Det er en vanlig menneskelig tendens å gå for de små
oppgavene når de store synes for overveldende. Slik sett viser sittende
regjering høy grad av menneskelighet, noen utfordringer har vokst seg så store
at de har rett og slett sluttet å snakke om dem. Jeg tenker på revisjon av
nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS), tillitsreform og kunstig
intelligens (KI).
Nøtt en og to
Den nøtten som kom først på politikernes bord, var
tillitsreformen for offentlig sektor, og den produserte en ny nøtt, revisjon av
kvalitetsvurderingssystemet. Den nyeste nøtten er KI, der faktisk EU har klart
å lage en lovregulering, mens våre egne politikere har gått mest i ring.
Tillit gjenspeiles i hvilke krav man stiller, og kravene som
blir stilt til lærerne, er mest synlige nettopp i kvalitetsvurderingssystemet.
Uten en trimming og omlegging av kvalitetsvurderingssystemet kan
vi ikke snakke om noen tillitsreform. Å gi lærerne tillit som en
emosjonell gest er ikke tilstrekkelig.
Til grunn for både tillitsreform og revisjon av
kvalitetsvurderingssystemet ligger et seks år(!) gammelt representantforslag
som endte opp i to vedtak:
Vedtak 885
Stortinget ber regjeringen fortsette å redusere omfanget
av rapportering og dokumentasjon på nasjonalt nivå samt ta initiativ til at
kommunene gjennomgår sine lokale planer for rapportering og dokumentasjon når
nye læreplaner innføres. En slik gjennomgang bør gjennomføres i samarbeid med
partene, lærerutdanningsinstitusjonene, elever, lærerstudenter, skoleeiere og
skoleledere, med sikte på å redusere dokumentasjonskravene og styrke det lokale
handlingsrommet til skoleeier.
Vedtak 886
Stortinget ber regjeringen nedsette et utvalg der partene
i skolesektoren er representert, for å gjennomgå Nasjonalt
kvalitetsvurderingssystem i lys av fagfornyelsen og fremme forslag til
endringer på egnet måte.
Kvalitetsutvalget gjorde en formidabel jobb med å gjennomgå
NKVS og kom med mange kvalifiserte forslag til et forenklet og forbedret
kvalitetsvurderingssystem. Utdanningsforbundet har kommet med noen innspill, men er ikke overraskende en
smule konservative og er engstelige for å slippe taket i noen av de
komponentene som vi har hatt lengst, som skriftlig eksamen. Heldigvis for dem
og andre lett konservative har vi nå fått kunstig intelligens, som vil sørge
for at eksamen med lite hjelpemidler vil få en renessanse.
Det kan virke som den djervheten som preger utvalget sine
forslag blir møtt med slapphet, usikkerhet og unnvikende blikk fra de store
aktørene som sitter på definisjons- og beslutningsmakt. Politikerne vil ikke
uroe velgerne, og fagforeningene prøver å representere holdningene i sin egen
medlemsmasse. Her kunne nok kunnskapsinnhentingen vært sterkere.
I stedet for å snakke om disse store tingene som kunne gjort
noe reelt med skolen, blir det av politikerne fokusert på saker som skjermbruk,
og litt mer lek for seksåringene. Det er selvfølgelig viktige saker, både når
det gjelder å beskytte den tidlige lese- og skriveopplæringen og å unngå å få
elever som er drittlei av skole og kompetansemål allerede før de er
kjønnsmodne.
For dem som jobber i ungdomsskole og videregående og har en
viss metodefrihet der man opererer relativt fritt i et læringsmiljø med både
digitalt og analogt materiale, er det mindre viktig med skjermkamp eller lek.
Kampen mot skjermen kunne like godt blitt regissert av en blå regjering, og er
egentlig en lavthengende frukt som det er lett å skåre velgerpoeng på. Det er
en sak med politisk sex-appeal der det er mye å hente på å være tydelig, og det
ser ut som sittende regjering lykkes med det. Det er å håpe på at de også kan
gjøre noe med panikkangsten for å fremstå som gammeldagse i møte med KI.
Nøtt nummer tre
KI har blitt den virkelig store nøtten, og det er dumt for
alle at samtalerobotene våkner til liv idet kvalitetsutvalget har levert sin
rapport. Om det er noe KI vil ha innflytelse på, så er det jo vurdering av
kvalitet og ikke minst: tvil om autentisitet i elevprodukter.
KI har gjort skriveopplæringen til det salige dr. Stockmann
ville kalt en forgiftet sump, men der er det foreløpig jammen ikke mye hjelp å
få fra politisk hold.
Omlegging av kvalitetsvurderingssystem og tillitsreform er
langt fra så innbydende og lett å fronte i allmennheten som kampen mot skjermen
og kampen for leken, og jeg begynner å tvile på om regjeringen egentlig vil ha
noen endringer så lenge disse har potensiale til å skape uro i velgermassen.
I tillegg har regjeringen helt ukritisk godtatt å videreføre
en krisefortelling om skolen der PISA-resultat blir fremstilt som en legitim
kjerne i vurdering av norsk skolekvalitet. Med litt guts hadde de tatt et
oppgjør med PISA, men knefallet for OECDs premisser er fremdeles så
overveldende at det klaprer kastanjett-aktig i kneskåler mot linoleum i både
storting, departement og direktorat.
PISA er totalt intetsigende for den jevne
lærer, det er også et hemmelighold og et etterslep i offentliggjøring av
PISA-oppgavene, så vi får ikke vite før etter lang tid hva slags oppgaver det
dreier seg om. Det er dermed ingenting fra PISA jeg kan bruke for å forbedre
undervisningen, PISA-resultater fungerer mest kun spinat og armhevinger
for politikere som vil fordele skyld eller ære i stortingssalen.
Å ha en konserverende holdning til PISA er å ha en
konserverende holdning til kvalitetsvurderingssystemet, og det gjør at jeg
tviler sterkt på om regjeringen er særlig lysten på noen tillitsreform for
skolen i det hele tatt. Å tviholde på PISA som veien sanningen og livet, samt å
fokusere på flikking og enkeltsaker, vitner om en ikke-eksisterende
helhetstenking om skolen.
Vi har et stort oppdrag for lese- og skriveopplæring i
skolen, og vi trenger at det blir ryddet opp i en del uvesentligheter, og det
finnes det mange av i kvalitetsvurderingssystemet. Vi må få blikket tilbake på
undervisningen og læringsoppdraget, og de måle- og vurderingsinstansene vi
bruker, må få en sterkere lokal verdi og nytte.
Jeg er ikke redde for testing, om testingen er
læringsstøttende og med pålitelig og god basis i det faget jeg selv
representerer. Det viktigste innholdet i det noe diffuse men likevel opphausete
uttrykket «å se eleven», er å få en oversikt over elevens faglige ståsted. Jeg
vil aldri avvise prøver som kan hjelpe meg med dette blikket. Vi må passe oss
for å gjøre lesing og skriving til noe magisk og privat som ingen kan lære oss
noe om, og å redusere oppdraget vårt til en «la oss bli skikkelig godt kjent»-lek.
Testing er ikke nødvendigvis menneskefiendtlig. Det kommer an på.
Å få regne, lese- og skriveprøver som er fundert i
læreplanen og forankret i faget ville gitt oss en arbeidsro, et fokus og en
retning for det vi holder på med. Ikke veiing og måling for å sette lærere opp
mot hverandre, men som arbeidsredskaper for å bli kjent med elevens faglige
ståsted.
Nutcracker Blues
Skal kvaliteten i skolen måles, må det være ut fra en
kvalitetsforståelse tuftet på våre egne målsetninger, med læringsstøtte som
nerve. Som professor Kjell Lars Berge påpeker på et arrangement om NKVS, består
det av «(…) 27 ulike prøver med ulike formål, ulike vurderingsskalaer, en
blanding av normalfordelte og målrelaterte prøver + uklart forhold mellom
formativ og summativ vurdering» Testar og målingar etter PISA - mål, hensikt og framtid for
kvalitetsvurderingssystemet til skulen - FilMet (oslomet.no)
NKVS er
et lappeteppe av målinger og tester som ikke er konstruert ut fra en
helhetstenking, nye tester har bare kommet til en etter en uten at det har
blitt vurdert i forhold til det som allerede finnes. Vi har ikke en helhetlig
analyseramme, men en fragmentarisk klynge av prøvesett som ikke snakker samme
språk.
Å måle elever for å sammenligne på tvers av skoler,
kommuner, fylker, landsdeler eller land er og blir fremmedgjørende,
uinspirerende, faglig overfladisk, dyrt og irrelevant. Det ser dessverre ut som
interessen for å gjøre noe med dette læringsødeleggende testbatteriet kallet
NKVS er helt fraværende på politisk hold, tillitsreformen er for lengst glemt,
og KI tør ingen kritisere. Noen har rotet bort nøtteknekkeren.
