«Lærere bør ha ansvaret for bursdagsgaver»

«Jeg synes at lærere bør ha ansvaret for å samle inn penger fra foresatte og kjøpe gaver til alle barna i klassen.»

«Lærerne kjenner alle barna og vet hva de ønsker seg. I tillegg er det miljøvennlig, for vi unngår sånne tullegaver som koster en slikk og ingenting og blir fort ødelagt. En femtilapp fra hver familie tenker jeg er passe, da kan man kjøpe noe fint.»

«Jeg tenker også at det er foreldrene som bør avgjøre hvor barna skal sitte i klasserommet. Det er tross alt de som kjenner barna og deres behov best.» 

Dette  er uttalelser jeg har fanget opp i veiledningssamtaler jeg har hatt med lærere. Uttalelsene kom i sin tid fra foreldre.  

Hamre løs

Og jeg vet at noen har lest de første setningene nå og er klar, mer enn klar, for å hamre løs i kommentarfeltet. Rolig nå, jeg har lyst å si litt mer først, men for all del, du er hjertelig velkommen til debatt. Det tror jeg barn trenger, at vi voksne har en debatt og diskusjon om hvem som har hvilken rolle.

I et tilfelle etter bistand i en klasse hvor det var mye bråk og uro, skrev jeg i sin tid et dikt om klassekartet som dessverre stadig dukker opp i bevisstheten min når jeg drar på jobb. Hvem bestemmer hva som skal skje i klasserommet?

Det er ingenting som tilsier at ikke en skole og de ansatte skal være i dialog med, og lytte til, barnas foresatte. Tvert imot, dette er helt nødvendig. Det er lovpålagt, og dessverre syndes det mot dette i altfor mange tilfeller i dag. Foresatte skal og må bli hørt, for alles del og i særdeleshet med tanke på barnets beste.

Tre påstander

Jeg tror vi trenger å utforske forskjellen på å bli lyttet til og det å være med på å ta beslutninger. For beslutninger knyttet til ens eget barn kan ha ringvirkninger for gruppen som helhet, til og med for andre barn som er sårbare på så mange vis.

Ved skolestart i år kunne vi lese en artikkel i VG med overskriften «Lærere reagerer på kravstore foreldre – smertefullt». Her er det flere eksempler på det samme som jeg innledet med i denne teksten, og videre en lærer som valgte å forlate yrket, blant annet grunnet pågående foreldre.

I denne artikkelen er det også en uformell spørreundersøkelse som spør: «I hvilken grad bør foresatte følge opp egne barn gjennom lærere utenom utviklingssamtaler og foreldremøter?» 

62% svarer: minst mulig, for å unngå å stjele av lærernes tid til elevene.

Jeg vil komme med tre påstander og et ønske:

1) Foresatte er ekspertene på sine barn.

2) Kontekst er alt – barn og voksnes atferd endrer seg når man er en del av en gruppe.

3) Skolens ansatte er ekspertene på barn når de er en del av en gruppe, på skolen.

Ønsket: Kan disse tre punktene være utgangspunktet for samarbeidet mellom skole og hjem, og sørge for det viktigste av alt – et læringsmiljø som fremmer helse, inkludering, trivsel og læring?