Leandro vokste opp i gettoen i Brasil. Nå har han drømmejobben i barnehage og fersk master. 

Barna flokker seg rundt bena til Leandro Rodrigues Rocha når han beveger seg i gangene på Jettegryta Barnehage på Mortensrud.

Han vinker søtt, deler ut klemmer og godord til de mange som strekker armene mot ham.

Her har han jobbet som barnehagestyrer siden høsten 2023.

I år går han ut med master i barnehagekunnskap ved Oslo Met, som en av få menn med flerkulturell bakgrunn. 

– Jeg har vært veldig lettrørt siste tiden, for jeg kan fortsatt ikke helt forstå at det er sant, sier Leandro Rodrigues Rocha. 

For veien til lederstilling og mastergrad begynte på andre siden av kloden og har vært mer krøkkete enn for de aller fleste.

Vokste opp i fattigdom

Da Leandro vokste opp i en liten provins nord i Brasil, var familien så fattig at de ikke hadde råd til skolesekker til barna. Bøkene bar han i plastposer.

De var tre brødre, og etter hvert en lillesøster med downs syndrom, som bodde med moren og storfamilien. Det var lite albuerom og sterke følelser.

– Nabolaget var en slags getto. Gutta mine var ikke en kriminell gjeng, men mange havnet på feil spor i livet. Og i dag er mange av mine nærmeste døde.

Allerede som 7-åring begynte han å selge is fra en vogn som han trillet gatelangs. Og gjennom hele barndommen hjalp han til i onkelens restaurant. Da han var 12-år begynte natteskiftene.

Familien hadde ikke tilgang på rent drikkevann eller næringsrik mat. Jernmangel og hepatitt preget Leandro i barneårene, og skoledagen handlet om å «ta seg sammen». 

Det var ikke før langt senere i livet han forsto at han hadde andre utfordringer med skole i tillegg til de åpenbare.

Feirer Pride

Ved en tilfeldighet møtte han ei kvinne fra Norge som var på utveksling i Brasil fra Universitetet i Bergen. De forelsket seg og ble gravide. Hun flyttet til Brasil. Det var i 2009.

Leandro var svært engasjert i lokalsamfunnet og jobbet i et politisk ungdomsparti. Økonomien i Brasil hadde tatt seg opp, og levekårene var blitt bedre for mange. Paret så for seg en fremtid sammen i Sør-Amerikas største stat.

Samme dag som de skulle fortelle familien om livet i magen, kom dødsbeskjeden.

Eldstebroren hadde tatt livet av seg. 

– Han var homofil, og vi var en veldig homofobisk familie. Vi kunne slenge bemerkninger når vi var sinte på ham, og han fant heller ikke aksept i samfunnet.

Tårene veller opp når Leandro forteller om storebroren sin, Fernando. Som mange andre som har opplevd selvmord blant sine nærmeste, har Leandro følt på mye skyldfølelse og skam. 

I dag kjenner han et ekstra ansvar for å bidra til et samfunn hvor alle skal føle seg velkommen. 

– Man får kanskje noen blikk når man går rundt som en brun mann på Mortensrud med regnbuefarger rundt halsen, men jeg er opptatt av å vise mine brødre og søstre hva jeg står for.

Han syns Pride er en viktig markering, og brenner for at barn skal føle seg sett og inkludert. Han er ekstra observant på guttene som lett faller fra.

– Og om jeg bare kan hjelpe noen få, så skal jeg legge all energien min i det.

Fått hjelp på veien

Etter brorens bortgang ble Norge et sted å starte på nytt for den lille familien.

I dag er han skilt, men har samboer og en sønn på 15 år som har vokst opp i Norge. 

– Jeg vil at folk skal ha troa på systemet og velferdsstaten her i Norge. Du er heldig som har en velferdsstat som stiller opp. Og langs hele min reise har jeg møtt omsorgsfulle personer som har løftet meg frem.

Han har mange på takkelisten sin. Men trekker blant annet frem veilederen sin på Oslo Met, Lars Gulbrandsen.

– Jeg hadde absolutt verdens beste veileder, som er en autoritet i forskning om barnehage. Ikke bare barnehage egentlig. Når SSB-folkene har trøbbel, er det han de ringer, forteller Leandro om mannen som har betydd mye for ham.

Da Leandro jobbet med masteren, ble han samtidig utredet for ADHD. 

Det hadde hopet seg opp en rekke utfordringer, både privat og akademisk. Strategiene han tidligere hadde brukt for å komme seg gjennom skolen, slo sprekker. Oppgaven måtte settes på pause. Underveis i den vanskelige masterskrivingen var veilederen hans en stødig klippe. 

Da han fikk ADHD-diagnosen, falt mange brikker på plass. Han var ikke dum eller lat, som han ofte hadde trodd om seg selv. Etter hvert fikk han verktøyene til å klare å fullføre det han hadde startet på. 

– Lurt med master

Lars Gulbrandsen  har forsket på barnehager siden slutten av 1970-tallet. De siste 15 årene har han særlig arbeidet med barnehagekvalitet og barnehagens personale. Han mener Leandro, som hadde en kvantitativ oppgave der han så på hvilke egenskaper som arbeidsgivere ønsker seg i en barnehagestyrer, kom med et vellykket bidrag til forskningen – og fikk belønning for strevet.

– B står ikke bare for Brasil lengre, sier Gulbrandsen spøkefullt.

– Han fikk en idé som viste seg å være ganske god. Han har jo jobbet hardt med den, og det er har vært utfordringer på veien. For uansett hvor lenge folk fra andre kulturer har bodd i Norge, så er det vanskelig med språket. Men nå er det ingenting i teksten som røper det, sier han.

Forskeren mener det fortsatt trengs mye forskning på barnehagestyrer-jobben. Men trekker frem et funn i masteroppgaven til Leandro.

– Det er noe med å innse at å styre en barnehage er som å styre en liten bedrift. Noen barnehager er ikke så små lenger heller. Det skal være nok å ha en barnehageutdannelse, samtidig som det viser seg at det ikke alltid er nok heller. Det er mye økonomi, ledelse og administrasjon som man ikke lærer under utdanningen, men som likevel er ønskede kvalifikasjoner fra arbeidsgiver.

Derfor mener han en master som er rettet mot jobben som styrer, er veldig lurt å ta. Eller en ettårig utdanning rettet mot barnehagestyrere. 

– Det er jo en kompleks jobb der du som styrer skal jobbe i samarbeid med foreldre. Det står jo i loven. Og foreldre er jo en mangfoldig gruppe, avslutter han. 

Ringte til Brasil

Det er ikke bare gode hjelpere i Norge som Leandro vil takke.

Da masteren var levert, tok han opp telefonen og fant frem numrene til de gamle lærerne sine i Brasil.

– Jeg ville fortelle dem hva jeg hadde fått til og takke dem. De reddet livet mitt. For da jeg var liten, var det lett å miste troen på meg selv. Jeg følte meg stygg, dum, tynn og syk, men noen trodde på meg da, og det har alt å si.

Noen av lærerne introduserte han nemlig til et politisk ungdomsparti, hvor han senere fikk både jobb og selvtillit.

Han forteller at han alltid har vært engasjert og hatt trang til å være med å påvirke. Nettopp derfor ønsket han en master og en jobb som barnehagestyrer. 

– Det er jo sosial mobilitet. Jeg er den første i familien med master. Så det betyr ikke bare mye for meg, men også for venner og familie. 

– Hva er planen videre?

– Jeg vil bidra til forskningsfeltet med å skrive noen artikler om funnene mine. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil ta doktorgrad, jeg bare har så mye på hjertet og vil være med å påvirke miljøet mitt.