– Etter 6. klasse var ikke skolen noe for meg, sier André Mundal og kikker rundt seg i Lærerinnelagets salong. Den nybakte forfatteren har kommet til Utdanningsforbundets lokaler i Oslo for å fortelle hvorfor den ferske boka til en offiser og diplomat har truffet en nerve blant lærere.

På forsommeren har boka «De flinkeste slutter» fått lærere til å velge bokbad framfor strandbad. Så langt har Mundal rukket Oslo, Bergen og Trondheim til stappfulle hus og dundrende applaus.

–  Lærere kommer bort til meg etterpå og sier at det er noe jeg har forstått, sier han.

Så hva gjør at lærere kjenner seg igjen i beretningen til en offiser som har deltatt på skarpe oppdrag i Kosovo, en diplomat som tjenestegjorde i Afghanistan, Brasil og USA, og som i bokform tar et oppgjør med Utenriksdepartementet som arbeidsgiver, for deretter å gå til et privat konsulentselskap?

– Jeg har forsøkt å beskrive hvordan arbeidsplassene i offentlig sektor, som er helt avhengige av mennesker, verken klarer å se dem, tilpasse seg dem, eller ta i bruk deres talenter. Boken min beskriver dette systemparadokset. Det er her jeg tror at lærere kjenner seg igjen. For lærere, sykepleiere og offiserer slutter også, sier han.

Mundal skriver: «Hvor lenge skal vi som samfunn late som at den svært mangelfulle personalpolitikken som regjerer i det offentlige, ikke har en kostnad for samfunnet? Vi vet hva problemet er. Det rapporteres det om fra helse, utdanning, forsvar, utenrikstjenesten og andre. Arbeidsplasser som til sammen ansetter titusener.»

Også den personlige historien, om skoletaperen som endte som statsviter med to mastergrader, engasjerer lærere. I tillegg tar boka oss tett på norsk regjering og politisk ledelse verden rundt. 

André vokste opp på Fjellsiden i Bergen, like ovenfor Christi Krybbe barneskole. Allerede som syvåring begynte han å filosofere over de store spørsmålene i verden. For på denne tiden ble det største hullet i ozonlaget oppdaget over Antarktis, noe som gjorde ham dypt bekymret. Han lå på soverommet sitt, så i taket og tenkte: «Hvorfor gjør ikke de voksne noe? Hvorfor reagerte ikke noen tidligere?»

Kanskje var det da statsviteren, diplomaten og problemløseren våknet?

Innbrudd, slåsskamp og glattcelle

– På barneskolen var jeg nysgjerrig på det meste, og en flink elev. Jeg spurte om ditt og datt og hadde en god og tydelig barneskolelærer. En jeg besøkte flere ganger i voksen alder. På ungdomsskolen økte engasjementet mitt, mens skolen «tørket inn». Det ble mye «sett deg ned, André», «ti stille».

På bokbadet forteller han: 

«Etter barneskolen var jeg ikke flink. Hadde min norsklærer på gymnaset blitt fortalt at jeg skulle skrive bok eller bli diplomat, tror jeg ikke hun hadde begynt å le en gang. Hun ville sikkert blitt litt sur, dersom hun tenkte tilbake på han fyren som av og til var til stede i timene.»

Og det skulle bli verre. For da André var 16 år, skapte Mona Juul og Terje Rød-Larsen historie i Midtøsten. Med Oslo-avtalen forandret de Norges omdømme i verden. André, på sin side, gjorde innbrudd, mistet tenner i slåsskamp, og løp naken gjennom Bergen sentrum på vei hjem fra byen, Det skjedde samtidig som Norge ble en fredsnasjon.

Såpass heftig gikk det for seg at André havnet på glattcelle i kjelleren på Bergen politikammer. Der fikk han en plastinnpakket brunostskive inn gjennom den lille luken i metalldøren om morgenen. I boka  beskriver han denne opplevelsen som det absolutte lavmål i oppveksten.

Kjedet seg på ungdomstrinnet

André var en av guttene som hatet å sitte rolig en hel skoledag. På ungdomstrinnet ble det slitsomt.

– Jeg likte gym, sløyd, håndarbeid og matlaging. Alle fag der jeg kunne gjøre noe. Men terpingen på teoretiske fag mislikte jeg. Det gikk veldig sakte alt sammen. Jeg kjedet meg, skulket og mistrivdes. Som 14-åring gikk jeg til en stor matbutikk i Bergen og ba om ekstrajobb ved siden av skolen, en jobb jeg beholdt til jeg var 18 år. Derfra var jeg aldri borte, for der hadde jeg kolleger, ansvar og en rolle.

Mundal tror mange aktive og vitebegjærlige barn kjenner seg igjen i hans historie. Og han tror de fleste lærere har møtt på elever som ham.

– Mange leserinnlegg om gutter i skolen handler om sånne som meg. Gutter som ikke møtes på det de er interessert i. Som blir lei og dropper ut.

– Så hvordan gikk det med deg?

– Fra 8. trinn gikk karakterene rett vest. Likevel begynte jeg på Bergen katedralskole og ble der i ett år. Så hoppet jeg over til Bergen handelsgymnas. Jeg strøk i fransk, men tok det opp på 3. trinn og sto så vidt. Det endte med 3,1 i snitt på vitnemålet. Ergo var min framtidige karrierevei i akademia egentlig stengt, sier han og forteller om veien videre:

– I 1996 forlot jeg Bergen og dro av gårde til en tøff verneplikt i Jegerbataljonen i Finnmark. Der fikk jeg ansvar, fikk være ute og fikk bruke mine evner, rett og slett. Derfra snudde alt. Jeg kom inn på Krigsskolen. Og på Befalsskolen gikk jeg fra å være en dårlig skoleelev til å bli beste elev på den såkalte jegerlinjen. Dermed gikk jeg fra å være dårlig til å bli best i løpet av to år. Potensialet var der alltid, men skolesystemet virket ganske uinteressert i hva jeg kunne.

Som offiser dro Mundal ut i verden, til Kosovo. Dernest som diplomat til Afghanistan, Brasil og USA. På bokpresentasjonen skildrer han en opplevelse fra et skarpt oppdrag i Kosovo.

I boka skriver han: «I mars 2004 var jeg gruppesjef i den norske bataljonen. På den tiden raknet det i landet, og vi skulle ut og beskytte en serbisk landsby. Overgangen fra et kvart århundre i fred, til å stå der i et inferno av vold, var en brutal opplevelse. Nesten litt uvirkelig. Alt var så fremmed. Selv om vi hadde trent på krig i årevis, men så er det enkelte ting man kanskje ikke kan forberede seg på, som det synet som møtte oss den dagen».

På bokbadet forteller han videre: 

– Det var som om selve luften holdt pusten i påvente av hva som skulle skje. I det den 40 tonn tunge lastebilen, med tilnavnet Jern-Erna - oppkalt etter tidligere kommunalminister Erna Solberg - rullet over den lille kneiken, åpenbarte deg seg en slagmark foran oss. Et kaos av mennesker i kamp og røyk som steg opp mot himmelen. Stein og jernstenger fløy gjennom luften. I et teater av utbrente og nedsotede kjøretøy, som lå strødd rundt på forskjellige steder. Lyden av skuddsalver drønnet mellom husene, ispedd kraftige rop fra offiserer som under kaotiske forhold forsøkte å lede sine soldater.

Mundal overlevde, men opplevelsen endret noe i ham. Han måtte videre, til diplomatiet, for å se hvordan internasjonale problemer kunne løses.

– En for akademisert skole

–  I dag stenger et dårlig vitnemål alle dører, uten at de som møter slike stengte dører, ikke er flinke. Hvert eneste politiske parti vil i dag gjøre skolen mer praktisk og variert. Men det går likevel feil vei. En form for paradoks jeg også ville dykke ned i, med denne boken. Alt i skolen handler nå om lesing, skriving og regning. Lærere kommer til meg og sier at skolen er blitt for akademisert og at de praktisk-estetiske fagene mangler lærere, utstyr og timer. Etter at boken min kom ut, har jeg fått mange e-poster fra lærere som peker på at alt bare fortsetter som før, sier Mundal.

Da han kom til Utenriksdepartementet, prøvde hans første leder, Solveig, å lære ham å passe inn. Kollega Amina, sa: «– Altså André, du overlever aldri her. Bergenser, masse initiativ, stiller spørsmål om vanskelige ting, du er ferdig.» Hun lo. «Ferdig før du har begynt»».

Mundal skriver: «Jeg så på henne og tenkte på fredsnasjonen Norge. Jeg tenkte på det Solveig hadde sagt og på Støre og det å gjøre en forskjell. Mest av alt tenkte jeg på tryllestøv.»

Men Mundal overlevde i offentlig sektor i 24 år. I Utenriksdepartementet var han i systemet i 13 år. Og selv om boka er et oppgjør med arbeidsgiveren, foregår det med humor og glimt i øyet. Var han oppgitt over det som opplevdes som meningsløs rapportskriving, eller andre ting han måtte bruke tid på, fordi «det var slik man alltid hadde gjort det» sa sjefen hans: «Du må fore maskinen».

– Jeg formelig druknet i system

Selv om Mundal er oppgitt over byråkratiet i offentlig sektor, og vanskelighetene med å få til endringer, er boka langt fra noen skjønnmaling av det å privatisere. Han betegner seg selv som sosialdemokrat med en bekymring for globaliseringen og det han kaller «kapitalismens stadig klammere grep om alt rundt oss.» Han frykter at hvis offentlig sektor ikke velger å henge med, så vil menneskene velge å slutte der.

– I min lille del av offentlig sektor fant jeg et system hvor kompleksiteten og paradoksene hadde tatt fullstendig overhånd, mens handlekraften uteble. Motet var vekk. Jeg formelig druknet i system, paradokser og kompleksitet i kombinasjon med en personalforvaltning man knapt skulle tro at eksisterte i moderne tid. Ledelse som ikke var ledelse. Ansvar som ikke var ansvar. Et fellesskap jeg trodde var stort, viste seg å være et miniskap.

Han skriver: «Og det eneste måten å henge med på, det er å satse menneskene. Satse på egenskapsmangfold. Jeg er generelt tilhenger av romslige budsjetter til det offentlige. Jeg er også for høyere lønn til statsansatte. Men hvis resten av offentlig sektor er som Utenriksdepartementet, da må det først gjøres en seriøs jobb med å forbedre, skriver han.»

Et eget kapitel er viet en sammenligning mellom utdanningssektorene i Norge og Singapore. Folketallet i de to landene er omtrent det samme, men arealet ulikt, og mens Singapore har én høyere utdanningsinstitusjon som utdanner lærere, har Norge 17.

Offentlig sektor må endre seg

Senterpartiets tanke om at det skal bo folk i hele Norge betegner Mundal som god i teorien. Samtidig peker han i boka på de økonomiske utfordringene med eldrebølgen og et forsvar som skal styrkes. Han mener knapphet på ressurser i det offentlige vil kreve nye grep, og har flere forslag til løsninger.

Han viser til hvordan Singapore bygger på meritokratiet; at innsats skal lønne seg, mens Norge bygger på senioritetsprinsippet. Han ser ikke meritokratiet som veien til paradis, men heller ikke senioritetsprinsippet som roten til alt ondt.

Han er opptatt av hvordan meritokratiet kan fremme innovasjon, motivere til innsats og god måloppnåelse. Samtidig viser han til at den amerikanske forfatteren Robert Putnam i 2015 beskrev hvordan meritokratiet i USA skaper et stort gap mellom mulighetene til barn fra fattige og barn fra rike familier. Han forklarer også hvordan forfatter Daniel Markovits beskriver meritokratiet i USA som en trussel mot demokratiet.

Det at lærerne klager over for mye byråkrati, og for lite frihet, har han stor forståelse for. Dessuten mener han politikerne blander seg alt for mye inn i detaljer.

– At politikerne vil inn i klasserommet og styre lærernes arbeidsdag, blir helt feil. De bør nøye seg med å legge forholdene til rette og overlate lærerjobben til lærerne selv. Hvis politikere har så innmari lyst å bevege seg inn i klasserommet, får de heller velge å bli lærere selv. I tillegg bør elever og lærere ha flere valgmuligheter for å skape motivasjon. Jeg tror lærerne i større grad må få lov å undervise elever i det de interesserer seg for. Vi trenger et system som ivaretar både talentfulle lærere og talentfulle elever. Hvis ikke, slutter de, mener Mundal.

Bekreftelsesfellen

I boka forteller han om hvordan offentlige virksomheter havner i «bekreftelsesfellen» og ikke klarer å gjøre endringer på bakgrunn av konstruktiv kritikk. Han beskriver også hvordan enhver i Utenriksdepartementet snakket om alle problemene internt i kantina og bak lukkede kontordører, men ingen åpnet munnen når det ble ubehagelig for dem, og det kunne komme i veien for avansement.

«En slik kultur kan ikke jeg jobbe i. Da tok jeg med meg utviklings- og endringsenergien min over til det private i stedet. Det blir litt som situasjonen i skolen, på nytt igjen. Men nå kunne jeg bare velge å ikke være der. Utfordringen er at det er samfunnet vårt vi «kaster ut» ved å holde på på denne måten. Jeg har sett det i en rekke land, og det ender sjelden godt. Det må vi unngå, i lille Norge, sier Mundal.

– Hva nå?

– Akkurat nå er jeg mellom jobber. Jeg ville satse fullt ut på bokskrivingen. Men jeg holder betalte foredrag for det som heter Talerlisten og gratis foredrag for dem som er under utdanning. Jeg tenker det er å gi litt tilbake. Mange elever har kontaktet meg i ettertid for å takke. De synes det er fint at noen forteller dem at de ikke er idioter, selv om de føler at de ikke passer inn. Mange blir inspirert av at det er mulig å nå langt, selv når du synes skolen er vanskelig i ung alder.

Han kaster et blikk opp på portrettene av lærerinner med stram topp i nakken. Strenge, men rettferdige, tenker han kanskje. Så forsvinner han ut i Oslokvelden.