Da enhetsskolen ble innført i Norge i overgangen til 1900-tallet, lå det både pedagogiske og nasjonsbyggende ideer til grunn. Et skolesystem som skulle favne alle hadde røtter i opplysningstiden og ble i Norge videreutviklet til å være en viktig del av et sosialt og klassepolitisk velferdsprosjekt. En bærende idé er å gi alle barn like muligheter gjennom retten til offentlig utdanning. Barn med ulike faglige forutsetninger og interesser går sammen og lærer av og med hverandre. Denne type organisering innebærer et stort behov for pedagogisk tilrettelegging og tilpasset opplæring innenfor gruppa. Lengden på det obligatoriske læringsløpet har utviklet seg fra 7-årig folkeskole i 1920 til 10-årig grunnskole i dag.
Innholdet har utviklet seg i takt med samfunnet og politiske styringspartiers ideologi, men det har eksistert bred politisk enighet om verdien av enhetsskolen. I dag har alle rett til også å gå på videregående skole, noe som kan ses som en forlengelse av enhetsskolen fra 10 til 13 år.
Barnehagen spiller i dag en avgjørende rolle, både for samfunnsutviklingen og som starten på barnas utdanning og danning. Utviklingen av barnehagetilbudet i Norge har gått i et rasende tempo. I 1970 gikk 3 prosent av barna i barnehage. I 2000 var andelen økt til 62 prosent. Fra 2009 ble det lovfestet rett til barnehageplass for alle som ønsker det, og i dag går 94 % av barna i barnehage. Barnehagen kan ses som et ledd i det store enhetsskoleprosjektet, der man fra tidlig alder lærer, leker og utvikler seg sammen med andre barn, med pedagoger som tilpasser og veileder den enkelte innenfor et mangfoldig fellesskap.
Gjennom årene har intensjonene med like muligheter for alle og ønsket om at alle skal med kommet til uttrykk blant annet gjennom avviklingen av spesialskoler, skroting av nivådifferensierte kursplaner, lovfestet rett til spesialpedagogisk tilrettelegging, tilpasset opplæring, satsing på integrering og inkludering i ordinær barnegruppe/elevgruppe og fokus på at normalbegrepet skal tolkes vidt. Likevel kan det virke som om hele prosjektet nå er i ferd med å gå i oppløsning. Utdannings- og oppvekstsektoren er under sterkt press. Skoletilbudet som møter det store elevmangfoldet kan ikke lenger sies å være differensiert og tilpasset slik at det gir alle en opplevelse av mestring, faglig utvikling og sosial tilhørighet.
Barnehagetilbudet er ikke lenger så pedagogisk som barnehageloven sier at det skal være, da deler av dagen, iblant hele, er så lavt bemannet at tilbudet blir rent tilsyn. Lærerne, både i skole og barnehage, får ikke lenger brukt kompetansen sin på det de er utdannet til, fordi stadig nye oppgaver og ansvarsområder tvinger dem til å bruke sine ressurser på annet enn pedagogikk. Det handler om dokumentasjonskrav, administrative oppgaver, fysiske utførelser som medisinering, renhold og tilsyn, samt en langt tettere oppfølging enn før av enkeltelever/ -barn og foresatte gjennom samtaler og møter. Et stadig mer komplekst samfunn gir stadig mer komplekse utfordringer som skole og barnehage skal løse.
Lærerutdanningene er også under sterkt press. Svak finansiering gjør at det må velges mellom undervisning og veiledning av fremtidens lærere på den ene siden, og forskning og utvikling på den andre siden.
Det mangfoldige samfunnet vi ønsker oss, med inkluderende praksis og likeverdige muligheter for alle, koster mer enn vi tilsynelatende er villige til å betale for. I praksis tvinger vi derfor alle barn og unge gjennom samme form, inn i samme løp, uavhengig av forutsetninger eller muligheter til å gjennomføre. Mangfoldet, som i teorien løftes fram som en styrke for samfunnet, blir i praksis forsøkt homogenisert. De barn/elever som mestrer de faglige og sosiale utfordringer godt, har blitt malen for alle barn og unge. De som har ulike typer faglige eller sosiale vansker, blir i dagens system en utfordring, fordi de avviker fra standard. Den individuelle tilpasningen som skulle ligge i bunn for vårt utdanningssystem uteblir.
Paradokset er at vi i skoler og barnehager aldri før har tatt så mange individuelle hensyn som nå. Den individuelle tilpasningen handler imidlertid ikke så mye om fag og opplæring, men om sosiale forhold, livets små og store utfordringer, foreldres ønsker og enkeltelevers preferanser. Har vi mistet retningen i streben etter individuell tilpasning?
Mange piler peker i feil retning: Pisa-resultatene går ned, psykisk uhelse blant unge øker, det er økning i antall barnehage- og skolevegrere, og mobbetallene går opp. Vold og trusler om vold øker, både i alvorlighetsgrad og omfang. Ungt utenforskap er blitt et samfunnsproblem.
En endring må skje. Flere politiske partier lanserer nå ideer til hvordan den negative utviklingen skal snus, og i debatten som kommer er det essensielt at vi som organisasjon og profesjon er på ballen. Vi skal ta ansvar og si tydelig fra om hvilke oppgaver vi ikke kan gjøre, og hvordan kjerneoppgavene til skole og barnehage bør løses. Ansvarsfordelingen mellom skole/barnehage, støttesystemene, helsesektor og foreldre/foresatte må tydeliggjøres. Politikerne må ta sitt ansvar og sørge for nok ressurser til at tilbudet blir kvalitativt godt og i tråd med intensjonene. Sammen må vi jobbe for å skape et mer realistisk bilde av hva skoler og barnehager kan forventes å gjøre. Sammen må vi skape en skole og barnehage for framtida, der alle barn og unge faktisk gis like muligheter til å lykkes i livet, gjennom faktisk likeverdig opplæring og utdanning. I denne skolen og barnehagen er det essensielt at læreren gis mulighet til å bruke sin utdanning og sin kompetanse, innenfor rammer som gjør det mulig å lykkes med oppdraget:
Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Barnehagen skal fremme demokrati, mangfold og gjensidig respekt, likestilling, bærekraftig utvikling, livsmestring og helse. (Barnehageloven og rammeplan for barnehagen)
Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid med hjemmet, åpne dører mot verden og framtida og gi elevene og lærlingene historisk og kulturell innsikt og forankring. Elever og lærlinger skal utvikle kunnskap, ferdigheter og holdninger slik at de kan delta i arbeid og i fellesskap i samfunnet. De skal lære seg å tenke kritisk, og opplæringen skal fremme demokrati og vitenskapelig tenkemåte. (Opplæringslovens formålsparagraf og overordnet del av LK20)
Hvordan skal vi som samfunn organisere skole og barnehage for framtida? Er målet fortsatt en felles grunnopplæring fra barnehage til videregående skole? Hva bør være lærerens primæroppgaver i de ulike fasene av utdanningsløpet? Hvordan kan vi som lærerprofesjon ta ansvar i snuoperasjonen som må til?
Utdanningsforbundet Trondheim mener intensjonene som lå til grunn ved utviklingen av enhetsskolen må løftes fram og synliggjøres enda bedre i framtidas skole og barnehage. Den oppvoksende generasjon skal håndtere komplekse utfordringer: klimakrise; konflikt og krig; demokrati under press; terrorisme og polarisering; og en digital utvikling i rasende tempo, med KI, sosiale medier og desinformasjon. Det er derfor viktigere enn noen gang at våre barn og elever utvikler gode samarbeidsevner, forståelse for verdien av mangfold, fellesskap og demokrati, respekt for forskningsbasert kunnskap og evne til kritisk tenkning. Danningsoppdraget må få like stor plass som utdanningsoppdraget.
Mennesket er vår viktigste ressurs framover, og vi trenger alle som en. Da må alle gis reell mulighet til å utvikle sine evner og finne sin plass i fellesskapet. Enhetsskolen må vernes om og videreutvikles. Individuell tilrettelegging og tilpasset opplæring må gjeninnføres i praksis. Alternative læringsarenaer må utvikles og tas i bruk ved behov, uten at det skal gå på bekostning av enkeltelevers opplevelse av å være inkludert i fellesskapet. Det må ryddes opp i hvilke ansvarsoppgaver som skal ligge til skole og barnehage, og hvilke oppgaver som skal ut. Nasjonale og lokale myndigheter må ta inn over seg at, skal vi lykkes, så må det investeres i nok bemanning og gis rammebetingelser som gjør det mulig å ivareta samfunnsmandatet. Framtidas skole og barnehage trenger lærere med god faglig tyngde og evne til kritisk tenkning. Da trenger vi velfinansierte og forskningsbaserte lærerutdanninger.
Den enkelte lærer må sammen med sitt profesjonsfellesskap ta ansvar for at hele samfunnsmandatet, både utdanningsoppdraget og danningsoppdraget, kommer til uttrykk i sin lærergjerning. Da må vi ta tak i det vi faktisk kan gjøre noe med, vår egen praksis i vår egen barne- og elevgruppe, fra og med i dag. Samtidig som vi skal stille tydelige krav til skole- og barnehageeiere, og til myndighetene nasjonalt og lokalt, så skal vi være vårt profesjonelle ansvar bevisst, og jobbe i tråd med lærerprofesjonens etiske plattform for å ivareta vårt samfunnsmandat på en ansvarlig og tillitvekkende måte.
*) Denne uttalelsen ble vedtatt av årsmøtet for Utdanningsforbundet Trondheim 19.-20. mars 2025.
