Henriette syklet «Gaza rundt» til inntekt for skolebarn

Henriette Sandberg har samlet inn rundt 6000 kr via Spleis til inntekt for utdanning i Gaza. Det gjorde hun ved å bruke en helg på sykkelen.

Med et areal på 365 kvadratkilometer er Mjøsa Norges største innsjø. Til sammenligning er Gazastripen 360 kvadratkilometer. Derfor sier man ofte at Gaza er på størrelse med Mjøsa.

– Det har kommet inn mye penger fra kjente og ukjente. Det er kjempestas og hjertevarmende at folk bryr seg, forteller 30-åringen, som til vanlig jobber som lærer ved Elvebakken videregående skole i Oslo.

Nå holder hun spleisen åpen i noen uker til og håper at hun kan samle inn enda mer penger mens hun bestemmer seg for akkurat hvilke aktører på bakken hun skal donere pengene til. 

– Tanken er at pengene hovedsakelig skal gå til skoler og lærere, og materiell som brukes i undervisning. 

Leter etter lokale initiativ

52.000 barn skulle ha begynt i første klasse denne høsten på Gazastripen. 625 000 skolebarn skulle ha fortsatt sin skolegang, ifølge det palestinske utdanningsdepartementet. 

Men det er ingen fungerende skoler i Gaza. 

Dermed må Henriette se etter de lokale initiativene og ildsjelene på bakken. Og det krever litt research.

Hun har etablert kontakt med medisinstudentene som kom til Oslo fra Palestina, som hører med sine nettverk. I tillegg ønsker hun å gi halvparten av pengene til en kjent organisasjon som hjelper barna med å få undervisning. På den måten legger hun ikke alle eggene i én kurv.

– Selv om dette prosjektet på ingen måte løser noen store problemer, så har jeg troen på ringvirkninger.  

– Emosjonell tur

Reisen begynte med en togtur til Moelv fra Oslo en fredag ettermiddag etter jobb. Deretter syklet hun en etappe til Lillehammer, før hun slo opp teltet.

– Det er tyngre å sykle med oppakning, og det var kaldt å våkne opp til frost på bakken lørdag morgen.

Sandberg er godt vant med å sykle, men motbakkene blir likevel tunge med bagasje. Neste etappe var på hele 130 km. Lørdag ble dermed den store sykkeldagen, og turen gikk fra Lillehammer til Minnesund i godt septembervær.

– Det var en emosjonell og lang lørdag, preget av mange kilometer, tunfisk og hardkokt egg. 

På den lengste etappen kom det mange tanker og følelser om formålet med turen.

– Man gjør seg mange tanker om livet og hvor heldig man er. Hvor urettferdig verden er, hva man kan bidra med og hvordan man skal navigere i denne tematikken når det kommer til elever.

Hun forteller at hun følte seg dratt mellom to verdener.

– For jeg tenkte veldig mye på menneskene på Gaza, og også andre steder i verden som er preget av situasjonen. Så føler man seg nesten litt skyldig som er så fri og lykkelig. 

Tankene gikk også tilbake til klasserommet og hvordan man snakker om krigen der.

– Det fins elever med veldig sterke synspunkter på begge sider av saken, og skolen skal være et sted for å diskutere, men jeg har forsøkt å fokusere på at uansett hvilken politisk side man holder med, er det alltid galt å drepe barn og babyer. Det er det politiske standpunktet jeg har tatt i klasserommet.

Punkterte da hun skulle kjøpe boller

Søndag morgen syklet hun fra Minnesund mot Moelv. Men da hun skulle inn på Espa for å kjøpe boller, punkterte hun.

– Gjengene hadde gått i stykker, så det var kjempevanskelig å få av hjulet. Jeg brukte to timer på å skifte slange. 

Da turen omsider gikk forbi Hamar, traff hun to tyske sykkelturister som skulle opp til Nordkapp. 

– Når man ser andre syklister med oppakning, blir man jo umiddelbart gode venner og deler historier fra sykkelsetet. Og de var også naturlig nok engasjert i denne saken

De snakket om forskjellene mellom Norge og Tyskland i hvordan man kan uttrykke seg om denne saken. 

– Det er veldig mye mer spenninger og vold i Tyskland. Og til og med et fredelig engasjement, slik som dette, er det ikke sikkert det hadde vært mulig å gjennomføre, mente de to tyskerne.

Søndag kveld, i 21-tiden, kom hun frem til Moelv, der hun startet hele turen. Før det hadde hun rukket å punktere igjen.

– Jeg klarte jo å komme meg rundt på to og en halv dag, med søvn. Tanken på at mer av det doble av Oslos befolkning er skvist inn i det området, er vanskelig å forstå. Det er ingen steder å rømme til eller føle seg trygg. Frykt og redsel følger en hele tiden.

– Man må strekke seg

Hun forstår at mange nordmenn kjenner på maktesløshet og apati. Det er vanskelig å vite hvordan man skal bidra. Mange ender derfor opp med å ikke gjøre noe. 

– Et menneske kan jo bare gjøre så mye, men man må prøve å gjøre sitt beste. Man må strekke seg! Ingenting blir bedre av å gjøre ingenting, mener hun.

Da hun tråkket seg rundt Mjøsa, kom Arnulf Øverland sine kjente ord ofte til henne: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»

– Utover det økonomiske aspektet, så tror jeg også handlinger som denne sykkelturen hjelper dem som er rammet med å holde på håpet. Håpet om at noen står opp for dem.

Hun forteller at både tidligere og nåværende elever med tilknytning til Palestina har vært i kontakt og utrykt sin takknemlighet. I tillegg til noen lokale aktører i Gaza som hun har kommet i kontakt med via Instagram. For dem betyr det mye å bli sett. 

– Selv om jeg ikke kan få til våpenhvile, er det minste jeg kan gjøre å vise at jeg bryr meg om dem. Og oppfordre til økt kunnskap og handling.

Les også: Slik engasjerer norske lærere seg for fred i Gaza