Elevene uteblir fra skolen – hva er det de prøver å fortelle oss?

Utdanningsdirektoratets rapport om økende fravær i skolen vekker bekymring. Både politikere, skoleforskere og journalister ytrer seg om årsaker og forslag til tiltak. Noen mener at det skyldes foreldrene som overbeskytter barna sine, og som med det gjør dem til skjøre bomullsbarn som ikke tåler å bli stilt krav til. Andre har mere tro på at det handler om mangelfulle forhold i skolen som gjør at elevmangfoldet ikke finner seg til rette der. Atter andre peker på komplekse årsaksforklaringer i samtiden.

Det er bra at problemet med fravær i skolen engasjerer og mobiliserer bredt. Samtidig savner vi at elevene selv gis en stemme. Det er tross alt de som uteblir; hva er det egentlig de prøver å fortelle oss?

I det statlig finansierte forskningsprosjektet INCLUSCHOOL ved NTNU, er vi en gruppe forskere som for tiden fotfølger elever i skolehverdagen med mål om å forstå deres erfaringer fra «innsiden. Når vi lytter til elevenes stemmer blir det helt klart at skolen er viktig for dem; de har behov for – og ønsker å være der. Særlig fremhever de at det betyr mye for dem å treffe venner der, og å bli sett av læreren sin.

Og så snakker de om viktigheten av et godt klassemiljø. Hvis alle har det bra, så har de det bra sjøl også – og da lærer de bedre, sier de. Ifølge elevene selv er oppskrifta på et godt klassemiljø ganske enkel. De mener at de må få være mere sammen i klasserommet. Sammen, som det å få samarbeide mere i fagene, og sammen i andre aktiviteter, som for eksempel i en ukentlig trinnklubb der de kan spille spill eller bare «henge». De forteller også om den verdifulle klasseturen, der de kan oppleve å være en del av flokken.

Elevene savner fellesskap

Elevene vi har snakka med, ønsker seg helt klart felleskap i skolen, og like klart – fellesskap er det de ikke får. Det blir ikke tid til å være sammen i klasserommet, sier de, siden de må lære så mye i fagene. En ting er det at de selv kjenner læringstrykket i skolen på kroppen, de får også med seg at lærerne er tynget av ansvaret de er pålagt, for at elevene skal oppnå kompetansemålene i læreplanen. Samtidig som elevene ønsker seg en lærer som har overskudd, positiv energi og humor nok til at det oppstår en godfølelse i klasserommet, har de altså full forståelse for at de ikke kan få det. 

Mange elever forteller oss at læreren deres er sliten og stressa. Hvis de stiller seg i kø i friminuttet med håp om å få noen etterlengta ord med læreren sin, rekker de som oftest ikke rekk frem før det ringer inn til en ny time. Og mens trinnklubben er fjernet som følge av at det ikke er tid til den, stilt opp mot kompetansemålene i læreplanen, er den ene klasseturen nettopp bare det, en engangsforetakelse.

Det er vel kjent at lærere opplever stress som følge av at de er ansvarliggjort for elevenes læringsresultater i skolen. Trangere kommuneøkonomi har heller ikke gjort det lettere for dem. I Trondheim kommune har rektorer gått ut i media og fortalt at de må velge mellom å oppfylle elevers rett til spesialundervisning eller å opprettholde normen for lærertetthet. Så er det ikke bare elevene som uteblir fra skolen, lærere flykter derfra, de også.

Hardere vilkår og sviktende fellesskap

Fraværsproblemet i skolen har helt sikkert flere årsaksforklaringer, men etter å ha lyttet til elevene selv, har vi vanskelig for å tro på at det skyldes at de er bomullsbarn. Heller ville vi ha sett nærmere på om fraværet har å gjøre med «hardere» vilkår og sviktende fellesskap i dagens skole. For eksempel vet vi mye om at fravær av fellesskap bidrar til sosial utrygghet, som i sin tur kan forklare både økningen i mobbing og vold i skolen, samt at elever mistrives og mangler motivasjon for læring.

Fellesskap i skolen har ett premiss, og det er elevmangfold. Forskjellige elever, med vidt forskjellige forutsetninger og behov står ikke i samsvar med verken med Kunnskapsløftet, utformet etter et prinsipp om «one size fits all», eller kommunenes spareprosjekt hva angår en skole ment for alle. Selv om ansvaret for problemene i skolen sånn sett ligger på et politisk plan, vil de av elevene som faller utenfor alltid lure på om det er de selv det er noe galt med. 

I rollen som sin egen ulykkes smed kan alternative fellesskap fremstå som en befrielse. Om inngangsbilletten er vold eller rus, spiller ingen rolle, det står jo om den livsviktige opplevelsen av å høre til. Problemet er at det som gjør «godt» i utenforfellesskapet aldri vil kunne veie opp for den vonde erkjennelsen av at man ikke har en plass i det større samfunnet. Når den først har satt seg, er veien tilbake milelang.

Forslag til tiltak

Derfor, i stedet for å ensidig satse på tiltak som er ment å stramme grepet om det man tenker er en hel generasjon bomullsbarn, disiplinere og straffe de, vil vi på elevenes vegne oppfordre til at det tas nye grep om norsk offentlig grunnskole: 

• For det første må det satses på nytt på fellesskapet i skolen, og det må skje fort. Kostnaden med å ikke gjøre det er altfor stor allerede, for elevene selv og for samfunnet. 
• For det andre må vi huske at undersøkelsene som viser økt skolefravær ikke taler sitt eget språk, de taler elevene sitt språk; som er et høyst kompetent og innsiktsfullt språk. 

Så må elevene selv slippe til i mye større grad i tiden som kommer, både for å gi utdypende mening til problemene i skolen, men også hva angår løsningene på dem.

DEBATT Ufrivillig skolefravær

– Nei, det er ikke altfor lett å holde barna hjemme fra skolen

DEBATT Lærerrekruttering

Vi må investere i barna for å spare på sikt