Dansen rundt den digitale gullkalven

Jeg blir sjokkert når jeg leser om hvordan en enkeltlærer i Oslo blir sanksjonert når han ikke bøyer seg for påbud om å bruke iPad i undervisningen på barnetrinnet. Deltakelse i et slags digitalt eksperiment er i Oslo viktigere enn metodefrihet og lærerens faglige integritet og forståelse av hva som gagner elevene hans best.

Jeg håper alt dette oppstusset fører til en økt bevissthet om metodefrihetens betydning i læreryrket. Når datatvangen trumfer metodefriheten til en kompetent lærer som er tett på elevenes konkrete behov, er det noe som er fundamentalt ødelagt.

Om du leser læreplanen i et hvilket som helst fag, er det forsvinnende lite du MÅ bruke digitale redskaper til for å realisere kompetansemålene. Du må faktisk inn i det som står om grunnleggende ferdigheter for å se noen føringer for bruk av digitale verktøy. Men selv det som står der, angår bare noen få kompetansemål. Når det digitale likevel blir så til de grader fremhevet, er det lov å spørre seg: Er det læringen som skal være teknologifremmende, eller er det teknologien som skal være læringsfremmende?

Når det digitale blir en distraksjon

For å realisere kompetansemålene er ofte det digitale mer en kilde til distraksjon enn til utvikling. Jeg opplever dette maset om det digitale som en mistillit til ordet selv. Det å lese en tekst, eller skrive en selv, er i utgangspunktet en så stor belastning, at vi må gi det så glorete digital innpakning som mulig, slik at det blir «gøy».

Elementer fra digital spillkultur skal gjøre fagarbeid mer forlokkende, og lyd og bilde glir lettere inn i hjernen enn om man leser ord for ord i endeløse tekster. Automatisert tekst til tale har blitt en greie, og kan sikkert fungere som en livbøye for dyslektikere. Utfordringen er å nå de uten dysleksi bruker slike redskap i stedet for å gå gjennom det skrevne ord. Vi får rett og slett en av-alfabetisering. Det som er gode hjelpemidler for én gruppe, kan være tidenes bjørnetjeneste for en annen.

Det er ingenting som er så aktiverende for intellekt og forestillingsevne som en god tekst med svarte bokstaver på hvitt papir, uten en lysende skjerm i rommet. Det er da vi øver utholdenhet, konsentrasjon og «den lange vilje» og kan trenge inn i tekstuniverset. Det samme gjelder skriving, det å virkelig grave i det du har i toppetasjen for å få på trykk noe som er dine helt egne ord, skrevet uten digitale støttehjul, det være seg språkmodeller eller tekst knabbet på verdensveven.

Det aller tristeste med den digitale fundamentalismen vi har i dag, er når skjermene skal brukes til å tvangsalfabetisere elevene så tidlig og så fort som mulig. Jeg lærte selv å lese for å skjønne hva som sto i snakkeboblene i Donald Duck, med foreldre og besteforeldre som ordbok.

Alfabetet, bokstavene, ordene og setningene kom på plass gjennom egen drive og nysgjerrighet. Om jeg ikke hadde denne egenmotivasjonen, hadde jeg garantert strittet imot om noen skulle tvinge bokstaver inn i hodet på meg. Jeg hadde sannsynligvis utviklet et negativt forhold til lesing og ikke endt opp med en mastergrad i norsk språk og snart tretti år som norsklærer. Det er det vi risikerer, når vi med skjermene som triks skal presse elevene inn i språket på en viss tid, uavhengig av motivasjon og interesse. Kortsiktig gevinst i form av tidlig avkodingskompetanse kan skape livsvarig aversjon mot både lesing og skriving.

Språk skal være gøy

Språk er og skal være gøy. Vi har jo et kjerneelement i norsk som heter «Språket som system og mulighet», som samler både de forholdsvis stabile egenskapene som er i formverk og grammatikk, med de kreative og kunstneriske sidene som er i semantikken og det estetiske. Det å forstå, formidle og skape mening gjennom språk er individets møte med seg selv, andre og verden. I dette er det talløse kreative åpninger og muligheter å gripe, i en aldri avsluttet utforskning og utvikling.

Om vi loses inn i språket gjennom tvang, vil også språkarbeidet vårt gjennom livet oppleves som et ork og en plikt, i stedet for en spennende mulighet. 

De som vil pakke inn det språklige i all mulig glorete digital innpakning, viser egentlig en mistillit til den verden som er i det skrevne eller talte ord. De lar sin egen antipati mot språket manifestere seg i en dans rundt digitale gullkalver, og latterliggjør de som gjennomskuer ritualene deres. Nei til læring som fremmer teknologien mer enn mennesket, og nei til sjarlatanene som fremsnakker digital salighet på trygg avstand fra konkret lese- og skriveopplæring. Det er altfor mye digitalt dilettanteri i dette landet. Alt dette maset om digital kompetanse som grunnleggende ferdighet skaper mest grunnleggende ensomhet.

DEBATT Digital kompetanse

Digital kompetanse er ikkje ein grunnleggande dugleik

DEBATT Metodefrihet

– Vi opplever oss ikke tvunget til å bruke iPad