Behold masteren og øk lønna!

Selv hadde jeg aldri valgt lærerutdanningen om det ikke hadde vært en masterutdanning. Noen grunner til dette er at jeg ville ha mulighet for solid faglig fordypning, muligheten til å bli godt kjent med - og dyktig til å lese og forstå - forskningen i sektoren, samt at jeg ville ha den økte lønna - og for å være helt ærlig, den sosiale statusen! - som fulgte med lektortittelen.

Jeg opplever at skoler ikke helt vet hva de skal gjøre med oss som har den nye lærerutdanninga, og de vet ikke hvordan - eller om - de skal forholde seg til masteroppgavene våre. Jeg ville likevel aldri vært foruten min! Å skrive en slik oppgave er en faglig og personlig dannelsesreise som jeg gjerne legger ut på igjen.

Hvorfor master?

Masteren min gir meg stolthet. Den gir meg ryggrad til å si i mot autoriteter og argumentere for det jeg mener vil være barnets beste. Vi må tørre å tåle litt motstand når nye tiltak settes i gang, så nå som utdanningen fortsatt er ny; ikke gi etter og fjern masteroppgaven helt enda. Den bidrar nemlig til å øke både status og kvalitet. 

Kvalitet, sier du? Hvordan kan forskningskompetanse komme til nytte for en lærer i førsteklasse? Jo, fordi jeg evner å se teorier og forskning på lese- og skriveutvikling i sammenheng med forskning på barnehjernen, barnas emosjonelle og fysiologiske utvikling, ulike læringsteorier og ikke minst med lærerplanen. Jeg er trent i å søke opp og sette meg inn i ny forskning og faglig stoff relativt effektivt, og jeg kan se det i sammenheng.

Joda, det kan andre også, men personlig hadde jeg neppe vært like god på dette uten mastererfaringen min. Med mastergraden fulgte dessuten en akademisering av utdanningen. At jeg har skrevet lengre akademiske oppgaver om frilek, læreplanforståelse, litteratur og flerspråklighet gir meg også verdifull ammunisjon når jeg trenger det - og det trenger en dedikert lærer rett som det er.

Personlig egnethet og fleksibel utdanning

Likevel kommer vi ikke uten om dette: ingen mastergrad i verden kan kompensere for det å være «personlig egnet» i en slik jobb. Hvordan løser vi den floka? 

Jeg vet om lærere med master som ikke burde vært lærere og jeg vet om lærere uten master som er vidunderlige lærere. Kanskje kan utdanninga være mer fleksibel? På tredjeåret skriver man FOU-oppgave. Den er som en slags bachelor. Kanskje de som vil kan hoppe av der, og de som vil kan fortsette og ta master?

Lønn og klassestørrelse

Uansett: Vil vi ha flere lærere, så er det arbeidsforhold som må være prioritet nummer en. Gjør som lærere har sagt i årevis: øk lønna og gjør klassene litt mindre. Da får vi levert kvalitet med stolthet.