Det var rett før det ble bestilt svingdør til statsrådskontoret for forskning og høyere utdanning. Med Oddmund Løkensgard Hoel får sektoren forhåpentligvis den arbeidsroen den trenger.
Noen ganger kan det være fornøyelig å se gjennom tidligere skriverier, og det er ikke alltid nødvendig å gå så langt tilbake i tid, heller. «Stø kurs med Sandra» var tittelen på min kommentar på Utdanningsnytt 7. august i fjor. Da hadde Ola Borten Moe nettopp sagt takk for seg etter en ulykksalig sammensausing av toppolitikk og aksjeinvesteringer i forsvarsindustrien.
Sandra Borch fikk oppgaven med å føre regjeringens politikk for forskning og høyere utdanning videre. «Utgangspunktet skulle ikke være det verste. Det er ikke så voldsomt lenge siden hun selv var student, med mastergrad i rettsvitenskap fra Universitetet i Tromsø», stod det i kommentaren. Og jeg kan jo i tillegg låne ordene til en som utvilsomt har fått et enda verre historisk ettermæle enn Sandra Borch: «Det jeg skrev, det skrev jeg.»
Forventning om bedre lærerutdanning
Nok selvplagiering og selvplaging for denne gang. For det var vel de færreste som hadde forutsett at et av Senterpartiets sterkeste kort skulle bli nødt til å trekke seg et snaut halvår senere for betydelige mengder plagiat i nettopp denne masteroppgaven i rettsvitenskap. Det skal også sies at kursen var stø. Det var bare det at ferden ikke ble særlig lang.
Den nyutnevnte ministeren Oddmund Løkensgard Hoel står for kontinuiteten i denne delen av Kunnskapsdepartementet. Han har vært statssekretær hele tiden etter at Ap/Sp-regjeringen tiltrådte i oktober 2021, og han har vært sentral i politikkutforminga på feltet siden da. Det gjelder for eksempel stortingsmeldinga «Utsyn over kompetansebehovet i Norge», der det ble skissert blant anna dimensjonene på utdanningstilbudet og hva slags utdanninger som skal prioriteres.
55-åringen er professor i historie og har blant anna undervist ved lærerutdanninga i Sogndal, en del av Høgskulen på Vestlandet. Han har dermed atskillig nærere bånd til universitets- og høgskolesektoren enn de to foregående statsrådene. Det er dermed også all grunn til å tro at han har enda mer inngående kjennskap til sektorens behov og særegenheter.
Et av problemene han overtar, er den sviktende interessen for å søke utdanning som lærer og barnehagelærer. Forhåpentligvis vil det komme noen tydelige føringer i den kommende stortingsmeldinga om profesjonsutdanningene. Både Utdanningsforbundet og Pedagogstudentene har oppfordra regjeringa blant anna om å styrke praksisopplæringa i lærerutdanningene. Studenter forteller om svært varierende kvalitet på denne viktige delen av studiet, noe som sannsynligvis virker inn både på hvor fristende det er å søke lærerutdanning og hvor mange som faktisk fullfører.
Erfaren lokalpolitiker
En minister for forskning og høyere utdanning forvalter egentlig intet mindre enn selve framtida; hva vi skal leve av, hvordan vi skal forstå alt som er rundt oss og hvordan vi skal utvikle oss som mennesker og samfunn uten å gjenta fortidas feil. Men dersom dette feltet forsømmes og nedprioriteres, kan det ta tid før konsekvensene blir brutalt synlige. Og selv om sektoren får rett i sine forhåpninger om at «vår mann» har tatt sete i statsrådsstolen, er det likevel ikke bare viljen, men også evnen til å få gjennomslag også internt i regjeringa, som det står og faller på.
Oddmund Løkensgard Hoels erfaring fra partipolitikk på topplan begrenser seg til de vel to årene som statssekretær. Men til gjengjeld kan han vise til mange års erfaring fra kommunestyret i Luster innerst i Sognefjorden, som med noen perioders avbrekk strekker seg tilbake til 2003. Og lokalpolitikken kan saktens være en god skole for både tøffe prioriteringer og smidige politiske hestehandler.
Oddmund Løkensgard Hoel beskrives som en ordentlig fyr som er opptatt av å ha dekning for det han sier og gjør. I tillegg er han visstnok en friskus i utforkjøringer på ski. Både ryddighet og dristighet er egenskaper som kan komme godt med i ledelsen av en sammensatt sektor med mange kryssende hensyn og i tautrekkinga om budsjettmidlene innad i regjeringa.
Garantert plagiatfri
Plagiering og uregelmessigheter ved masteroppgaven førte til Sandra Borchs avgang, og som hennes etterfølger blir Oddmund Løkensgard Hoel møtt med krav fra studentene om at det må komme på plass tydeligere nasjonale retningslinjer for hva som er tillatt å gjøre i forbindelse med eksamen og tellende oppgaver. Dette vil han forhåpentligvis snart tatt tak i. For den teknologiske utviklinga har langt på vei fjerna grensene for hva man rent teknisk kan gjøre når det gjelder kopiering, innhenting og deling av informasjon.
Selv har Hoel heldigvis gitt sitt æresord til statsministeren på at i hans vitenskapelige arbeider er det ingen plagiater å finne. Det bør for all del stemme, og i skrivende stund er det ingen grunn til å tro noe anna. Det er på tide at sektoren slipper å måtte bli kjent med nye statsråder på ei stund. Nå får det holde.