menneskene - de forsvinner ikke de. De blir bare skjøvet ut.
Lydhør
rektor. Stum skolesjef
Nå har en lydhør
rektor på Roligheden snudd. Det er en klok kvalitet å tenke seg om en gang til.
Boken skal være tilgjengelig, og Lise Dukane har offentlig sagt at det var en
feilaktig avgjørelse. Men hva med skolesjefen? Hva har han sagt?
Det må føles litt
rart å være ham i dag, for hvis ingen hadde lyst til å lese boken før, blir den
i hvertfall etterspurt nå! Flott det, så kan de som leser den, selv gjøre seg
opp en mening i ettertid.
Så sant de får
tak i den.
