Tidlig skjermbruk kan ha bidratt til voldsøkningen i skolen

Barn kan utagere når frustrasjon og sterke følelser tårner seg opp og følelsene ikke finner annet utløp. Alle barn trenger hjelp med å regulere følelser, ikke minst sinne. De trenger trygge voksne som klarer å gi et tydelig nei og som støtter dem når følelsene herjer etterpå. 

Med mange nok slike erfaringer slutter de fleste barn å skrike, slå og sparke for å uttrykke følelser før de begynner på skolen. 

Skjermen er som smokken som aldri blir borte, en fantastisk “av-knapp” på barnas behov for voksenkontakt og rammer. Skjermen er en evig kilde til avledning, og det å avvenne og sette grenser for skjermbruk krever både kunnskap, bevissthet og overskudd hos foreldre. 

Som foreldre selv merker vi ofte hvor effektivt det er å bruke skjerm for å kunne ha en rolig stund eller for å roe ned sterke følelser. Når vi er stressa eller slitne, stiller skjermen lojalt som barnevakt. Sånn er det for mange foreldre. Men hvis du ikke hjelper barnet med å håndtere kjedsomhet og frustrasjon i dag, risikerer du - og spesielt barnet - å måtte betale med renter i morgen.

Krevende oppgave

Det er forskning som viser nettopp dette: å bruke skjerm til å roe opprørte barn kan gjøre at de får problemer med å håndtere følelsene sine på sikt. Forskning viser en klar sammenheng; mer skjerm, større vansker med følelsesregulering. Det innebærer at når skjermbruken øker i hele samfunnet, så øker kanskje vanskene med følelsesregulering i hele samfunnet.

Skjermbruk istedenfor voksenhjelp med sterke følelser kan ha bidratt til lavere frustrasjonstoleranse og sinneproblemer hos mange barn. Den bekymringsfulle voldsøkningen i skolen har skjedd i samme periode som håndholdte skjermer har blitt allemannseie. Muligheten for at tidlig og omfattende skjermbruk har bidratt til økningen i skolevold er noe vi bør ta på alvor.

Vi mennesker har alltid visst at det å oppdra barn er en krevende oppgave, og i løpet av forrige århundre ble det etablert vitenskapelig: Barn trenger daglig støtte for å lære seg å tåle og forstå sine egne og andres følelser.

Når lærere stiller krav og sier nei kan barn på 9 år få raserianfall som ligner på 4-åringens, men trusler og slag fra en 9-åring skremmer både andre og barnet selv. Den eneste grunnen til at vi ikke er livredde 2-åringer, som er de voldeligste menneskene som finnes, er at vi kan løfte dem opp og fysisk romme hele følelsen deres uten å være redde for kjevebrudd. 

Barn lærer forbausende fort

Mistrivsel og atferdsvansker i skolen har ikke én forklaring, og løsningene ligger både hjemme og i skolen. Alle voksne som har barn eller jobber med barn må trøste, støtte og ramme inn når følelsene herjer. Det skjer lite skolefaglig læring uten trygghet og fellesskap i bunnen. Mangel på kvalifiserte ansatte, for mye stress og for mange krav til lærerne, som allerede opplever at tiden ikke strekker til, kan gjøre at mange barn ikke får den hjelpen og omsorgen de trenger. Om lærerne ikke er trygge på å gripe inn når barn utagerer, er det også et problem. 

Barn har alltid hatt det vanskelig, det er ikke noe nytt. Det som er nytt er at en del barn og ungdom aksepterer å bli overlatt til seg selv, at de ber om å bli oversett, at de heller vil sette følelsene på vent og se på YouTube og TikTok fremfor å få trøst. Det er ikke bare nytt for barna, det er nytt for oss voksne: Vi må velge å ta de kampene våre foreldre var nødt til å stå i. 

Til dere som kjenner at dette traff litt for godt: Husk at du har det i deg. Barn lærer forbausende fort. Tar du kampene nå, blir det lettere senere. Barn tåler både å protestere og gråte når du hjelper dem, de lærer å roe seg ned og bli trøstet uten skjerm. Klapp deg selv på skulderen: Jo flere slike runder du tar, jo sterkere står barnet ditt på sikt og jo enklere blir grensesettingen. Mens vi venter på Skjermbrukutvalgets arbeid og klarere regulering av tidlig skjermbruk.