Hva er barndommen verdt?

Politikk som omfatter små barn, gjør ofte barna til del av et økonomisk regnestykke der det som teller, er den langsiktige nytteverdien av å «investere i en god barndom». Samtidig er det bred politisk enighet om at barndom er mer enn forberedelse til voksenlivet. I barnehagens formål – enstemmig vedtatt på Stortinget – heter det at «barnehagen skal anerkjenne barndommens egenverdi».

Jeg har undersøkt og sammenlignet hvordan ambisjonen om å anerkjenne barndommens egenverdi kommer til syne i partiprogrammene som skal vedtas i løpet av våren. Konklusjonen er at denne ambisjonen ikke er iøynefallende, men den er heller ikke usynlig.

Barndommens egenverdi

Tre av partiene sier eksplisitt at de vil hegne om barndommen. Senterpartiet mener «barnehagene skal bygge på en grunnleggende respekt for barndommens egenverdi». KrF understreker at barnehagen ikke skal være skole, «men la barn være barn». MDG bruker store bokstaver og utropstegn: «LA BARNA LEKE! Å være barn har en unik egenverdi. Det er ikke et mål at barna våre så raskt som mulig skal bli effektive, flinke unge voksne.» Formuleringen kan leses som kritikk av en samfunnstrend, men også som posisjonering overfor politiske motstandere.

Høyre og FrP sier ingenting om barndommens egenverdi. Derimot er skoleforberedelse framtredende i deres programmer. FrP sier det slik: «Vi stiller oss positive til lese- og skriveopplæring i barnehagene». Formuleringen framstår som uforpliktende, og spørsmålet er om dette primært er et signal om at hvis Høyre vil ha mer skole inn i barnehagen, er det greit for FrP. Høyre beveger seg riktig nok ikke så langt unna barnehagens pedagogiske tradisjon som FrP åpner for.

Andre partier skriver indirekte at de er opptatt av barns liv her og nå, ikke bare i framtiden. Venstre legger vekt på «opplevelsen av å være del av et fellesskap» og barnehagen som «en trygg arena for lek og læring». Også Arbeiderpartiet og Rødt er opptatt av trygge rammer for barna.

Investeringslogikken, der man er opptatt av den økonomiske avkastningen av gode barnehager, er blitt mindre framtredende. I programmene for 2021–2025 skrev både Arbeiderpartiet og KrF om å investere i de yngste barna. Dette er nå tatt ut. Det kan tyde på at det i dag ikke er like nødvendig å bruke en økonomisk retorikk for å legitimere at det er verdt å bruke ressurser på barnehager.

Lekens plass

Om leken forstås som verdifull i seg selv eller som middel for å oppnå noe annet, sier noe om hvorvidt man er opptatt av barndommens egenverdi eller barndom som forberedelsesfase.

Høyre går lengst i forståelsen av lek som noe som kan brukes målrettet. De skiller seg fra de andre partiene ved å ville endre rammeplanen og gjøre lekbaserte læringsaktiviteter obligatoriske, «samtidig som det skal være nok tid til fri lek». Den instrumentelle tilnærmingen til lek – med vekt på hva som kan oppnås «gjennom lek» – finnes også hos Arbeiderpartiet, FrP og KrF. Hos de øvrige partiene løftes leken fram som viktig i seg selv. Rødt slår fast at «barn i barnehagen skal få leke», Venstre at «barn skal ha frihet til å leke», mens MDG vil «beskytte barns frie lek i barnehagen». For Senterpartiet er barnehagens viktigste oppgave å fremme lek og sosialisering, mens SV vil gi «større rom for trivsel, lek og mestring både i barnehagen og skolen».

Tiltro til fagfolk

Partiprogrammer kan ikke favne alt som er viktig. Det ville være mer bekymringsfullt om de inneholdt detaljerte føringer for barnehagen. Det som betyr noe, er at politikerne sørger for tilstrekkelig bemanning og har tillit til barnehagelærernes kompetanse.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, KrF og MDG vil styrke bemanningen i barnehagen. KrF, Arbeiderpartiet og Rødt vil sikre en økt andel barnehagelærere. Venstre og Senterpartiet er opptatt av rekruttering, mens MDG, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre vil heve kompetansen gjennom etter- og videreutdanning. Hva SV vil, er litt uklart. De skriver at det skal være «tilstrekkelig kompetente lærere, barnehageansatte og øvrig støttepersonell» i skole og barnehage, men der de peker på «lærere» i skolen, nøyer de seg med å vise til «ansatte» i barnehagen. FrP nevner verken bemanning eller kompetanse. Fremskrittspartiets barnehagepolitikk framstår mest av alt som næringspolitikk. I deres program handler det meste om å legge forholdene til rette for private aktører.

Når det gjelder tiltroen til barnehagelærernes kompetanse, er det tydelige forskjeller. MDG og Senterpartiet vil sikre barnehagens metodefrihet og handlingsrom, mens Høyre viser stor vilje til detaljstyring gjennom innføring av kvalitetsverktøy. Venstre taler med to tunger: Der de vil bevare lærernes metodefrihet i skolen, vil de i barnehagen støtte «pedagogiske opplegg som skaper mer robuste barn», altså tiltak som griper tungt inn i barnehagenes metodefrihet. 

Man kan undre seg over hvorfor Venstre ikke har samme tillit til barnehagelærere som til grunnskolelærere. Noe av det samme ser vi i Arbeiderpartiets program. Der de i barnehagepolitikken nøyer seg med å si at «minst halvparten som jobber med barna skal være barnehagelærere», vies lærere i skolen betydelig oppmerksomhet. Arbeiderpartiet vil gjenreise respekten for læreren og gi lærere både tid og tillit til å være gode lærere for elevene. Men hva med respekten for barnehagelærerne?

Omsorg for små barn

Tatt i betraktning at barnehagen er et heldagstilbud for svært små barn, er det påfallende at omsorg er så godt som fraværende i partiprogrammene. KrF er det eneste partiet som er opptatt av barnehagens ansvar for å «gi trygg og god omsorg». Omsorg er nevnes hyppig også i de andre programmene, men da handler det om eldreomsorg, kriminalomsorg og omsorg for barn i barnevernet, ikke for barn i barnehagen.

Tid til å hente seg inn

Er det en glipp at omsorg er glemt? Er politikere i stand til å forholde seg til lek på en måte som ivaretar et barneperspektiv, ikke bare et nytteperspektiv? Er det tilsiktet at barnehagelærere ikke vises samme tillit som lærere i skolen?

Partiene har tid til å hente seg inn. Min oppfordring er at de før de på vårens landsmøter skal vedta sine partiprogrammer, tenker gjennom hvordan de vil at deres politikk skal gjenspeile ambisjonen om å anerkjenne barndommens egenverdi.