Tegnspråklige skoletilbud – en fortelling om tilhørighet, stolthet og kompetanse

Døve og sterkt hørselshemmede barn var de som tidlig fikk et spesialpedagogisk tilbud. Etablering av døveskoler var helt nødvendig for å gi barn tilgang til språk og utdanning. Vi regner oppstarten av den første døveskolen i Trondheim for 200 år siden som startpunkt for etableringen av et norsk tegnspråk. Det å ha tilgang til et språk som man lett kan oppfatte og bruke var den gang som nå avgjørende for sosial og faglig utvikling og læring. I dag er det ikke statlige spesialskoler som er rammen rundt opplæring av døve barn.

Vi arbeider med norske og nordiske forskningsprosjekt som studerer dagens skoletilbud for tegnspråklige barn. Vi har reist rundt i hele Norden og besøkt kommunale skoler og intervjuet lærere og ledere som i dag har ansvar for undervisningen. Analysearbeidet fra disse prosjektene pågår nå. Her vil vi dele en historie som skjedde på en av reisene:

Vi nærmet oss den store skolebygningen en varm høstdag. En gang var dette bygget en av Nordens største døveskoler. Her var det en gang skolegang og internatliv for mange generasjoner med døve barn. Som de fleste nordiske statlige døveskolene er den i dag nedlagt. Vi legger merke til dem med en gang, det voksne paret med barnevognen som sitter borte ved skoleveggen. 

Vi antar at de er døve, siden de bruker tegnspråk til hverandre. Vi nærmer oss og sier «hei». Det tegnspråket vi kan er norsk tegnspråk (NTS), men vi har ikke noen problem med å forstå hverandre selv om vi bruker ulike tegnspråk. Umiddelbart tilpasser vi tegnene vi bruker til hverandre, vi prøver igjen når vi ser at vi ikke helt har oppfattet, og står vi helt fast skriver på mobilene våre. Den unge mannen forteller at han har gått på denne skolen. 

Vi forteller at vi forsker på skoletilbud for døve i Norden. Gjennom tegnspråk får vi kontakt, og gjennom språket mellom oss opplever vi en umiddelbar følelse av samhørighet. Vi forsto hverandre, og delte en opplevelse over å stå ved noe viktig, kulturelt og språklig som bandt oss sammen. Opplevelsen ga en felles forståelse, en «vi»-følelse som bar vår språklig samhandling. Møtet gjorde et dypt inntrykk på oss. 

Med et stort smil peker den unge mannen mot skolebygningen og sier på tegnspråk: «Dette er min skole! Her har jeg gått hele barne- og ungdomstiden min.» Så peker han mot konen og barnet. «Se - min kone og sønn. Gutten vår er tre måneder gammel i dag. Dette er første gang han er her og ser skolen min». Han uttrykker hvor glad og stolt han er av skolegangen, samholdet, det å ha en hel vennegjeng å dele språk med og utvikle seg sammen med. Da vi spør han om hva skolen har betydd for ham, tenker han seg bare kort om før han sier alvorlig: «Skolen har betydd ALT for meg.» 

Selv bodde hans familie ikke så langt fra denne skolen, så han bodde hjemme og reiste daglig fram og tilbake til døveskolen. Som liten ble han kjørt med taxi, etter hvert reiste han selv med tog og buss. Møtet med den lille familien gjorde oss glad. Møtet fortalte oss noe om hvordan skole og opplæring kan være viktige, fundamentale brikker i vårt liv.

Vi diskuterer oppvekst og muligheter og skoletilbud til tegnspråklige barn i dag. Dagens tilbud for tegnspråklige og sterkt hørselshemmede barn er i dag organisert ved at et utvalg kommunale skoler tar imot aktuelle elever fra deres region. Det er et tilbud der flere tegnspråklige barn samles. Undervisningen er på tegnspråk i alle fag, der tegnspråk er et av deres språk, og der de møter døve, hørselshemmede og tegnspråklige medlever og lærere. På skolen deltar de i et tegnspråklig skoletilbud, så drar de hjem til familiene sine. Status som dokumenteres i skolene vi har besøkt, er at noen familier behersker og deler barnets tegnspråk, mens andre familier bare delvis eller i liten grad kan kommunisere med barna sine på tegnspråk.

Skoleenhetene for tegnspråklige elever er små, fra vel 20 til noe over 70 barn, mange av de lokalisert som enheter ved større kommunale grunnskoler. Det er få tegnspråklige elever i hver aldersgruppe og klasse. For lærerne gir dette gode mulighet til å kunne gjøre tilpasninger til den enkelte elevs behov. Faglige samtaler mellom lærer og elever, og uformelle samtaler mellom elevene, skjer med tegnspråk som det felles språket. Vi har møtt mange av de godt kvalifiserte lærerne som arbeider i det som er dagens organisering av skoletilbud for hørselshemmede elever. Lærerne beskriver et tilbud som er kritisk viktig for at elevene skal utvikle læring, sosial deltagelse og språkferdigheter, i en skolehverdag der de kan forstå og bli forstått.

Udirs statistikk viser om lag 250 elever i norsk grunnskole følger læreplanen i tegnspråk. Dagens status for sterkt hørselshemmede barn er at barna tilbys avansert teknisk/medisinsk tilpasning for å utnytte sin hørsel, samtidig som tegnspråkundervisning tilbys familiene fra tidlig barnealder. Slik forberedes barna for en tospråklig opplæring. Det å bygge tegnspråklig kompetanse i en familie og i en skole tar tid og ressurser. Skolene blir viktige miljøer for å bygge språklig utvikling og mulighet for å delta i samspill med andre.

Nå når dagens tilbud til tegnspråklige barn i dag skjer i små enheter, peker våre data mot noen utfordringer: Hvordan kan det faglige, språklige og sosiale miljøet i disse små enhetene styrkes? Hvordan kan barn som har tegnspråk som et av sine språk, styrkes i utviklingen av sin sosiale og språklig identitet? Hvordan kan lærere som underviser på tegnspråk, møtes og styrke sin didaktiske kompetanse? Vi ser de mange eksempler på god undervisningspraksis som utvikles, og som bør deles og diskuteres for å løfte skoletilbudene innen disse språklige arenaene bedre.

Med tanke på styrken og stoltheten i møtet med den døve familien på søndagstur til den gamle døveskolen, undres vi: De tegnspråklige elevene i de små enhetene i de små tegnspråklige klassene, vil de de oppleve en stolthet over skolen og det språkmiljøet som deres skoler representerer? Vil de stå godt rustet til å ha kompetanse fra tospråklige fellesskap der de føler en trygg tilhørighet og være faglig rustet til sine voksenliv?

Vi har i prosjektarbeidet møtt elever som i mindre enheter får mulighet til deltagelse og utvikling. Den praksisen som utvikles i disse tegnspråklige enheter, prosessene barna, deres familier og lærer står i, er situasjoner man trenger mer kunnskap om. Dagens skoletilbud for unge tegnspråklige elever har en viktig funksjon for å bygge lærernes didaktiske kompetanse og elevenes språklige tilhørighet og identitet i tospråklige felleskap.

Referanser

Berge, S. S., & Raanes, E. (2024). Tospråklig undervisning mellom norsk og norsk tegnspråk for døve og hørselshemmede elever. NOA-Norsk som andrespråk, 40(1), 43-73.

Ohna, S. E. (2022). Opplæring i og på tegnspråk i en inkluderende skole.Om individuelle rettigheter og vilkår for deltakelse. I G. Skeie, H.Fandrem & S. E. Ohna (Red.), Hvordan arbeide med elevmangfold?(s. 50–71). Fagbokforlaget.

Raanes, E. (2013). Døve på slutten av 1800-tallet-en språklig og kulturell gruppering? Maal og Minne, 105(1).