Tre nøtter for regjeringen

Det er en vanlig menneskelig tendens å gå for de små oppgavene når de store synes for overveldende. Slik sett viser sittende regjering høy grad av menneskelighet, noen utfordringer har vokst seg så store at de har rett og slett sluttet å snakke om dem. Jeg tenker på revisjon av nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS), tillitsreform og kunstig intelligens (KI).

Nøtt en og to

Den nøtten som kom først på politikernes bord, var tillitsreformen for offentlig sektor, og den produserte en ny nøtt, revisjon av kvalitetsvurderingssystemet. Den nyeste nøtten er KI, der faktisk EU har klart å lage en lovregulering, mens våre egne politikere har gått mest i ring. 

Tillit gjenspeiles i hvilke krav man stiller, og kravene som blir stilt til lærerne, er mest synlige nettopp i kvalitetsvurderingssystemet. Uten en trimming og omlegging av kvalitetsvurderingssystemet kan vi ikke snakke om noen tillitsreform. Å gi lærerne tillit som en emosjonell gest er ikke tilstrekkelig.

Til grunn for både tillitsreform og revisjon av kvalitetsvurderingssystemet ligger et seks år(!) gammelt representantforslag som endte opp i to vedtak:

Vedtak 885

Stortinget ber regjeringen fortsette å redusere omfanget av rapportering og dokumentasjon på nasjonalt nivå samt ta initiativ til at kommunene gjennomgår sine lokale planer for rapportering og dokumentasjon når nye læreplaner innføres. En slik gjennomgang bør gjennomføres i samarbeid med partene, lærerutdanningsinstitusjonene, elever, lærerstudenter, skoleeiere og skoleledere, med sikte på å redusere dokumentasjonskravene og styrke det lokale handlingsrommet til skoleeier.

Vedtak 886

Stortinget ber regjeringen nedsette et utvalg der partene i skolesektoren er representert, for å gjennomgå Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem i lys av fagfornyelsen og fremme forslag til endringer på egnet måte.

Kvalitetsutvalget gjorde en formidabel jobb med å gjennomgå NKVS og kom med mange kvalifiserte forslag til et forenklet og forbedret kvalitetsvurderingssystem. Utdanningsforbundet har kommet med noen innspill, men er ikke overraskende en smule konservative og er engstelige for å slippe taket i noen av de komponentene som vi har hatt lengst, som skriftlig eksamen. Heldigvis for dem og andre lett konservative har vi nå fått kunstig intelligens, som vil sørge for at eksamen med lite hjelpemidler vil få en renessanse.

Det kan virke som den djervheten som preger utvalget sine forslag blir møtt med slapphet, usikkerhet og unnvikende blikk fra de store aktørene som sitter på definisjons- og beslutningsmakt. Politikerne vil ikke uroe velgerne, og fagforeningene prøver å representere holdningene i sin egen medlemsmasse. Her kunne nok kunnskapsinnhentingen vært sterkere.

I stedet for å snakke om disse store tingene som kunne gjort noe reelt med skolen, blir det av politikerne fokusert på saker som skjermbruk, og litt mer lek for seksåringene. Det er selvfølgelig viktige saker, både når det gjelder å beskytte den tidlige lese- og skriveopplæringen og å unngå å få elever som er drittlei av skole og kompetansemål allerede før de er kjønnsmodne.

For dem som jobber i ungdomsskole og videregående og har en viss metodefrihet der man opererer relativt fritt i et læringsmiljø med både digitalt og analogt materiale, er det mindre viktig med skjermkamp eller lek. Kampen mot skjermen kunne like godt blitt regissert av en blå regjering, og er egentlig en lavthengende frukt som det er lett å skåre velgerpoeng på. Det er en sak med politisk sex-appeal der det er mye å hente på å være tydelig, og det ser ut som sittende regjering lykkes med det. Det er å håpe på at de også kan gjøre noe med panikkangsten for å fremstå som gammeldagse i møte med KI.

Nøtt nummer tre

KI har blitt den virkelig store nøtten, og det er dumt for alle at samtalerobotene våkner til liv idet kvalitetsutvalget har levert sin rapport. Om det er noe KI vil ha innflytelse på, så er det jo vurdering av kvalitet og ikke minst: tvil om autentisitet i elevprodukter.

KI har gjort skriveopplæringen til det salige dr. Stockmann ville kalt en forgiftet sump, men der er det foreløpig jammen ikke mye hjelp å få fra politisk hold.

Omlegging av kvalitetsvurderingssystem og tillitsreform er langt fra så innbydende og lett å fronte i allmennheten som kampen mot skjermen og kampen for leken, og jeg begynner å tvile på om regjeringen egentlig vil ha noen endringer så lenge disse har potensiale til å skape uro i velgermassen.

I tillegg har regjeringen helt ukritisk godtatt å videreføre en krisefortelling om skolen der PISA-resultat blir fremstilt som en legitim kjerne i vurdering av norsk skolekvalitet. Med litt guts hadde de tatt et oppgjør med PISA, men knefallet for OECDs premisser er fremdeles så overveldende at det klaprer kastanjett-aktig i kneskåler mot linoleum i både storting, departement og direktorat. 

PISA er totalt intetsigende for den jevne lærer, det er også et hemmelighold og et etterslep i offentliggjøring av PISA-oppgavene, så vi får ikke vite før etter lang tid hva slags oppgaver det dreier seg om. Det er dermed ingenting fra PISA jeg kan bruke for å forbedre undervisningen, PISA-resultater fungerer mest kun spinat og armhevinger for politikere som vil fordele skyld eller ære i stortingssalen.

Å ha en konserverende holdning til PISA er å ha en konserverende holdning til kvalitetsvurderingssystemet, og det gjør at jeg tviler sterkt på om regjeringen er særlig lysten på noen tillitsreform for skolen i det hele tatt. Å tviholde på PISA som veien sanningen og livet, samt å fokusere på flikking og enkeltsaker, vitner om en ikke-eksisterende helhetstenking om skolen.

Vi har et stort oppdrag for lese- og skriveopplæring i skolen, og vi trenger at det blir ryddet opp i en del uvesentligheter, og det finnes det mange av i kvalitetsvurderingssystemet. Vi må få blikket tilbake på undervisningen og læringsoppdraget, og de måle- og vurderingsinstansene vi bruker, må få en sterkere lokal verdi og nytte.

Jeg er ikke redde for testing, om testingen er læringsstøttende og med pålitelig og god basis i det faget jeg selv representerer. Det viktigste innholdet i det noe diffuse men likevel opphausete uttrykket «å se eleven», er å få en oversikt over elevens faglige ståsted. Jeg vil aldri avvise prøver som kan hjelpe meg med dette blikket. Vi må passe oss for å gjøre lesing og skriving til noe magisk og privat som ingen kan lære oss noe om, og å redusere oppdraget vårt til en «la oss bli skikkelig godt kjent»-lek. Testing er ikke nødvendigvis menneskefiendtlig. Det kommer an på.

Å få regne, lese- og skriveprøver som er fundert i læreplanen og forankret i faget ville gitt oss en arbeidsro, et fokus og en retning for det vi holder på med. Ikke veiing og måling for å sette lærere opp mot hverandre, men som arbeidsredskaper for å bli kjent med elevens faglige ståsted.

Nutcracker Blues

Skal kvaliteten i skolen måles, må det være ut fra en kvalitetsforståelse tuftet på våre egne målsetninger, med læringsstøtte som nerve. Som professor Kjell Lars Berge påpeker på et arrangement om NKVS, består det av «(…) 27 ulike prøver med ulike formål, ulike vurderingsskalaer, en blanding av normalfordelte og målrelaterte prøver + uklart forhold mellom formativ og summativ vurdering» Testar og målingar etter PISA - mål, hensikt og framtid for kvalitetsvurderingssystemet til skulen - FilMet (oslomet.no) 

NKVS er et lappeteppe av målinger og tester som ikke er konstruert ut fra en helhetstenking, nye tester har bare kommet til en etter en uten at det har blitt vurdert i forhold til det som allerede finnes. Vi har ikke en helhetlig analyseramme, men en fragmentarisk klynge av prøvesett som ikke snakker samme språk.

Å måle elever for å sammenligne på tvers av skoler, kommuner, fylker, landsdeler eller land er og blir fremmedgjørende, uinspirerende, faglig overfladisk, dyrt og irrelevant. Det ser dessverre ut som interessen for å gjøre noe med dette læringsødeleggende testbatteriet kallet NKVS er helt fraværende på politisk hold, tillitsreformen er for lengst glemt, og KI tør ingen kritisere. Noen har rotet bort nøtteknekkeren.