Vurdering i kroppsøving – to problemområder som overses

Støtteskrivet «Vurdering i kroppsøving» omtaler hvordan Utdanningsdirektoratet mener elevenes forutsetninger og innsats skal forstås ved vurdering i faget. Bruk av tester i vurderingsarbeidet kommenteres også. Sentrale utfordringer knyttet til den faglige relevansen av elevenes oppførsel og deres endelige kroppslige ferdighetsnivå, kommenteres derimot ikke. Det burde vært gjort.

Vurdering i kroppsøving byr på mange utfordringer. Langt flere enn de som omtales i det nevnte støtteskrivet, som ligger tilgjengelig digitalt som støtte til læreplanen. La oss starte med elevenes oppførsel.

Er oppførsel kompetanserelevant? 

Det gjeldende støtteskrivet for vurdering i kroppsøving nevner ordet oppførsel én gang:

Opplæringsforskriften slår fast at verken forutsetninger, fravær, orden eller oppførsel skal inn i vurdering i fag. Dette henger sammen med at elevenes kompetanse skal vurderes opp mot kompetansemålene i læreplanen. Det betyr at elevenes forutsetninger ikke er en del av grunnlaget for vurdering i kroppsøving.

Selv om dette utdraget tar utgangspunkt i elevenes forutsetninger, er det vanskelig å tolke det annerledes enn at Utdanningsdirektoratet mener elevenes oppførsel (heller) ikke er en del av grunnlaget for vurdering i kroppsøving. Slik har det ikke alltid vært. I en tolkningsuttalelse knyttet til vurdering i kroppsøving etter LK06 (Utdanningsdirektoratet, 2012), finner vi en unntaksbestemmelse. Den forteller at ikke bare elevens forutsetninger, men også deres holdninger, skulle trekkes inn i vurderingen hvis de var innarbeidet i kompetansemålene.

La oss sette opp et premiss som vi mener holder vann: det er mulig å vurdere elevers holdninger gjennom å observere deres oppførsel. Vi forstår da oppførsel blant annet som måten man benytter sosiale ferdigheter i samspill med andre.

Med det utgangspunktet må vi stille spørsmål om det er slik at læreplanen i kroppsøving i LK06 hadde kompetansemål og andre målbeskrivelser, hvor elevenes holdninger var innarbeidet, mens dette ikke er tilfelle i tilsvarende plan i LK20?

Svaret er «nei». Vektleggingen av sosiale ferdigheter i kompetansevurderingen i kroppsøving har trolig aldri stått sterkere. Vi finner tydelige tegn på dette i vår nypubliserte forskningsrapport fra FUSK-prosjektet (Forskningsbasert undervisning og samarbeid om læring i kroppsøving), der cirka 1650 elever og 75 lærere har delt sine erfaringer knyttet til hva som kjennetegner den dyktige kroppsøvingseleven i dag. Her finner vi eksempelvis at lærerne i utvalget, legger stor vekt på hvordan elevene gir og tar imot tilbakemeldinger, samt hvordan de inkluderer andre i undervisningen. Den som studerer teksten om faget i læreplanen, vil også finne tegn som peker i samme retning.

I teksten om fagets relevans og sentrale verdier finner vi at faget skal fremme «samarbeid, forståelse og respekt for hverandre». Elevene skal også «håndtere utfordringer og løse oppgaver i et mangfoldig læringsfellesskap». I kjerneelementet «Deltakelse og samspill i bevegelsesaktiviteter» er det beskrivelser som bekrefter at holdninger vi kan se gjennom elevens oppførsel er kompetanserelevante. Blant annet blir det å «anerkjenne ulikhet og inkludere alle, uavhengig av forutsetninger» løftet fram.

I de veiledende kjennetegnene på måloppnåelse finner vi et kompetanseområde etter 10. trinn, der det å «anerkjenne medelevers forslag» i samarbeidsaktivitet, er den vesentlige forskjellen mellom kompetanse på karakternivå 4 og 6.

I støtteskrivet er riktignok elementer av disse kompetanseområdene beskrevet, men knyttes da til innsatsbegrepet – ikke oppførsel. Dette gjelder både det «å samarbeide» og det «å delta konstruktivt i bevegelsesaktiviteter».

Budskapet fra støtteskrivet synes å være at elevens oppførsel ikke skal være en del av vurderingsgrunnlaget i kroppsøving. Vi mener dette ikke samsvarer med målbeskrivelsene for faget, og at det derfor ville vært naturlig at et støtteskriv for vurdering heller kommenterer og klargjør det vi mener må forstås som et unntak fra hovedregelen.

Er kroppslig ferdighetsnivå kompetanserelevant? 

Det andre punktet som trenger en avklaring, er om det kroppslige ferdighetsnivået elevene viser er kompetanserelevant eller ikke.

Vi ba lærerne i den nevnte FUSK-undersøkelsen (N=75) ta stilling til hvordan de vektlegger egenskaper knyttet til elevenes idrettslige og motoriske ferdigheter i forbindelse med karaktersetting i faget ut fra en skala fra 1 (ikke viktig) til 5 (veldig viktig). Vi fant følgende:

Som vi ser av faksimilen/figuren, er det tydelige tegn til at disse lærerne har ulike forståelser av hva som bør vektlegges når de vurderer elevens idrettslige og motoriske ferdighetsnivå. Dette kan muligens forklares gjennom at det er ulike kompetansebeskrivelser i styringsdokumentene, som kan åpne for begge forståelser. Både at ferdighetsnivået er kompetanserelevant – og at det ikke er det. 

Noen eksempler fra ungdomtrinnet illustrerer dette: 

Kompetansemål etter 10. trinn: trene på og utvikle ferdigheter i varierte bevegelsesaktiviteter

Beskrivelse av underveisvurdering etter 10. trinn: Elevene viser og utvikler kompetanse i kroppsøving på 8., 9. og 10. trinn ved å trene på og bruke (…) ferdigheter i stadig mer komplekse bevegelsessituasjoner, (…).

Veiledende kjennetegn på måloppnåelse etter 10. trinn: Eleven utforsker kroppslig læring gjennom å delta i, og arbeider målbevisst for å utvikle egne ferdigheter i varierte bevegelsesaktiviteter.

Når det gjelder kompetansemålet i eksempelet over, er det logisk å forstå det som at elevene skal vise kompetanse både knyttet til å trene på og utvikle ferdigheter. Det kan derimot åpne for en forståelse av at det er viktig å måle fremgang (utvikling), og at det kroppslige ferdighetsnivået anses som kompetanserelevant. Teksten om underveisvurdering understøtter en slik forståelse. Det aktuelle veiledende kjennetegnet på måloppnåelse derimot, er formulert på en slik måte at det er prosessen som er i fokus for vurdering. Altså der målbevisst arbeid for å utvikle er den relevante kompetansen.

Den første versjonen av støtteskrivet «Vurdering i kroppsøving» (publisert november 2020) tok stilling til denne problematikken. Her het det at:

«Det er ikke resultatene i prestasjoner eller ferdigheter på et visst nivå som skal ligge til grunn ved vurdering».

Denne versjonen av støtteskrivet ble trukket tilbake etter kort levetid og formuleringen er ikke videreført i de senere versjonene. I disse finner vi riktignok denne formuleringen:

Det har tidligere vært en tradisjon i kroppsøving for å bruke ulike tester til vurdering. Avgrensede fysiske og tekniske tester for blant annet å måle ulike idrettsferdigheter, som styrke, spenst og utholdenhet, er ikke en egnet metode til å vurdere elevenes kompetanse i kroppsøving, slik kompetanse er beskrevet i læreplanen.

Med denne beskrivelsen av testing blander støtteskrivet epler og pærer. Å fastslå at bruk av testing for å vurdere fysiske egenskaper ikke er en egnet metode for å vurdere kompetanse i faget, er ikke et dekkende svar på spørsmålet om nivået eller fremgangen knyttet til de kroppslige ferdighetene er kompetanserelevante eller ikke. En avklaring på dette spørsmålet burde et støtteskriv for vurdering hjulpet til med. Den aller beste løsningen ville imidlertid vært å gjøre enkelte justeringer i læreplanen slik at svaret kommer tydelig fram allerede der.

Litteratur

Utdanningsdirektoratet. (2012). Endringer i faget kroppsøving (Udir-8-2012). Rundskriv. Oslo.

DEBATT

Fremdeles vurderingsanarki i kroppsøving

DEBATT

Nytt støtteskriv for kroppsøvingslærere forsterker uklarheter