– Det var så gøy! Men krevende også selvfølgelig, sier Elisabeth Bjørnestad. 

Professoren fra Oslo Met mimrer tilbake til tiden da hun selv sto i klasserommet. Opprinnelig er hun utdannet barnehagelærer, men har også jobbet i skolen med førsteklasse.  

– Førsteklassinger er veldig forskjellige, de kan og vil ganske ulike ting, sier hun.

Mens hun jobbet i skolen kom den kanskje mest omstridte reformen i norsk skolehistorie: Reform 97. 

Den har blitt gjenstand for mye av det hun har gjort som forsker.  Hun har jobbet mye med overgangen mellom barnehage og skole. Doktorgradsavhandlingen hun leverte i 2009 handlet om nettopp seksåringenes skolehverdag. Og nå har hun ledet arbeidet med å evaluere reformen fra 1997. 

I midten av juni leverte hun sluttrapporten til kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap). Nå skal hun ha en velfortjent ferie. Hun må bare bli frisk først. 

– Det er så typisk. At det var nå jeg skulle få feber og bli potte tett, sier Bjørnestad. 

Men hun er optimist. 

Både på vegne av helsa og av førsteklassingene. 

Første prio: Flere lærere

For selv om hovedkonklusjonen til forskerne er at reform 97 aldri ble slik det var tenkt. Og selv om den frie leken stadig må vike plass for mer læring, så er det noe på gang, sier Bjørnestad. 

– Leken har fått en ny vår igjen. Og etter at jeg har møtt alle de fantastiske lærerne vi har der ute har jeg troa på at dette går i riktig retning. Men de trenger drahjelp og et større handlingsrom om vi skal lykkes, sier hun. 

Målet, sier hun, er en førsteklasse som er tilpasset nettopp førsteklassingene. En skole som er optimalisert for at de skal kunne leke og lære. Det er den ikke i dag. 

Hun lister opp hva som må til: 

• Det må bli flere lærere. (Dette er det aller viktigste, ifølge Bjørnestad). 
• Førstetrinn (og egentlig også andretrinn, sier hun) må løsrives mer fra de andre trinnene på skolen.  
• Skoledagen må bli langt mer fleksibel. 
• Lærerne må få mer kompetanse og større handlingsrom. 
• Pultene må ut av klasserommene. Her skal det inviteres til mer lek og praktiske læringsaktiviteter . 

– Tenkt deg å være fem år og kjenne hvordan det kribler og klør i kroppen. I armene og bena. Og så må du sitte stille på en stol. Det er jo egentlig ganske grusomt, sier hun. 

Vi skal ta for oss alle punktene, men aller først: 

Denne frileken, hvorfor er den så viktig? 

– Frileken er barnas egenmotiverte lek. De får være fysiske og i frileken får barna utforske, bearbeidet og brukt alt det de lærer, ser og hører, samt at det er gjennom leken de skaper vennskap og sosiale ferdigheter, sier Bjørnestad. 

Da Reform 97 ble innført var det med et klart mål om at nettopp lek skulle være den bærende aktiviteten for seksåringene. Det var dette Bjørnestad og kollegene skulle undersøke. Om skolen drives etter den intensjonen.  

Det korte svaret er nei. 

Nok skole nå

I de to første delrapportene konkluderte forskerne med at leken har vært mindre vektlagt enn det som var tanken. Leken har mistet noe av sin posisjon til fordel for mer lærerstyrt aktivitet for førsteklassingene. 

Forskerne fant at lærerne er gode til å lage inkluderende klassemiljø. Elevene har varierte arbeidsformer, og uteskole er et fast innslag på de fleste skoler, men den frie leken er det blitt gradvis mindre av. I stedet er aktivitetene lærerstyrte, klasserommene er små og det er lite leker tilgjengelig. Skoledagene til de yngste preges av en todeling med 90 minutters økter. 

I intervjuer forskerne har gjort med førsteklassingene og lærerne, kommer det fram at de fleste ønsker mer leketid i skoletiden, spesielt innendørs. 

I sluttrapporten kommer forskerne med en rekke anbefalinger. En av dem skapte debatt: Heldagsskole. 

Mens kunnskapsministeren nikket anerkjennende, uttalte Krfs Kjell Ingolf Ropstad til Utdanningsnytt frykter at dersom man innfører heldagsskole vil de skolehverdagen til de yngste blir enda mer "skolsk". Det samme mente mange i kommentarfeltet til Utdanningsnytt. 

Barn har allerede fått to år mer skoletid enn på 90-tallet. Nesten alle timene er lagt til på 1.–4. trinn. Kanskje nok nå?, skrev en. 

Ja, det er det, nikker Bjørnestad. 

– Jeg forstår frykten for at heldagsskole skal føre til en slik utvikling. Men det er ikke det vi vil ha. Ei heller en slik heldagsskole som kunnskapsministeren skisserte: en obligatorisk skoledag fra 08-16 for alle førsteklassinger, sier hun. 

Hun forklarer: 

– Vi mener alle skal ha et heldagstilbud, med en obligatorisk kjernetid. Vi ser for oss at man visker ut skillet mellom sfo og skolen og samtidig løsriver første trinn, og gjerne andre trinn, fra de andre trinnene. Da står lærerne friere i organiseringen av dagen og bindes ikke opp av at deres dag må gå i hop med faglærere fra andre trinn, sier hun. 

– De kan for eksempel starte dagen med lek og trekke videre på det som skjer der utover dagen. Om noen elever har stort behov for å løpe litt mer, så kan de få lov til det. Mens andre kanskje har lyst til å leke mer med bokstaver og lære bokstaven B. Det skal være både lek og læring, det kan være årsplaner og dagsplaner, men ikke like rigid timeplan som mange førsteklassinger har i dag. Det krever at lærerne har handlingsrom og at de er mange nok. 

Bort med timetall  – inn med spesialister

Hun trekker frem kompetansen igjen også. Aller helst skulle hun sett at lærerspesialistene kom tilbake igjen. 

– Tenk at de fjernet dem! Spesialister på begynneropplæringen. De må vi har tilbake. Vi trenger lærere på førstetrinn som er spesialister på de yngste barna og har kompetanse i hvordan de kan bruke lek i læring. 

– Hva med læreplanene? Skal man ha kompetansemål?

– Jeg tenker at man godt kan ha noen overordna kompetansemål. Men kartleggingsprøver på første trinn ser jeg ikke noe poeng med. Heldigvis er disse frivillige i dag og det må de fortsette å være. Dersom elevene skal kartlegges etter første trinn blir hverdagen preget av terping til prøven, uansett om man vil eller ei. 

– Timetall da? Skal man telle antall mattetimer og norsktimer? 

– Nei, det synes jeg ikke man trenger,  men minimumsføringer må det være. Jeg må få understreke at jeg ikke mener man skal ha en førsteklasse uten struktur og opplegg. Det skal være godt planlagte skolehverdag. Mange barn ønsker å lære. De må få lov til det. Andre trenger å leke mer. Da må de ha mulighet til det også. 

– Men hvordan sikrer vi da at alle kan det de skal når de begynner i første klasse? 

– Alle må få bokstavtrening, lesing og grunnleggende matematikk i løpet av det første året. Men barn lærer i ulikt tempo og på ulike måter. Noen sluker to-tre bokstaver i uka. Andre går saktere til verks, men ofte ser vi at de fleste kommer på samme nivå som sine jevnaldrende etter hvert. Om vi klarer å stimulere barna der de er, vil alle få et læringsutbytte ut fra sine forutsetninger. 

Krever mer plass og flere folk

Bjørnestad mener det er mange hendelser de siste 25 årene som har ført til at vi er der vi er i dag. 

– Utviklingen har skjedd gradvis: PISA-sjokket, nasjonale prøver og læreplanene i 2003 som økte læringstrykket. Det bidro nok til at lærerne ikke klarte å balansere lenger, slik jeg opplevde at vi gjorde i årene før og like etter Reform 97, sier hun. 

– Da det ble et krav at barnehagelærerne måtte ha 60 studiepoeng i fagene de underviste i forsvant mange av de barnehagelærerne som hadde steget over til skolen med Reform 97. De tok med seg viktig lekekompetanse. 

– Har noen forsker- eller fagmiljøer fått påvirke utviklingen mer enn andre? 

– Noen miljøer har nok vært gode til å fremme sine program, men det er nok summen av krav som er blitt for stort. Mange lærere vil gjerne jobbe annerledes. 

I evalueringen de har gjort svarer mange av lærerne at de er opptatt av lek, og ønsker mer tid til den frie leken.

Så hva er det som stopper dem? 

– Svaret er krav og dårlige rammebetingelser. De kan være alene med 25 barn, da kan ikke alle få gjøre det de vil. De har dårlig plass i klasserommet og om de bråker forstyrrer de kanskje andre klasser. Lærerne føler også at et sterkt press om å rekke gjennom pensum for å nå kompetansemålene. Det er rett og slett sammensatt, men kort oppsummert så tror jeg det er for mange krav, sier Elisabeth Bjørnestad. 

Forventer mer til de yngste

Det leder henne til en konkret oppfordring til politikerne: 

– Deres hovedansvar er å sørge for gode rammebetingelser: ressurser, videreutdanning og kompetanse og veiledning. Det som skjer i skolen, hvilke metoder lærerne bruker og hvordan hverdagen er lagt opp, det må lærerne og skolelederne bestemme. Og stå ansvarlig for. 

Hun er spent på denne ungdomsskolereformen politikerne snakker så varmt om. 

– Det er flott, og ikke minst viktig, at de vil tilrettelegge for en mer praktisk og variert hverdag for de eldre elevene. Og da tenker jeg jo at det må komme noe tilsvarende for de yngste barna. 

Og som sagt. Hun har troa.