VERDENS LÆRERDAG 30 ÅR
– Det er meningsfylt å vite at jeg kan være den som bidrar til at et barn begynner å leke med andre
Drømmebarnehagen til Olaf Gunnar Alteren har langt flere ansatte, så alle barn kan få hjelpen de trenger.
OSLO:
– Barnehagen skal sørge for at barna er klare til å starte på skolen og klare seg i skolegården. Det er det viktigste for at barna skal klare seg senere i livet, sier Olaf Gunnar Alteren.
I seks år har han jobbet som støttepedagog i barnehage. Nå har han akkurat begynt i ny stilling i bydel Gamle Oslo. Med seg hadde han seks bæreposer med opplegg han har laget for oppfølging og opplæring av barnehagebarn.
– Jeg har tømt dem utover og forsøker å sortere hva jeg skal gjenbruke. Mye av det jeg har laget er språkspill, sier han.
– Som støttepedagog må du ofte lage opplegg selv, for å tilpasse det til akkurat det barnets behov.
Barna han jobber med har alle særskilte behov. Noen jobber ham med alene, andre ganger tar han barn med inn i mindre barnegrupper.
– Da kan jeg bruke andre barns styrker, som språk og empati, i arbeidet med de som har utfordringer på de områdene. En god støttepedagog også være åpen for å legge bort planlagte ting for å følge barnets initiativ.
– Det kan kreve mye å lykkes. Det er viktig å ikke legge ambisjonen for høyt, sier han.
Kan være den
Olaf jobbet først som barnehagelærer, før han videreutdannet seg til spesialpedagog.
– Jeg ønsket å ha flere faglige perspektiver i jobben. Jeg ville bli en mer kompetent barnehagelærer som kan se med to øyne samtidig, sier han.
Og han angrer ikke.
– Det er godt å se barn utvikle seg. Og det er meningsfylt å vite at jeg kan være den som bidrar til at de gjør det.
Han forteller to historier om barn med autisme. Begge hadde utfordringer med lek med andre barn. Olaf forteller at det tok tid. Han måtte være tilstede. Se dem.
For jenta ble løsningen musikkinstrumenter og et puterom sammen med en annen jente hun var trygg på.
– En dag stod de to jentene sammen på tjukkasen med hver sin tromme. De så hverandre i øynene, trommet og bevegde seg i takt, forteller han.
Han understreker at det ikke er slik at barnehagens andre ansatte ikke ville gjort den jobben han gjorde.
– Men de har ikke tid og ressursene som trengs. Det må satses på bemanning i barnehagene.
– Driver ikke barnepass
Det er hans kampsak.
– I barnehagene handler det ofte om å få dagene til å gå opp. Men vi ble ikke barnehagelærere for å drive barnepass. Og skal vi klare å gi barna det pedagogiske tilbudet de har krav på, må bemanningen styrkes.
Aller helst vil han at spesialpedagogiske aktiviteter blir en del av de allmennpedagogiske tilbudet.
– Hvis barnehagene hadde fått styrket grunnbemanningen så hadde de i større grad kunne jobbet med språklige utfordringer og sosial kompetanse. Så kunne spesialpedagogen blitt brukt der det trengs. Da ville flere barn lyktes i livet.
Vent og se-holdning
Tidvis jobber Olaf i flere barnehager i bydelen.
Kulturen kan variere ganske mye fra sted til sted, påpeker han.
– Noen ganger ønsker barnehagene at jeg veileder dem i hvordan jeg jobber, både for å få innsikt, men også for at de kan gjennomføre aktiviteter hvis jeg er borte fra jobb. I andre barnehager viser de ansatte liten interesse for hva jobben min går ut på.
En stor del av jobben handler dessuten om overgangen til skole. Han er skeptisk til at skolene oftere 3har en «vente og se»-holdning til barna. Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at nesten dobbelt så mange barn får ekstra støtte i barnehagen som i første klasse.
Mens seks prosent av femåringene i barnehagen har vedtak om spesialpedagogisk hjelp, så faller tallet til 3,6 prosent når de samme barna begynner på skolen.
– Vi prøver å være tydelig i overleveringssamtaler med skolen at; dette barnet kan ikke vente, men det er en kjensgjerning at færre barn på spesialpedagogikk i barneskolen, sier Olaf.
Men han er opptatt av at den viktigste jobben gjøres nettopp i barnehagen.
Studier har vist at barnehager med høy kvalitet kan redusere frafall i videregående skole.
– Og for å skape barnehager av høy kvalitet, trengs det flere folk, sier Olaf.