Skolen er i krise. Men det er ikke vanskeligere enn at vi
spør oss selv: Hva gjorde lærerne og skolen for to tiår siden, og også før det?
Og hva gjør man i skolen i andre land?
Hva gjorde man i norsk skole før de nå
dominerende pedagogiske miljøene og ekstremfrihetstanken sammen med
Google-doktrinen tok helt overhånd?
Barn og ungdom blir ikke den beste versjonen av seg selv om
de alle blir fritatt for korrigering. Bare en lærer med handlingsrom, faglig
selvtillit, og som er en del av en profesjonskultur, kan gi troen på seg selv
til elever, som enten har mistet, eller aldri har hatt troen på at de kan bli
en bedre versjon av seg selv, enn de selv tror er mulig.
Alle elever trenger et lærende fellesskap rundt seg i
klasserommet, der voksne beskytter barn og ungdom mot forstyrrelser fra
medelever og fra digitale distraksjoner. Elever trenger lærere som er i stand
til å legge til rette for at elever kan konsentrere seg om læring. Den
velmente, naive pedagogikken med manglende forståelse for betydningen av
lærerens autoritet og for faglig kunnskap, som skolesektorens dominerende
pedagoger står for, er et svik mot en hel generasjon av barn og unge.
Økte rettigheter og økt medbestemmelse til elever, gir ikke
bedre undervisning og mer trivsel for alle elever i skolen. Det føles intuitivt
riktig for voksne i det norske sosialdemokratiet å tenke at det er elevene, som
vet best om alt som handler om skole. De fleste barn og ungdommer er ikke
voksne nok til å bære et slikt ansvar på egne vegne. Ingen barn og unge er
voksne til å bære et slikt ansvar på vegne av alle elever. Heller ikke de
tenåringene, som selv tror de er i stand til å bære et slikt ansvar.
First things first!
Alle andre yrkesgrupper i skolesektoren enn lærerne har tatt
makten fra lærerne i skolesektoren og i skolen. Samtidig har skolen blitt
tvunget til å konsentrere seg mindre om kjernevirksomheten, og i stedet
konsentrere seg om alt annet enn kjernevirksomheten.
Kjernevirksomheten; undervisning, læring, vurdering,
styrking av faglige profesjoner og faglige disipliner, og lærere med
handlingsrom og mulighet for å skape trygge læringsmiljø for faglig og sosial
utvikling er blitt noe som kommer i andre rekke.
For å lykkes med alt det andre skolen har fått som oppgave;
bidra til sosial utjevning, sosial mobilitet i samfunnet, inkludering og
integrering av barn med ulik bakgrunn, ulik tilhørighet, ulike utfordringer og
ulike identiteter, så må skolen først lykkes med kjernevirksomheten.
Hovedproblemet med pedagogikken, som dominerer i norsk skole
og i norsk lærerutdanning, er manglende forståelse for de faglige disiplinene i
skolen, og manglende forståelse for det avanserte akademiske språket elevene
trenger å tilegne seg for å oppnå faglig mestring. Den dominerende pedagogikken
forstår ikke betydningen av herming som del av læring.
Det blir tatt for gitt at barn og ungdom kan hoppe over det
å herme etter mer erfarne utøvere av den faglige og fagspråklige disiplinen de
lærende, elevene, skal bli innviet i, bli deltakere i. Moderne pedagoger
postulerer at elever ikke behøver å gå gjennom en begynnerfase, der barn ved
herming tilegner seg kunnskaper og ferdigheter.
I stedet skal elevene i tråd med vage, abstrakte læreplaner
på selvstendig vis, famle seg frem til egne selvstendige resonnementer, selv om
elever mangler grunnleggende kunnskaper å resonnere med.
Med unntak av de flinkeste elevene, og elever med «skolsk»
oppdragelse fra middelklassehjem med bøker i bokhylla, og som har blitt lest
for de var små, så blir det for krevende for de fleste elever.
Fri flyt i ekstremfrihetstanken og i Google-doktrinen
Ekstremfrihetstanken postulerer i arven etter Rousseau at
barn og unge egentlig vet best hva og hvordan de skal lære. Barn og ungdoms
læringstrang, spiren til kunnskap og barnlige nysgjerrighet må beskyttes fra
overstyrende og kreativitetsdrepende autoriteter i samfunnet, som lærere og
foreldre, som i sin voksne natur ikke klarer å la være å gjøre noe annet enn
skade på barn og unges lærelyst og kreativitet, er kjernen i
ekstremfrihetstanken. Autoritet er i sin kjerne skadelig.
Elever trenger tvert imot tydelig språklig, faglig og sosial
støttestruktur for å lykkes, og særlig gjelder det elevene som ikke vokser opp
med «skolsk struktur» i middelklassehjem med bøker i bokhylla. Alle barn blir
ikke tatt med på biblioteker fra de er små, og lest for mens de sitter på
fanget.
Google-doktrinen er Silicon Valleys liberale utopiske
budskap; ny digital teknologi gir fri tilgang til alt av informasjon, og skaper
slik frihet for alle. Fri informasjonsflyt opplyser hele verden for alle om
bare uforstandige autoriteter i samfunnet, som politikere, blir hindret i deres
destruktive trang til å regulere og kontrollere det som bør flyte mest mulig
fritt, informasjonen. Google-doktrinen krever at politikerne i minst mulig grad
regulerer hva teknologibransjen får lov å gjøre i skolesektoren, for
teknologibransjen forstår best hva elever og læreres undervisning er tjent med.
Uregulert informasjonsflyt blir ikke opplyst av sannheten,
sannheten flyter til bunns. For å skille sannhet fra løgn, og fiksjon fra
fakta, trenger elevenes og lærernes kunnskapsverden ansvarlige redaktører, i
form av kvalitetssikrete lærebøker, slik journalistikken trenger redaktører.
Kun helt nylig, etter politisk press fra myndigheter i ulike
land og i Norge fra foreldre, så har relevant lovgivning for å regulere
teknologibransjens adgang til barn og unges hjerner, blitt innført. Myndigheter
vet ikke hvor effektivt nytt lovverk vil være i å beskytte barn og unges
sårbare hjerner i utvikling.
Elever trenger å bli distrahert vekk fra seg selv, og bli
ledsaget ut i verden utenfor dem selv, ikke bli tvangsledet inn i narsissisme
forkledd som autonomi og selvbestemmelse, slik teknologibransjens
forretningsmodell gjør.
I skolen skal ikke elevene, de lærende, lenger herme etter
de fagkompetente innen fagdisiplinen, lærerne. Isteden hermer elevene sin
sosiale atferd inn i sosiale mediers dynamikk, der elevene tilbringer stadig
større deler av sitt våkne liv, også stadig større deler av tid elevene
oppholder seg på skolen.
At de dominerende blant pedagogene selv klarer å fremstille
seg selv i offentligheten, som riddere i skinnende rustning i kamp for de svake
elevene, er et symptom på en offentlighet uten evne til å gjennomskue nakne
keisere i nye klær.
Ekstremfrihetstanken og Google-doktrinen bør norsk skole ta
et oppgjør med!
