Når bok blir en trussel: Det større bildet

Da kommunens skolesjef Karl Axel Moen anbefalte å fjerne boken Gender Queer av Maia Kobabe - ikke fordi han ikke forstår verdien av innholdet, men på grunn av bokens illustrative bilder og skolens rykte prøvde han å ri to hester på en gang. Han sa både ja og nei til boken. 

Videre dyttet han avgjørelsen over på en rektor - men med ganske stramme anbefalinger. Det minner litt om å ta en avgjørelse uten å ta den. Han hadde neppe regnet med at den årvåkne bibliotekaren Marit Sagen Solheims anfektelser skulle vekke harme lokalt og nasjonalt.

Så hva kan vi lære av denne hendelsen?

I bresjen for minoriteter

Først avklaringer: I kronikken har jeg på meg tre hatter; forfatterhatten, lærerens og demokratiets hatt. 

Jeg kjenner også bokens norske forlegger - og arbeider på skolen som har havnet i stormens øye. Jeg skriver imidlertid som privatperson, og forsvarer egne verdier, ettersom forleggeren er voksen, og kan forsvare seg selv. Jeg er ikke kjønnsaktivist, men går gjerne i bresjen for minoriteter, for retten til å være annerledes, og til å finne informasjon. Og - det var jeg, som i sin tid, fikk hentet denne boken inn i hyllene til vårt skolebibliotek - fordi jeg mente den kunne bidra til kunnskapsøkning og innsikt.

Ønsker skolesjefen tannløshet?

 Den lille fortellingen om identitet og kjønn fra et personlig perspektiv, har en håndfull illustrasjoner, som i kontekst vanskelig kan kategoriseres som pornografiske, noe de fleste lesere vil oppdage. Forunderlig er det at Karl Axel Moen, uten å referere til spesifikke illustrasjoner - og konteksten, ganske enkelt anbefalte å få boken bort fra samtlige av kommunens 1-10 skoler, med henvisning til at Bibliotekssentralen anbefaler en aldersramme fra 16 år. 

Å sette aldersgrenser på bøker er uansett en diskutabel praksis - men til skolesjefens opplysning; på en 1-10 skole er det faktisk mange 16-åringer. Og litt vel drastisk er vel “anbefaling om fjerning”, fordi innhold kan oppfattes utfordrende for “enkelte familier”? Blir dette malen, er jeg redd det tynnes raskt i bokradene på landets skolebiblioteker.

Skal barn og unge kun undervises i tannløse tema - a la TV-sendinger i Iran; fotball, naturprogram (uten paringsakt) og værvarsel? I en tid der berøringsangst og meningsfobi brer om seg, må skolesjefen ha tillit til at ungdom ønsker og trenger vanskelige tema. Og han må ha ryggrad til å være et demokratisk, inkluderende fyrtårn, som ikke skyver rektorer, lærere og i ytterste konsekvens elevene foran seg, for å please enkelte høylytte foreldre.

I sosiale medier sier leder for FAU ved skolen, Ellen Knudsen, blant annet at det ikke har vært en foreldrestorm, eller FAU som har bidratt til at boken ble tatt ut i første omgang. At enkeltpersoner kan ha friske meninger - God bless. Det er lov. Men merkelig hvis det skal innvirke på hele kommunens kulturpolitikk - avgjørelser som ikke har vært løftet i noe gruppefora, verken blant foreldre eller i kollegiet.

Et støttende redskap

 I (Arendals)skolene har vi mange barn og unge som baler med spørsmål om kjønn og identitet. Ofte står de ensomme, kanskje i kamp med både forakt og selvforakt. Voksenpersoner i nærheten mangler ofte kunnskap om emnet. Det var derfor jeg foreslo innkjøp av denne boken. Jeg så at ungdom var nysgjerrig på temaet. 

Mange elever gikk - og går gjennom relevante, personlige prosesser. Boken kunne være en moralsk støtte for dem - og et utgangspunkt for kunnskap og forståelse for meg som underviser. Ja - jeg så de få sekvensene med kropp og seksualitet, men jeg mente de stod seg godt i konteksten “ung og søkende”, og “kropp og seksualitet” blir behandlet på en realistisk måte.

I boken lærer man om kjærlighet til seg selv, til andre, om aksept og om å finne sin plass i verden - det er lov å være annerledes, og emnet. Det kan gi noe ungdom sliter med; selvtillit.

Gjem bort boken - og ungdommene.

Hvis det er kropp og seksualitet man frykter, så byr enhver TV-serie på plenty av dette. 

Barn og unge i dag er bare et tastetrykk unna pornografiens multivers. Et minimum av kunnskap om samtiden, viser at de henter massive mengde desinformasjon, usunne idealer og ideer derfra. Jeg skjønner foreldres bekymringer og behov for litt kontroll. Men av alle disse “ondene”; finner jeg det vanskelig å tenke på Gender Queer som det største.

Selv om boken skjules, finnes fremdeles ungdom som sliter med identitetsspørsmål. Hva gjør vi med de som ikke passer inn? Skal vi gjemmer dem også bort?

Vår skole har i flere år scoret ganske godt på elevundersøkelser. Unntak er det alltids, for all del. Men mine kollegaer strekker seg langt for at elever skal være trygge og glade. Å stappe denne boken bort, gir en elendig signaleffekt til unge mennesker; annerledeshet blir skamfullt, tabu og sært.

Fra før av vet vi at mennesker med uklar kjønnsidentitet kan slite med psykiske problemer og utenforskap. Skam og følelsen av å være annerledes gjør det ekstra vanskelig å finne sin plass. I en dansk forskningsundersøkelse, publisert i det medisinske tidsskriftet JAMA, ser vi at for eksempel transpersoner prøver å begå selvmord nesten åtte ganger oftere enn andre.

At noen lesere velger å lese boken som idelogi er uunngåelig, men det er lov å legge den boken fra seg - eventuelt hate den. Men den bør likevel være tilgjengelig for andre som finner kunnskap og håp i de samme sidene.

Likeverd, demokrati og kritisk refleksjon

 Vel har skolen, som Moen sier til Agderposten 9. 12 et overordnet ansvar for å ta initiativ til og tilrettelegge for samarbeid. Dette innebærer å sørge for at foreldre og foresatte får nødvendig informasjon, og for at de gis mulighet til å ha innflytelse på sine barns skolehverdag.

Dette ansvaret er det i første rekke lærerne som hver dag prøver så godt de kan å overholde. Men lærerne har også et annet ansvar: de skal svare for læreplanene og Opplæringsloven. 

Blant læringsmålene er for eksempel likeverd, demokrati og kritisk refleksjon en viktig del av (ut-)dannelsen. Skolen skal fremme demokratiske verdier og holdninger som motvekt mot fordommer og diskriminering. Skolen skal også skape respekt for at mennesker er forskjellige, og elevene skal lære å løse konflikter på en fredelig måte.

Det kan være vanskelig og ubehagelig for alle parter. Men det er pålagt oss undervisere.

Stadig oftere leser vi om lærere som er engstelige for å ta opp visse tema som kan “sette fyr” på klasserommene, f.eks. religion, Midtøsten og spørsmål som angår kjønn og identitet. Det er for slapt å omgå det vi ikke liker. Elevene trenger dessuten trening i å stå i noe de misliker, de må øve seg på mangfold og argumentasjon hvis de er uenige. I motsatt - og verste fall står vi plutselig i en konform verden der lærerne blir vage etterplaprere, dropper vanskelige tema, eller plutselig blir et hode kortere (les: Samuel Paty).

Tillitsbasert ledelse

En annen ting er hvorfor skolesjefen ikke stoler på at de ansatte på skolen er i stand til å veilede en ung leser i litteratur som utfordrer. 

Jeg forventer at en sjef skal ha tillit til at vi i denne standen evner å forklare og utdype. Hvert år hører vi at seksualundervisningen er for dårlig. I temauken Uke 6 lærer elevene alt fra kjønnsdelenes anatomi, til å håndtere følelser, sette grenser, tolke kroppsspråk og se opp og ned på en kondom. Samtidig gjemmer vi bort en liten bok om å finne sin egen identitet.

Det nord-koreanske biblioteket

 Med forfatterhatten på ser ikke saken bedre ut. 

Det bør være selvinnlysende hvorfor vi ikke fjerner bøker vi ikke liker. 

På skolebiblioteket står det også bøker med bilder av kjønnsdeler. Vekk med dem? Hva med Bibelen? Ateister kunne kanskje tenke seg den på lageret. Sånn kan man holde på. Til slutt er man i Nord-Korea. Grov forenkling. Men i skjermene og hyperlenkenes fordummende tidsalder, bør vi være fornøyde med at folk overhodet gidder å lese. Hvis man ikke liker boken, kan man bare legge den fra seg. 

Gjemme kunst? Gjemme mennesker? 

Litteratur er kunst. Kunst kan være vakkert, men også provoserende og vanskelig. Noen foretrekker å fjerne, latterliggjøre eller forby kunst som er komplisert, enten i form eller innhold. Entartete kunst - degenerert kunst, kalte nazistene kunst som kolliderte med deres estetiske/ ideologiske forventninger. De ville ha motstandsløs kunst uten utfordringer. Alle skulle like det samme. Alle skulle gå i takt. Et slikt regime er ikke sunt.

Et av faresignalene i et fritt samfunn, er byråkratiske og ideologiske innskrenkninger av kunstens og ytringers rom. Ofte går kunstnerne først, sier ubehageligheter, nevner det unevnelige. De står gjerne i opposisjon, lette å angripe, fordi de skiller seg ut.

Angrip dem gjerne! Men gjør det med rettferdige midler, åpent. Gi rom til ulike stemmer. Å forby kunstuttrykk, ytringer kan være en kjapp måte å unngå husbråk på i første omgang, men i det lange løp er det en strategi som slår tilbake på den som prøver å kneble ubehagelige meninger, i form av dumhet, intoleranse og frykt.

Dessuten - denne boken er ikke en roman, men en selvbiografi, en fortelling om et ekte mennesker, til andre ekte mennesker. Kanskje går det an å gjemme en bok. Men menneskene - de forsvinner ikke de. De blir bare skjøvet ut.

Lydhør rektor. Stum skolesjef

Nå har en lydhør rektor på Roligheden snudd. Det er en klok kvalitet å tenke seg om en gang til. Boken skal være tilgjengelig, og Lise Dukane har offentlig sagt at det var en feilaktig avgjørelse. Men hva med skolesjefen? Hva har han sagt?

Det må føles litt rart å være ham i dag, for hvis ingen hadde lyst til å lese boken før, blir den i hvertfall etterspurt nå! Flott det, så kan de som leser den, selv gjøre seg opp en mening i ettertid.

Så sant de får tak i den.