«Modernisering» av klassiske verker

Mange reagerer når forlagene endrer språket i klassiske verker for å lette lesingen for nye generasjoner. Men problemstillingen er ikke ny, og det du kanskje har oppfattet som den originale utgaven, kan vise seg å være resultatet av en rekke språklige justeringer over tid.

I forbindelse med Alexander L. Kiellands 175-årsdag er Gift, Skipper Worse, Garman og Worse og Noveletter i utvalg blitt utgitt i modernisert språkdrakt. Sølvberget Bibliotek og kulturhus og Gyldendal forlag står bak utgivelsene. Ikke alle er begeistret for moderniseringen, og temaet ble tatt opp i Dagsnytt 18 21.02.2024). Kiellands oldebarn Torleif Kielland Aarre mente at å utgi Kiellands romaner i modernisert språk­drakt godt lar seg gjøre, men teksten blir noe annet enn Kiellands originaltekst: «Kielland må presenteres i sin språkdrakt, for der ligger budskapet til Kielland. Det ligger i hans ord og hans måte å fremføre dette på i bøkene sine.» Espen Røsbak, leder for Sølvberget Bibliotek og kulturhus, framholdt at endringer i språket i Kiellands verker ikke er noe nytt. Han henviste til fire utgaver av Garman og Worse der alle versjonene var forskjellige: «Man har en tradisjon for å modernisere klassikere i norsk litteratur fordi språket endrer seg.» Det gjelder både ortografi, tegnsetting og bøyningsformer. Målgruppen for nyutgivelsen var yngre lesere, og ut fra erfaringene så langt ble de unge interessert i Kielland. De to debattantene ble ikke enige. Utgangspunktet deres var for forskjellig.

Ny og gammel tekst

I Klassekampens Bokmagasinet fra lørdag 17. februar i år står det et essay av Tatjana Kielland Samoilow (tippoldebarn av Kielland): Underkastelse på pensum med følgende ingress: «Hvor langt er det fra Alexander Kiellands flengende skolekritikk i ‘Gift’ til dagens Pisa-formede skoleverk?»

Jeg skal ikke gå inn på problemstillingen, men forholde meg til et sitat som er gjengitt fra Gift:

«Ærgjerrighet og forfengelighet, skuffelse og fortvilelse – helt ned til følelsesløshet, misunnelse og hat, hovmod og skadefryd og helt opp til hevntørst, alt dette passerte gjennom de tettpakkede rekkene av små hoder. Det var en hel innøvelse for livet å albue seg frem, komme over hverandre, om så bare et eneste nummer. Likhet og kameratskap skulle bli glemt for å venne dem til å tenke seg i kamp med de andre om rang og ros. De lærte å misunne oppover og forakte nedover.»

Hvordan ble dette skrevet av Kielland?

«Ærgjerrighed og Forfængelighed, Skuffelse og Fortvivlelse — helt ned til Følelsesløshed; Misundelse og Had, Hovmod og Skadefryd — helt op til Hevntørst — alt dette passerede gjennem de tætpakkede Rækker af smaa Hoveder; det var en hel Indøvelse for Livet i at albue sig frem, komme over hinanden — om saa blot et eneste Nummer; Lighed og Kammeratskab skulde glemmes, for at vænne dem til at tænke sig i Kamp med de andre om Rang og Ros; de lærte at misunde opad og at foragte nedad.» (Kielland, 1907: s. 236.)

Utgaven er den eldste som fins i Nasjonalbibliotekets digitale database. Det kan være endringer fra førsteutgaven, men de vil i så fall være langt mindre enn i utdraget Samoilow refererte.

Ortografien er tydeligvis endret, og det er også setningsbygningen: tankestreker er erstattet med komma, semikolon med punktum. Dermed endres helsetningen. Kiellands originaltekst består av bare én helsetning – den nye av fire helsetninger. Et par plasser er ubestemt form flertall erstattet med bestemt form flertall. Med andre ord er det endringer i bøyningsformen også – og alle endringer er med på å modernisere teksten.

Er det noen forskjell i meningen? Slik jeg ser det: veldig liten – om noen i det hele tatt. Det måtte være at punktumene lager litt lengre opphold i teksten enn det semikolon gjør – litt av oppramsingen i alt det gale de «små hoder» lærte, blir derfor neddempet. Men dette er noe man kanskje først og fremst legger merke til når de to sitatene settes opp mot hverandre. Begge tekster passer nok godt til sin tids lesere. Endringene i stavemåte osv. gjør at en leser i dag ikke blir forstyrret av ordbildene, men kan konsentrere seg om innholdet.

Følger man synpunktet til Kiellands oldebarns, burde den eldste utgaven kommet i opptrykk. Voksne folk som er vant med å lese, kan sikkert glede seg over flyten man finner i originalteksten. For yngre lesere vil nok gammel ortografi, setningsbygning og form skape hindringer og senke lesehastigheten deres. Det fører lett til at teksten oppfattes som tung, noe som er demotiverende. En moderne språkdrakt gjør teksten enklere å lese for ungdom, og den nye utgivelsen har nettopp som mål å treffe unge lesere. Det er vanskelig å se at det kiellandske innholdet blir borte, det forsvinner neppe ved at «Ærgjerrighed og Forfængelighed» blir erstattet av «Ærgjerrighet og forfengelighet» osv. Moderniseringen er heller et gode som ivaretar våre klassikere slik at nye generasjoner kan ha glede av å bli kjent med dem og hva forfatterne var opptatt av.

«Modernisering» er ikke noe nytt

Diskusjonen om å beholde eller endre i tekster er ikke ny. En som måtte tåle kritikk for måten han gjenga tekster på, var Nordahl Rolfsen.

Hvordan man best skal få nye lesere til å lese gamle tekster – vår litterære arv – har alltid vært et viktig spørsmål, og lesebokredaktørene gjorde også oppmerksom på at tekster ble endret:

Andreas Emil Eriksen og P. A. Paulsen skrev i forordet til bind 3 for middelskolen fra 1868, s. VII:

«Ved Læsestykkerne har vi ikke sjelden tilladt os Smaaændringer; […] Tilførslerne [er] yderst sjeldne — næsten kun i Form af Noter under Texten — hyppigere er noget udeladt.»

I utgaven fra 1894, s. III:

«Retskrivningen er bragt i overensstemmelse med tiende udgave af J. Aars’s «Norske retskrivnings-regler» fra 1892.»

Chr. Borch og M. Seip skrev i sitt forord til Læsebog i modersmaalet for folkeskolens og middelskolens høiere klasser samt amts- og folkehøiskoler (1886, s. III):

«Enkelte stykker er noget forkortede og bearbeidede enten for at faa noget helt og afsluttet ud af et stykke eller for at faa ting bort, der er mindre passende for børn.»

I forordet til Bernhard Cathrinus Pauss og Andreas Martin Corneliussens lesebok fra 1907, Læsebok i morsmaalet for middelskolen, andet bind for middelskolen s. III, står det:

Hvert enkelt stykke er nøiagtig gjennemgaat, og hvor det har været nødvendig, blit omarbeidet med særlig hensyn paa at finde en sprogtone som barnet […] kunde kjende som «mors maal».

Retskrivning og tegnsætning er i overensstemmelse med de gjældende nye regler.

At endringene kunne by på problemer, kommer tydelig fram i forordet til Ivar Johannes Alnæs i Norsk læsebok for middelskolen (1912, s. 4):

I v e r s vil selvsagt striden mellem gammel og ny sprogdragt volde en del vanskeligheter: det er i mange tilfælde umulig helt at forlike de rent literære og de pædagogiske hensyn […].

Eksemplene over viser at det ikke bare var i forbindelse med nyutgivelser av klassiske verk at språket ble modernisert. Det var lang tradisjon for å gjøre endringer i tekster i lesebøker – om ikke alle gikk så langt som det Nordahl Rolfsen gjorde.

Ulikt syn på rettskrivningsreformer

I 1907 ble det innført en ny rettskrivningsreform for riksmålet. Den var leseverkredaktørene forpliktet til å følge for å få godkjent bøkene de ga ut.

Målet var å endre skriftspråket slik at det klarere avspeilet norsk dagligtale og ikke skulle være så preget av dansk skriftspråk. Dette så man på som et viktig, nasjonalt arbeid. Endringene i lesebøkene hang derfor ikke bare sammen med at teksten skulle være bedre tilpasset elevene, men også at tekstene skulle følge gjeldende, offisielle skriveregler. Et tredje moment som førte til endringer, var at leseboktekstene skulle være til hjelp i forbindelse med elevenes skriftlige arbeid, og da var det viktig at de fulgte skriftspråkreformene som Stortinget vedtok.

En som hadde et helt annet syn på språkreformene, var Carl Joachim Hambro, kjent som stortingspresidenten som fikk kongefamilien, regjeringen og en god del stortingsrepresentanter ut av Oslo 9. april 1940. I 1913 var han redaktør for Dagbladet og en ivrig debattant. Han var en tydelig talsmann for å beholde den dansk-norske skrivemåten som også var utgangspunktet for «dannet tale». I byenes øvre samfunnslag var det mange som syntes at de nye reformene ødela «sproget» − det ble vulgarisert.

Hambros kritikk av lesebøkene

De som står for denne «ødeleggelsen» av språket, er (i en form som kan ligne på Kiellands beskrivelse av skolen):

«de reformerende Statsraader, de kirkedepartementale Sprogkonsulenter, de Undervisningsraader, de umusikalsk og illiterært sprogfornemmende Filologer, og hvad de nu kaldes, de mange Herrer, som med større Iver end Fornuft og mere velment end veloverveiet har latt slet forberedt Reform følge paa like slet forberedt!» (Ibid, s. 2)

Et av Hambros ankepunkt er at når man siterer, så skal man sitere ordrett. Man bryter loven om man ikke gjør det. Å behandle skjønnlitterære verk på en slik måte som lesebokredaktører gjør, ville under «andre Forhold […] kunne føre dem paa Bodsfængslet» (ibid, 3/4).

Hambro gikk gjennom flere leseverk – og særlig nøye Læsebok for middelskolen av Ivar Alnæs. Han har særlig sett på «de ortografiske, de sproglige og de rent vilkårlige» «rettelser, omskrivninger og forandringer» som er gjort i tekstene. Svært mange rettelser henger sammen med den nye skriftspråkreformen for riksmålet fra 1907. Hambro var ikke særlig imponert over endringene – for å si det mildt. Utdraget under er hentet fra hans bok Sprogets Aand og Bokstavenes Tjenere, side 12:

«I «Kongsemnerne» siger f. Eks. Margrete i sidste Akt til sin Far: «Min far, farvel, farvel, t u s e n d e farvel!» Men I b s e n s Form tilfredsstiller ikke Hr. Alnæs; hos ham heter det «farvel, farvel, t u s e n farvel» (i to-Stavelser). — Hele Sætningens Klangpræg blir et andet. — Jacob B. Bull bruker Ordet M a s k i n e i den almindelige Form med 3 Stavelser; Alnæs har M a s k i n med 2 Stavelser. Naar der hos Bull staar «Særlig b e t a g e n var han», med den karakteristiske dype, litt tunge Klang, blir det hos Alnæs: «Særlig b e t a t var han». Her er Forskjellen ikke bare lydlig; men de to Ord har en forskjellig Valør; der har utviklet sig en Betydningsnuance, som Sproget trænger, og som der skulde vernes om.»

Følgende ordpar trekkes altså fram: tusende – tusen, Maskine – Maskin, betagen – betatt, og alle dreier seg om antall stavelser i ord. De to siste er hentet fra Tønsetprosten av Jacob Breda Bull:

«Hans pust hørtes alltid når han gikk, det var som en dampmaskin som kom anstigende, eller som troll på vandring.» (Norsk lesebok for middelskolen 2, 1912, s. 100)

«— Mot syke folk var Tønsetprosten mild som et barn. Den veldige røst skalv når han talte med dem, og han gjorde dem alt det gode som tenkes kunde. Særlig betatt var han når det gjaldt syke barn; da blev de blå øine næsten svarte av ømhet, og de brede never strøk så usigelig lint.» (Alnæs: Norsk lesebok for middelskolen 2, s. 99)

I det siste tilfellet passer ikke «betatt» særlig godt. «Betagen» fins ikke i Det norske akademis ordbok (NAOB), heller ikke i ordlister fra begynnelsen av 1900-tallet som fins i Nasjonalbibliotekets database. Det var en «Betydningsnuance, som Sproget trænger, og som der skulde vernes om» − og den forsvinner i Alnæs endring. Jeg har vanskeligere for å se hva endringen fra maskine til maskin har av betydning for opplevelsen av tone, språk og innhold – særlig når man ser ordet i en litt større sammenheng enn det Hambro har sitert.

Utdraget fra Kongsemnerne under er hentet fra Alnæs’ Norsk læsebok for middelskolen III, s. 214. Det inneholder sitatet fra skuespillet som Hambro trekker fram:

R a g n h i l d. Far hen i fred,

min husbond! Far dit hvor

ingen haanende skygge staar

mellem os naar vi atter møtes

(Iler ind i kapellet.)

M a r g r e t e. Min far, farvel;

farvel; tusen farvel!

(Følger Ragnhild.)

S i g r i d (aapner kirkedøren og roper

ind). Frem, frem, alle kvinder!

Saml jer i bøn; send et bud

opad med sang til Herren, og

meld ham at nu kommer Skule

Baardssøn angrende hjem fra

sin ulydighetsgang paa jorden!

(Teksten over satt opp slik den står i leseboken til Alnæs. Sidene er to-spaltet, sikkert for å spare plass.)

Nedenfor står det samme utdraget som hos Alnæs. Det er hentet fra originalteksten fra 1864.

Tusende eller tusen: Hvor stor betydning har endringen? Teksten skal framføres muntlig, og da går det an å få fram den samme vekten på ordet uansett antall stavelser. Elevene ville neppe hatt en helt annen opplevelse om det hadde stått tusinde. Det ville heller forstyrret lesningen/lyttingen fordi det føltes fremmed. Dessuten – når ordet blir presentert i en litt større sammenheng som i sitatene over, blir ikke ordet så «synlig» som når Hambro presenterer det – og er dermed heller ikke så betydningsfullt.

I utdraget fra Gift er det eksempler på at substantiv i ubestemt form er endret til bestemt form. Hambro viser til lignende eksempler i leseverket til Alnæs: «Rettinger som «det stup» til «det stupet», «det gode veir» til «det gode veiret» […]». Her er det nok skriftspråkreformen som er bestemmende for endringene, ikke at elevene ville ha problemer med å lese og skjønne dem om de sto i ubestemt form. Slike eksempler på rettinger kan man lure på om var nødvendige. Det samme gjelder for spesielle ord som kunne blitt forklart nederst på siden:

«L i e: Mens Resten af det vagthavende Mandskab i Sjøstøvler og dryppende Oljeklæder slubrede frem og tilbage nede paa Dækslasten: Alnæs: «trasket frem og tilbake»» (Hambro).

Slubre/slubret er synonymt med surkle: ha vann i skoene (NAOB). [Se note 1] Hambro plasserte eksemplet under: «De Ændringer som er foretat for at utslette Forfatternes Særpræg». Skulle man forsvare endringene, måtte det bli ut fra en pedagogisk synsvinkel: For at det ikke skulle bli for mange ukjente ord, velger redaktøren å bytte dem ut med mer generelle ord som elevene kjenner til.

Forandringer tilbake igjen

Språk og skrivemåte i leseverket til Alnæs skulle følge skriftspråkreformen fra 1907, og ordstilling og ortografi ble endret i tråd med den, men ikke i enhver sammenheng. I setninger i Synnøve Solbakken er ordstillingen påvirket av sagatonen som kjennetegner Bondefortellingene: «Reiste hun seg da plutselig», «Fikk hun da bud opp til sæteren». Dette blir rettet til «Hun reiste sig da plutselig» og «Hun fik bud op til sæteren» (s. 16). Her får rettelsene betydning for opplevelsen. Denne kritikken tok Alnæs på alvor, og i «annet oplag» av leseboken fra 1919, står det:

«Reiste hun sig da plutselig med et smil, lutet sig ned over Ingrid og gav henne en lang, varm kyss» (s.204).

Under står et eksempel på hvor teksten er blitt ganske forandret. Det er vanskelig å forstå hvorfor endringene er nødvendige:

«Op til væggen stod to i samtale, den ene høj og svær, med lyst, men stridt haar, but næse, og det var Knut Nordhaug, som da han saa Granlifolket komme, stanset (…) talen, blev litt underlig, men stod allikevel» (s. 18, mine uthevninger)

«Op til væggen stod to i samtale, den ene høi og svær med stridt haar, but næse; det var Knut Nordhaug. Da han saa Granlifolket komme, stanset han talen, blev litt underlig, men stod allikevel.» (s. 19)

Den eneste forklaringen på endringen må være et ønske om å dele helsetningen i to for å gjøre helsetningene kortere. Endringene er i tråd med sitatet fra Kiellands Gift som jeg startet med. I 1919-utgaven er sitatet likt med originalen (s. 208). Alnæs har tydeligvis tatt Hambros kritikk til følge

Identisk endring fra leseverk til leseverk?

Hambro sammenlignet også tekster som sto i alle de tre nevnte leseverkene, og fant at det ikke var sammenfall. Under står en setning fra Jonas Lie som blir endret forskjellig i de tre leseverkene. Eksempelet under er hentet fra Lodsen og hans Hustru (1874, s. 53):

«Fra Storebramsaling mente h a n med Kikkert paa Klarveirsdage at kunne øine en Stribe av Norges Kyst.» (Lie)

«Fra storbramsaling mente m a n med kikkert osv.»(Alnæs)

«Paa klarveirsdage mente d e at d e fra storbramsaling med kikkert osv.» (Pauss/Corneliussen)

«Med kikkert mente m a n paa klarveirsdage at kunne øine osv.» (Erichsen og Bretteville Jensen)

Hambro mente at de burde i det minste vært like om man i det hele tatt skulle endre på noe – at det var et fast system i endringene (Hambro, 1913, s. 61). Det hadde latt seg gjøre, for Erichsen og Bretteville Jensens lesebok kom ut tidligst, Pauss og Corneliussen kom et par år etter, og Alnæs gjorde ferdig sitt leseverk noen år etter det igjen. Denne muligheten har de ikke benyttet seg av og har neppe følt noe behov for. Heller ikke de statlig oppnevnte konsulentene kan ha lagt vekt på at endringer i tekst skulle gjøres på samme måte fra leseverk til leseverk.

Også her er det et problem som Hambro ikke har vært klar over. Lie bruker forskjellig pronomen i førsteutgaven fra 1874 og i samlede verker fra 1902: Først bruker han man, så han. Hvilket pronomen en lesebokredaktør ville benytte, var avhengig av hvilken utgave han slo opp i. Pauss og Corneliussens endring virker unødvendig.

Foreldreaksjonen mot samnorsk

«Mandag 2. desember 1954 hendte det ting i enkelte skolestuer i landet som satte mange sinn i kok og førte til langvarige stridigheter mellom skolemyndighetene og foreldre. En del barn stilte med lesebøker rettet av far og mor. Visse ord var strøket ut og rettet med penn og blekk.» (Ustvedt, 1979, s. 252). Det var Foreldreaksjonen mot samnorsk som sto bak initiativet. En del foreldre rettet lærebøkene fra bokmål til riksmål. De gikk også gjennom lærebøker og bedømte dem etter hvor «samnorske» de var.

Mange støttet initiativet, og det var en av grunnene til at man fikk en ny læreboknormal i 1959. «Den var i virkeligheten en revisjon av 1938-rettskrivningen.» [Se note 2]

Med andre ord – ikke alle «moderniseringer» førte til radikale endringer i skriftspråkene. Læreboknormalen fra 1959 er en endring mer i tråd med 1917-reformen enn den som ble innført i 1938.

Sensur

«Moderniseringer» av tekst skjedde i nyutgivelser av klassikerne, men endringene i leseverkene var til dels langt mer omgripende. Her dreide det seg ikke bare om å endre på tekst med tanke på nye retningslinjer fra oven, men også å tilrettelegge teksten for elevene. Det kunne bety at teksten ble forenklet, noe som var typisk for Nordahl Rolfsens og Ivar Alnæs sine endringer, men det kunne også skyldes et ønske om å gi et utdrag en forståelig inngang – eller at noe «upassende» ble fjernet. Tekster som brøt med etiske prinsipper, ble sensurert. Det siste var også styrende for om man i det hele tatt valgte å ta med en tekst.

Et eksempel på «sensur» er hentet fra skoleutgaven av Markens grøde fra 1939 der: «Han laa og var graadig efter hende om Natten og fik hende.» (s. 12) ble fjernet. Det var først i 1963-utgaven setningen igjen ble tatt inn. Min norsklærer reagerte på at setningen var fjernet og fikk en av elevene med en annen utgave av romanen til å lese den opp. Den inngår i beskrivelsen av det første døgnet Inger og Isak hadde sammen, og er en knapp og nydelig framstilling der lite skildres, men som likevel er svært handlingsmettet – og hvor den sensurerte setningen utgjør en viktig del.

Forskjell på sak- og skjønnlitteratur

Å sitere korrekt er svært viktig når det gjelder saklitteratur. De samme reglene kan ikke gjelde for skjønnlitteratur i enhver sammenheng. Et gammelt musikkstykke spilt med moderne instrumenter vil lyde annerledes enn det engang gjorde. En dirigent kan tilføre stykket noe annet enn hva komponisten tenkte seg. En oppsetning av et skuespill vil alltid skille seg fra en annen. Noe endres eller tas bort – noe tilføres. Slik er det med skjønnlitterære tekster også: De må tilpasses lesere eller lyttere fra ulike tider. Da holder ikke opptrykk av det gamle. Dess flere ytre årsaker som krever endring, dess vanskeligere kan det være å gjøre endringene. Kanskje man skal se språkendringer i klassiske tekster mer som en tolkning som ligger så nær opp til originalen som et nyere språk er i stand til å komme?

Hambro er nok for opptatt av å hegne om det dansk-norske språket og raljerer derfor med endringene som er gjort i leseverkene han tar for seg. Lesebokredaktører (og språkkonsulenter) kunne bli vel bundet av den nye skriftspråkreformen – og hvem som var mottakere.

Tilbake til slektningene

Kiellands oldebarn har hatt mange forløpere – og det har også de som har modernisert klassikere og gjort det enklere for nyere generasjoner å sette seg inn i dem og dermed få oppleve hva det de gamle skrev. Kielland Aarres fjerne slektning Kielland Samoilow sa i et intervju i Stavanger Aftenblad (Zahl, 2023):

«– Kielland var ekstremt oppteken av språket. Det er grenser for kor mykje du kan modernisera – og samtidig bevara anda i originalen. Ein litterær tekst er ikkje berre innhald. Han er også språk og form. Men eg liker den forsiktige moderniseringa av bøkene godt.»

Når det kommer til stykket: Kanskje begge de fjerne slektningene av Kielland har rett.

Noter

1 I førsteutgaven av Lodsen og hans hustru (1874) brukes ordet stubbrede (s. 47), men dette ble rettet i niende oplag, 1899 (s. 49) og i Samlede værker, bind 2, 1902 (s. 39) til slubrede. I Lanterneutgaven av romanen fra 1969, har man gått tilbake til stubret (s. 33), synonym til å stampe: stå og stampe i golvet (dekket).

2 https://no.wikipedia.org/wiki/Læreboknormalen_av_1959

Litteratur

Alnæs, I. (1912). Norsk læsebog for middelskolen I. H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), s. 4.

Alnæs, I. (1919). Norsk læsebok for middelskolen II. H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), s. 99, 100, 204, 208.

Alnæs, I. (1912). Norsk læsebok for middelskolen III. H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), s. 204 og 214.

Borch, C. & Seip, M. (1886). Læsebog i modersmaalet for folkeskolens og middelskolens høiere klasser samt amts- og folkehøiskoler. J.W. Cappelens forlag, III.

Det norske akademis ordbok – NAOB, naob.no

Eriksen, A.E. & Paulsen, P.A. (1868). Norsk Læsebog, Tredje del. Forlagt og trygt af W.C. Fabritius, 1868, s. VII.

Eriksen, A.E. & Paulsen, P.A. (1894). Norsk læsebog, tredje del, sjette udgave. Forlagt og trygt af W.C. Fabritius & Sønner, s. III.

Hambro, C.J. (1913). Sprogets Aand og Bokstavenes Tjenere. H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), s. 2, 3, 5, 12, 14, 16, 18/19.

Hamsun, K. (1939). Markens grøde. Ved Sandvei, M., Aschehoug og Gyldendals skoleutgaver av moderne norske forfattere. Gyldendal Norsk forlag, Oslo, (s. 11).

Hamsun, K. (1917). Markens grøde, Første del. Gyldendalske Boghandel – Kristiania og København, (s. 12).

Ibsen, H. (1864). Kongsemnerne. Johan Dahls Forlag, Christiania, s. 213.

Kielland, A.L. (1907). Samlede Værker – Mindeutgave, andet bind. Gyldendals Boghandel Nordisk Forlag, s. 236.

Lie, J. (ulike utgaver fra 1874, 1899, 1902, 1969). Lodsen og hans hustru. https://www.nb.no/search?mediatype=bøker&name=Lie,%20Jonas&viewability=ALL

Lov om Almueskolevæsenet paa Landet (1860). Stockholms Slot den 16de Mai 1860, s. 4.

Middelskolen: lov om høiere almenskoler, reglement for de høiere almenskoler, undervisningsplan, eksamensreglement. (1911). A.W. Brøggers boktrykkeri, 1911, s. 61 og 63.

Nynorskordbok, https://ordbokene.no/nn/73130

Pauss, B. & Corneliussen, A.M. (1909). Læsebok i morsmaalet. Steenske Bogtrykkeri og Forlag, s. III.

Røsbak, E. (2024). Dagsnytt 18 (21.02.2024).

Samoilow, T. (2024). Underkastelse på pensum. Klassekampens bokmagasin 17.02.2024, s.1 3.

Steinfeld, T. (1986). På skriftens vilkår. Landslaget for norsk-undervisning (LNU) og J.W. Cappelens Forlag A.S., s. 196.

Ustvedt, Y. (1979). Det skjedde i Norge 1952-61. Velstand – og nye farer, bind 2. Gyldendal Norsk Forlag A/S, s. 252.

Zahl, J. (2023). Kielland kan gjerast interessant også i dag. Tatjana Kielland Samoilow intervjuet i Stavanger Aftenblad 06.04.2023.

Aarre, T.K. (2024). Dagsnytt 18 (21.02.2024).

Aars, J. (1889). Norske rettskrivnings-regler med alfabetisk ordliste.

Aasen, I. (1850). Ordbog over det norske Folkesprog. Carl C. Berner & Comp., s. 36.

* Stoff fra eldre bøker er hentet fra Nasjonalbibliotekets digitale database.

Om forfatteren

Hein Eberg Ellingsen er pensjonist, og har tidligere arbeidet på ungdomstrinnet i Oslo – og ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) ved Universitetet i Oslo. Han har vært medforfatter og redaktør av læreverk i norsk og i bruk av bilder i undervisningen.